Selvoppofrende eller uansvarlig?

Jeg leste nettopp denne artikkelen. For noen år siden husker jeg at jeg leste om en tilsvarende sak (også i England) hvor det ble oppdaget kreft hos mor mens hun var gravid og hvor hun valgte å beholde barnet og ikke få behandling før etter fødsel. Hun hadde også barn fra før og i hennes tilfelle mener jeg å huske at kreften (som var en type hudkreft) ble oppdaget en god del tidligere.

Artikkelen jeg lenker til fremstiller moren som selvoppofrende, modig og heroisk; hun dør for å la sitt barn leve. Siden det i dette tilfellet "kun" var snakk om en planlagt utsettelse av kreftbehandling på en tre ukers tid kan jeg forstå valget hun tok. Jeg vet ikke noe om hvor raskt kreft sprer seg på tre uker, men innenfor det tidsrommet ville jeg antatt at disse ukene ikke ville spilt så stor rolle mtp å redde livet mitt dersom det var jeg som var rammet.

Det andre tilfellet jeg nevner innledningsvis (jeg finner dessverre ikke artikkelen igjen) var det snakk om flere måneder hvor hun utsatte behandlingen. Personlig finner det valget uansvarlig og hensynsløst overfor de barna hun allerede har. Fra deres ståsted vil det jo kunne reises spørsmål om hvorvidt babyens liv var så mye viktigere enn å få en reell sjanse til å fortsette å være mamma for dem. Hadde hun ikke hatt barn fra før ville jeg ikke nølt med å forsvare valget hennes, men nettopp pga at hun har barn fra før synes jeg hun er lumpen og hensynsløs og alt annet enn heroisk.



Hva sier dere?

Jeg er sterkt uenig med deg, og synes hun er modig og heroisk. For ikke å snakke om god mamma. Det kan være jeg tenker annerledes enn deg fordi jeg har den oppfatningen at mor ikke er uunnværlig, og at barna blir godt ivaretatt av far og øvrig familie.

Ut fra informasjonen i artikkelen så ser det ikke ut til at behandlingen ville hjulpet uansett. Iom at det hadde spredd seg. Jeg ville valgt det samme som henne, tror jeg.

Jeg presiserer at jeg ikke er uenig i valget til mamman i artikkelen jeg lenker til, men det andre eksemplet jeg kommer med.

Jeg har ikke lest den andre artikkelen TM, men jeg er enig i mange av dine synspunkter. I slike tilfeller tenker jeg også av og til på hva slags følelser søsknene får for det nye barnet. Vil de bevisst eller underbevisst klandre den nye babyen for morens død? Og hvor mye får de vite om hva som har skjedd?

Jeg klarer ikke å tenke slik HI gjør, kjenner jeg, for uansett utfall har mor gitt barnet livet. For meg finnes det ingen større gave enn akkurat det. De andre barna blir nok trist og lei seg, noe som er helt normalt etter å ha mistet en av sine nærmeste, men det er jo kreften (evt. annen sykdom) og ikke lillebrøsteren som tok livet av mamma. Sykdom er fælt og grusomt og urettferdig.

Hvis mor dør helt uten nettverk er saken selvsagt en helt annen.

For meg er det vesentlig å skille på hva man visste på det tidspunktet man ble gravid.

Hvis en kvinne velger å bli gravid til tross for at hun vet at hun har kreft og vil dø uten behandling, da syns jeg det er uansvarlig.

Men er hun først blitt gravid, og så får beskjed om at hun har kreft - med valget aborter barnet og få behandling, eller fød barnet og utsett behandling - så stiller det seg ganske annerledes. Det kommer selvsagt også an på hvor langt ut i svangerskapet hun er kommet.

Så uten å vite mer konkret om det første eksemplet ditt, så er det heller ikke mulig for meg å si om jeg syns det var selvoppofrende eller uansvarlig.

Jeg hadde absolutt tenkt mer på de andre barna enn det i magen, kjenner jeg. Om jeg hadde en sjanse, altså.

