Er du en klager/sutrer?

Nei, jeg verken klager eller sutrer.

Når jeg tenker meg om, tror jeg ikke at jeg sutrer. Jeg får ofte høre at jeg er så overdrevent positiv. Det henger nok sammen med at jeg forsøker å motivere de helsikes klagerne rundt meg.

Jeg mener det er sunt å beklage seg, i moderate mengder vel og merke.

For det første tror jeg at det hjelper litt å bare få satt ord på det som opptar oss, og som vi er fortvilet over. Når man i tilegg da opplever sympati og forståelse fra de man beklager seg til føler man seg bekreftet og sett, og gjennom det opplever omsorg. Det trenger vi vel alle innimellom

Det som kan bli et problem er hvis man overdriver klagingen. Folk synes da man sutrer, sutring oppleves ikke positivt og de sutrer får ikke den sympati og omsorg de egentlig føler de trenger/er ute etter.

Hempa skrev:

Når jeg tenker meg om, tror jeg ikke at jeg sutrer. Jeg får ofte høre at jeg er så overdrevent positiv. Det henger nok sammen med at jeg forsøker å motivere de helsikes klagerne rundt meg.

Samme her. Jeg tror faktisk jeg irriterer en del folk pga dette.

Nei, jeg er ikke en klager. Jo, jeg er en klager. Hos meg foregår det på den måten at jeg ikke klager i det hele tatt for så å tippe over en grense. Og på den andre siden av grensen er det bare klaging. Jeg er slik generelt sett. Enten, eller.

kisha skrev:

Det er sjelden nordmenn klager, og gjør de det, er det som oftest med god grunn.

Jeg er typisk norsk! 😀

Jeg tror selv at jeg ikke er en klager, men andre kan jo ha en annen oppfatning av meg da.(jeg syns mer at jeg er en problemløser..)

Men jeg er av den oppfatning av at mange folk har mange ting de plages over og tenker masse på. Og som de også vil fortelle andre og høre deres mening om.

Det er det jo bare å lese på div forumer for å se.

Tinetoff skrev:

Jeg prøver i hvert fall nesten alltid å være litt morsom mens jeg klager og sutrer.

Vimsen skrev:

Men KLARER du det?

Ja, det gjør hun.

Nei, jeg tror faktisk ikke at jeg er en sutrete type.

Hender nok jeg klager (som i dag) men er en type som for det aller meste ser positivt på livet.
Vi hadde en tøff opplevelse i sommer da vi trodde vi skulle miste en av guttene våre, og det har gitt meg et ganske annet perspektiv på ting...

Det kommer an på hvem du spør. Spør du meg så svarer jeg mnei. Jeg er ikke en sånn som lasser mine bekymringer og klaging på andre med mindre det er en setting hvor det er forventet eller passende. Det er klart, det hender jeg klager, men det tar ikke overhånd.Jeg har et par bekjente pluss en mor som er sutrere og klagere, og jeg har forbannet meg på at jeg ikke skal bli det. En kusine av meg har jeg kuttet kontakten med fordi hun var en klager. Jeg rett og slett orket ikke negativiteten hun oste, jeg ble deprimert av det.

Jeg spurte akkurat helten, og jeg må innrømme at jeg ble litt snurt. Han fikk et litt pinefullt uttrykk i ansiktet og begynte å vri på seg. Så gjorde han det hemmelige tegnet som betyr at jeg sutrer. Det var forresten et tegn han fant på akkurat da jeg spurte om jeg sutret. Djiiiz. 🙄

Jeg har forresten ikke klaget til ham over at jeg har ligget strekk ut i seks dager med akutte ryggsmerter. Jeg har tatt dopet mitt uten å mukke, jeg har ikke klaget over at det gjorde vondt mer enn kanskje en eller to ganger. Jeg bare besvimte i stillhet.

Jeg oppfatter ikke meg selv som en klager/sutrer... Prøer å se det positive, og minne meg på at alt er relativt...

kisha skrev:

Det er sjelden nordmenn klager, og gjør de det, er det som oftest med god grunn.

Hoho, min oppfatning er at nordmenn er høyt på verdenstoppen når det kommer til klaging. Mye vil ha mer sier jeg bare.
Et eks som jeg leste i dag. En dame klager over at man bare får feriepenger av 12 uker av permisjonen. Fysj så forferdelig, det er ikke lett å være småbarnsmor nå til dags nei.. Og staten oppforderer liksom til å få fler barn. 😡

Dette er TYPISK nordmenn.

