Tvilen skal komme tiltalte til gode?

Altså, jeg er enig i at tvilen skal komme tiltalte til gode men synes at prinsippet strekkes litt vel langt i denne dommen.

http://www.nrk.no/rogaland/fire-litauere-frikjent-for-innbruddsraid-1.12366195

De finner tyvegodset hos de tiltatt men kan ikke dømme dem fordi det ikke er sikkert at det var dem som stjal det?! Det betyr i prinsippet at man kan stjele hva pokker man vil, oppbevare det hjemme, og så sant ingen så deg gjøre det, så kan du ikke dømmes for tyveri?! Det er jo virkelig rart at noen dømmes for noe som helst i dette landet om det at man finner gjenstander fra x antall tyverier hjemme hos noen er godt nok bevis. Men neste gang tiltaler se dem vel for heleri i det minste så får man i alle fall satt de fast for noe.

Jeg tror dette er en av de tingene de vil til livs når de vil fjerne dagens juryordning. Juryen kan ofte ha en tendens til å overvurdere "rimelig tvil"-elementer, inntil det absurde.

Det er nesten umulig å svare på uten å ha vært til stede i retten i den konkrete saken. Ved å sakse kun deler, så får man jo ikke hele bildet. Tvilen skal jo være både rimelig og fornuftig.

Jeg synes derimot at det virker litt pussig at det ikke var en tiltalepost som gjaldt heleri, altså besittelse av tyvegods.

I tingretten er det ikke jury, men to legdommerer og en fagdommere. Hovedargumentet for å droppe jury er at domsresultatet skal begrunnes, hvilket en jury ikke gjør. Og så tror jeg at statistikken viser (skal se om jeg finner) at en rekke juryavgjørelser har blitt satt til side fordi fagdommerne har ment at bevisene åpenbart er vurdert feil, og at det skulle ha blitt domfellelse.

Her kan vel de profesjonelle sette juryens avgjørelse tilside? Jeg håper i hvert fall det er sånn, for dette virker opplagt tullete. Rett og slett. Hvis det å oppbevare tyvegods hjemme ikke lenger er straffbart da kan vi fjerne alle paragrafene om dette i straffeloven. Om det så var noen andre som hadde stått for selve tyveriet, så er de jo selvfølgelig implisert i saken når tyvegodset er hjemme hos dem.

Nå mistet jeg et langt innlegg jeg skrev. Jaja, kanskje like greit.

Kortversjonen er at jeg ikke nødvendigvis synes dette er så absurd som det dere synes. For det første forstår jeg det slik at "problemet" først og fremst var at tiltalen ikke inkluderte heleri. Ifølge straffeprosessloven § 254 (som gjelder endring av tiltalen under hovedforhandlingen), så krever en endring av tiltalen samtykke fra både retten og tiltalte selv. Det i seg selv byr på problemer dersom påtalemyndigheten ikke på forhånd så for seg at dette ble aktuelt, som tydeligvis var saken her.

Når det gjelder hva som holder som bevis så er det da ikke nødvendigvis slik at en person som kan knyttes til bevisgjenstandene faktisk har gjennomført den straffbare handlingen. For å sette det (veldig) på spissen: selv om jeg har et lik i huset mitt (jeg har ikke det!) betyr det ikke at jeg har drept vedkommende. At jeg er involvert i noe suspekt er sannsynlig, men at det er jeg som har drept vedkommende er jo ikke bevist av den grunn. På samme måte er det selvfølgelig svært sannsynlig at de som sitter med tyvegodset også har tatt det, men det er jo fortsatt ikke alene bevis for at det er de som har vært i butikken. Finner man ingenting annet av bevis for det, synes jeg ikke det er rart om det kan bli problematisk i retten. Det er jo for eksempel tilfeller hvor ganske mange mennesker (enten som er i slekt, som er arbeidskollegaer eller bare folk som tilhører samme miljø) bor i samme hus, alle har ikke en familiestruktur på to voksne og 2,5 barn hjemme hos seg. I slike tilfeller vil det selvfølgelig være vanskeligere å bruke slikt som bevis, siden det er så mange med tilgang på bostedet. Det er en rekke men-hva-hvis-atte her, men mitt poeng er at det kan gå begge veier.

Når det gjelder hvorvidt mange juryavgjørelser settes til side, så skjedde det en endring i 2009 da Høyesterett besluttet at fagdommerne ved tvil "skal" sette juryavgjørelsen til side, til forskjell fra ordlyden "kan" som gjaldt tidligere. Det er jo sannsynlig at dette har ført til en viss økning. Det er visst ganske lite forskning på dette, men ifølge Juryutvalgets utredning var det i perioden 2005 - 2010 omtrent 10 tilsidesettelser i året. Ifølge Aftenposten er tallet nesten doblet i årene etterpå, noe som jo samsvarer med den nevnte endringen. Samtidig er tallene små, tidsperioden er kort og ifølge Juryutvalget er det endel annen usikkerhet ved tallmaterialet. Hvor sikre konklusjoner man bør trekke her er vel dermed litt så som så.

Når det gjelder lekfolks innvirkning på resultatet i straffesaker så vet vi igrunnen ganske lite om det, men det kan tyde på at meddommerne utgjør en faktisk forskjell i et lite mindretall av sakene hvor dommerne er uenige. I en undersøkelse fra 2001 var det dissens om skyldspørsmålet i 5 % av sakene (4 % i spørsmål om straffutmålingen). Det viser en veldig stor grad av enighet i domstolene. Når det er slik uenighet, derimot, ser det ut til at lekdommeren som dissenterer i et flertall av sakene (65 %) ønsker mildere straff, mens fagdommeren som dissenterer i et flertall av sakene (75 %) ønsker strengere straff. Det betyr ikke dermed at dette mønsteret finnes igjen i 95 % av sakene hvor det er enighet. Olaussen (som også er kilden jeg har hentet tallene fra) mener det i disse sakene som regel er et ganske klart bevisbilde at det ikke er så mange forskjellige meninger om hva som er riktig. Jaja, avsporing. ("Kortversjon." )

Takk Maria Singer, du skrev det jeg ikke orket selv.