Jeg kan være enig i at det absolutt kan sees som uansvarlig å være selvoppofrende (med livet som innsats) når man har ansvaret for små barn. Det kan jo likevel være riktig å være selvoppofrende i mange situasjoner. Hva som ville være "riktig" i en gitt situasjon, og hva jeg ville valgt selv, er vanskelig å si. Jeg ville ikke planlagt å bli gravid dersom jeg hadde kreft (enten graviditeten ville gjøre det vanskelig å behandle meg eller ikke), og jeg tror nok jeg ville valgt abort fremfor å avstå fra livreddende behandling, spesielt dersom jeg hadde barn fra før. I alle fall hvis det var tidlig i svangerskapet. Men det er klart den enkeltes abortsyn kan være avgjørende i en slik situasjon.

~TM~ skrev:

Det andre tilfellet jeg nevner innledningsvis (jeg finner dessverre ikke artikkelen igjen) var det snakk om flere måneder hvor hun utsatte behandlingen. Personlig finner det valget uansvarlig og hensynsløst overfor de barna hun allerede har. Fra deres ståsted vil det jo kunne reises spørsmål om hvorvidt babyens liv var så mye viktigere enn å få en reell sjanse til å fortsette å være mamma for dem. Hadde hun ikke hatt barn fra før ville jeg ikke nølt med å forsvare valget hennes, men nettopp pga at hun har barn fra før synes jeg hun er lumpen og hensynsløs og alt annet enn heroisk.

Jeg er nok på linje med deg, selv om jeg så klart tror begge valg vil være veldig vanskelige.

Men skulle jeg måtte velge - mellom det ufødte barn (før uke 24) og å være der for de jeg har, så hadde jeg nok valgt det siste. Ikke fordi jeg ikke tror at noen andre etter hvert kan fylle min rolle. Men jeg ønsker ikke å påføre ungene mine den sorgen som et sånt tap vil gi. Sorg, smerte og redsel er noe jeg vil skåne dem for så langt jeg klarer.

Jeg ville uansett ha måttet leve med valget etterpå. Det ville nok ha hjemsøkt meg ofte. Men det er noe med å se for seg det man har, og det som enda ikke helt "er her".

Huff. Der var min pertentlig påførte mascara klint utover i ansiktet. Bra jeg er nesten alene her på jobb i dag.

Men altså en vanskelig sak. Det vil jeg si.

Kreft er forferdelig, urettferdig og noe av det jeg frykter mest både hos barna, meg og mannen og annen familie.

Det ville nok vært en del faktorer her som ville avgjort valget, og råd fra helsepersonell. Prognoser et.c. Etter uke 24 kan jo en del barn overleve, et.c.

🙁

~TM~ skrev:

Det andre tilfellet jeg nevner innledningsvis (jeg finner dessverre ikke artikkelen igjen) var det snakk om flere måneder hvor hun utsatte behandlingen. Personlig finner det valget uansvarlig og hensynsløst overfor de barna hun allerede har. Fra deres ståsted vil det jo kunne reises spørsmål om hvorvidt babyens liv var så mye viktigere enn å få en reell sjanse til å fortsette å være mamma for dem. Hadde hun ikke hatt barn fra før ville jeg ikke nølt med å forsvare valget hennes, men nettopp pga at hun har barn fra før synes jeg hun er lumpen og hensynsløs og alt annet enn heroisk.

Jeg er enig med deg TM. Særlig hvis det er svært tidlig i svangerskapet vi snakker om og det ennå er mye som kan gå galt med barnet i magen. Da bør barna på utsiden telle mest.

Kaskis skrev:

Jeg har ikke lest den andre artikkelen TM, men jeg er enig i mange av dine synspunkter. I slike tilfeller tenker jeg også av og til på hva slags følelser søsknene får for det nye barnet. Vil de bevisst eller underbevisst klandre den nye babyen for morens død? Og hvor mye får de vite om hva som har skjedd?

Jeg tror det er en reell fare for at søsknene ikke får en bra start med babyen. Selvfølgelig. Man kan rasjonalisere og flisespikke og si at det er sykdommen og ikke babyen som har drept mamma, men det spiller jo ingen rolle.