Jeg er en klager
Men sutrer? Njaeiii. Hva er egentlig å sutre? Eller hvor går grensen mellom, eh, berettiget og uberettiget sutring liksom?

Pia skrev:

Hoho, min oppfatning er at nordmenn er høyt på verdenstoppen når det kommer til klaging. Mye vil ha mer sier jeg bare.
Et eks som jeg leste i dag. En dame klager over at man bare får feriepenger av 12 uker av permisjonen. Fysj så forferdelig, det er ikke lett å være småbarnsmor nå til dags nei.. Og staten oppforderer liksom til å få fler barn. 😡

Dette er TYPISK nordmenn.

Jeg kan jo skjønne at hun synes det er frustrerende at hun får feriepenger av bare 12 uker ettersom de fleste får av hele permisjonen.

Dessuten er det jo et faktum at det fødes for få barn i Norge, og jeg synes jo ikke vi kvinner alene skal ta ansvaret for å få opp fødselstallene. Det er jo ikke dumt om det legges til rette.

Jeg pleide å klage mye før.
Jeg tror egentlig ikke at jeg gjør det så mye nå, men jeg kan jo selvfølgelig ta feil.

Jeg klager mye. Spesielt på nett over tåpelige utsagn og enda tåpeligere brukere. Og nek. De er jo overalt! Hva skal en stakkars perkfet gjøre?

Sutrer gjør jeg også, stadig vekk. Spesielt når jeg ikke får viljen min. :barnslig:

Sitron skrev:

Jeg vil dele et innlegg fra et annet forum med dere. Når folk er i hennes sko, har man virkelig klagegrunn.

Joda, jeg ser at hun har klagegrunn. Men samtidig er alt relativt.
Noe som virker tilsynelatende enkelt for en person, kan være bortimot umulig for en annen. Jeg har hatt noen runder med meg selv faktisk, fordi jeg tar meg å tenke at enkelte sutrer over småting fordi jeg mener jeg har hatt større problemer å stri med selv. Men så innser jeg jo at alle har sitt å stri med på en måte, innenfor rammene av det de har opplevd.

Skal vi se om jeg klarer å ordlegge meg (har litt gangsperre på språket i kveld - skrivesperre?): Hvis jeg tenker meg at spennet av det jeg opplever går fra det aller mest negative/triste/vanskelige jeg har opplevd, til det sterkeste/flotteste/mest fantastiske jeg har opplevd. Så er det min skala for ting jeg opplever i mitt liv, krydret med erfaringer og hvordan man er skrudd sammen og alt mulig rart.
Hvis vi så tar et hvilket som helst annet menneske, så vil skalaen være annerledes, og ytre (eller indre) faktorer være annerledes. Hvis dette mennesket så sier til meg "å guuud, så vanskelig og tøft det er at <et eller annet som virker greit for meg>", så er det jo fort gjort å si at dette mennesket syter og klager og sutrer. Det ligger jo litt i de ordene at hun gjør dette uten å ha "fortjent" det, uten å ha "rett" til det. I forhold til vår egen skala, liksom.
Bare fordi jeg ikke skjønner dette andre menneskets grunn til å klage/syte/sutre, så er det jo tydelig at opplevelsen er så sterk at hun føler behovet. Og da ER det så ille for det mennesket, uavhengig av hva jeg mener liksom.
Dette mennesket vil sannsynligvis ikke oppleve det som syting og klaging selv, det ER jo ille.

😕 Ble det bare tull eller kom jeg i mål ?

Kronekspempelet: min mor. "Ja, men jeg hadde jo tre barn, en hund og en skiftarbeidende mann, og det klarte jeg fint" er svaret på ethvert tilløp til tungsindige tanker om hverdagslivets motgang.
Det bryr meg jo midt i ryggen at hun opplevde sitt liv som greit.
Det har jo null og niks med hvordan jeg opplever mitt liv.

Klaging er ikke noe jeg gidder å bruke av tiden min på.

Blir litt satt ut av hvor useriøse en del folk er med tanke på at de "klager på alt mulig". Jeg synes det er ganske slitsomt med slike egentlig - og styrer stort sett unna de både i RL og her på nettet...