Interiøravgjørelser, i fellesskap?

Visste ikke helt hva jeg skulle skrive i overskriften... men altså. Når det gjelder avgjørelser i hjemmet, mht møbler, lamper, gardiner, duker, kjøkkenutstyr, fliser på bad, kjøkkeninnredning etc etc.

Tar dere avgjørelsen i fellesskap du og parteren? Eller er det en av dere som lik så gjerne kan ta dette alene?

Hva gjør dere felles, hva gjør dere alene?

Ha dette endret seg litt i forhold til hvordan det var "før" ? (feks mamma min sin generasjon - hun er 52år)

Her i heimen så tar vi de aller fleste avgjørelser i fellesskap.. men det er ikke sånn at jeg IKKE kan handle duker uten å spørre han nei 😉

Men om vi skal kjøpe møbler, lamper eller store ting, så gjør vi det i fellesskap. Men ofte er dette en ting vi er enige om, for vi har ganske lik smak egentlig.

Jeg kan nok dra ut å kjøpe gardiner alene, men ikke en sofa liksom 😉

Men.. nå er det sånn at jeg har mest interesse innen interiør da..så jeg får det ofte som jeg vil uansett

Vi tar alle avgjørelser i fellesskap. Noen ganger innebærer dette at jeg går inn i en overtale-mannen-fase som kan ta litt tid, men vi gir oss ikke før vi er enige. Husker fremdeles da vi skulle kjøpe sofa og stuebord da vi flyttet sammen på slutten av 90-tallet. Vi var minst 2 ganger på hver av møbelforretningene før vi klarte å enes om møblementet. Heldigvis ble vi enige uten å inngå kompromiss.

Han har sine meninger, men lar meg styre det meste.:)
Ja, jeg kjøper gjerne nytt spisebord helt på egenhånd. Han har alltid vært fornøyd med valgene mine.

I høst handlet vi møbler til leiligheten på Kreta, og da gjorde vi det sammen.
Jeg lot til og med han få velge treverket på senga. :storsinnet:

Store innkjøp (møbler) eller endringer ( f.eks oppussing av bad) gjøres i felleskap Småting forøvrig tar jeg meg den frihet å ordne som jeg vil Det er helt ok for han.

Jeg tar de alene, da...Naturlig nok...

Men før, skulle vi enes om alt av større. Det fungerte ikke. Han var maksimalist, og jeg (nesten helt) minimalist. Så det ble alltid kompromisser, og ingen av oss var helt fornøyd. Nå er i alle fall jeg veldig fornøyd.

Mannen hadde helst sett at han fikk være meningsløs også om store ting... Jeg prøver å få han til å delta, men det er ikke mye helhjertet.

Kort versjon: Jeg bestemmer.

Litt mer utfyllende: Vi avgjør naturligvis slike ting i fellesskap, men siden jeg er mest vrang og har vesentlig mer snever smak, vil det stor sett være mitt veto som får effekt. Det tok f.eks ganske lang tid før vi fant gardiner jeg kunne godta, og det etter at jeg, etter flere år, gikk med på at det kunne være greit å ha gardiner i det hele tatt (De ble fine til slutt ). Jeg kunne vel forresten kanskje finne på å kjøpe interiørting uten å spørre også, så vidt jeg kan huske er det stort sett bare meg som innimellom kjøper gaver som skal stå fremme (vaser og slikt). Det er nok større risiko forbundet med å kjøpe sånt til meg uten at jeg har godkjent det på forhånd.

Ben "kresen og vanskelig" Murphy

Vi blir enige om større ting, mens jeg tar meg av de mindre interiørdetaljene.

Vi bestemmer sammen, men til slutt er det faktisk min smak som bestemmer.

MokkMokk skrev:

Vi blir enige om større ting, mens jeg tar meg av de mindre interiørdetaljene.

Sånn er det her også Han har ingen meninger om detaljer feks duker, pynteting, lamper osv.

Store ting til hjemmet, som møbler og sånn tar vi i felleskap, og er stort sett enige om hva vil ha.
Lampe kjøp tar vi også i felleskap.
Mindre ting som duker, lysestaker og sånn handler jeg alene.

MokkMokk skrev:

Vi blir enige om større ting, mens jeg tar meg av de mindre interiørdetaljene.

Samme her.

Store ting som møbler, tv og sånne ting tar vi i fellesskap. Men andre småting som duker og pyntegjenstander kjøper jeg uten problemer alene. Det gjøre mannen også. Han liker godt å kjøpe duker og slikt han også. 🙂

Det er jeg som er interiørinteressert, så jeg tar mye ansvar i forhold til dette. Med årene har vel mannen min funnet ut at han liker så og si alt av mine påfunn, så jeg har ganske frie tøyler. Jeg er prinsippfast, og krever allikevel litt aktivitet fra hans side. I det minste en godkjenning. Når det gjelder rørleggerting-og-tang f.eks kjøkken, vaskerom og baderom tar han imidlertid litt ansvar. Han er rørlegger, og mener at jeg er verre å samarbeide med enn interiørdesignere. Eksempelvis var jeg veldig bestemt på at jeg ikke ville ha synlig rør under vasken på badet en gang, slik det var vist i interiørmagasinet. Han var lettere oppgitt da han konstaterte at han skulle gjøre som jeg ville, men da ville jeg ikke få tilført vann til vasken.

De fleste slike avgjørelse bør vel gjøres i fellesskap, men det er vel ingen ting galt i å ha alternativene klare. 😉

Dessverre i fellesskap. Jeg ville mye heller tatt avgjørelsene alene.

Jeg er altså mindre kresen og vanskelig enn mannen min (antagelig en eufemisme for "har dårligere smak enn mannen min", men det får så være ), og dermed ikke så mye jeg skulle ha sagt i interiørspørsmål. Eller, jeg får jo sagt det jeg vil si, da, men jeg har ikke fullt så sterke meninger som han, og dessuten synes jeg han har ganske god smak, så i praksis er det han som bestemmer det meste.

De helt største tingene blir vi som regel enige om.
Heldigvis er vi ganske like i våre ønsker, og dersom ønskene våre er ulike, er far grei og mitt ord får veie tyngst :glad:
Gardiner, bokhyller, stoler, bord, egentlig det meste kan jeg handle på egenhånd. Men jeg bruker ikke på ti tusenvis av kroner uten at vi er enige.

Mannen min er ikke så glad i forandringer.Det vil i praksis si at jeg lufter ideene mine en periode før jeg utfører de. Da har han forhåpentligvis hatt nok tid til å venne seg til forandringen.
Vi har bodd sammen i 10, og eid dette huset i snart 5. Jeg har bare bomma på et møbel en gang, og der er jeg faktisk helt enig med han.