[spinoff] Hvorfor tror du på Gud?

noen skrev:

Nå er ikke jeg teolog eller "Bibellærd" og har en enkel, personlig tro, men for en kristen er det vel det som opp igjennom har blitt kalt "det ondes problem". Jeg tror det finnes en god kraft, så hvor kommer det onde og vonde fra? Igjen: Dette er ikke noe som kan oppsummeres eller forklares i noen få setninger. Og som jeg vel egentlig ikke kan forklare helt for meg selv.

Oki. 🙂 Jeg tror jeg bare ikke helt greier å skjønne hvorfor det at ondskap og vondskap er vanskelig blir knyttet til en tro, og den troen gjør det vanskeligere.

Det har vel noe å gjøre med at ut fra en kristen lære tenker man at Gud er god, og han vil det gode, men likevel skjer det vonde. Har ikke Gud all makt? Kan han ikke forhindre slikt? Det er noen av de spørsmålene man stiller seg da, som ofte gjør det vanskelig å tro på en god Gud, og det faktum som det er i følge kristendommen at når Jesus stod opp fra de døde så beseiret han det onde.

Jeg er litt slik M2 beskriver, jeg tror på at det skal gå bra, jeg tror det er noe iboende godt i det fleste, og jeg elsker følelsen av tilhørighet og mange som vil det samme og jeg synes mye ved religiøsitet er rørende og dessuten veldig estetisk, jeg liker prosesjoner og liturgiske sang og vakre religiøse bygninger. Jeg digger religiøs kunst, og religiøs musikk.
Jeg liker ideen om at vi mennesker samles om at det finnes ting som er større enn oss selv.

Jeg liker ikke kristendom som snakker nestekjærlighet i det ene øyeblikket og om alle som ikke har tatt imot det kristne budskap og derfor skal havne i skjærsilden. Jeg har en venninne som tilhørte et kristent samfunn som snakket om oss og dem, og hun var dypt ulykkelig på grunn av alle de folka hun likte i livet sitt, som ikke skulle bli med henne til himmelen når enden kom. Jeg liker ikke at folk dreper i religionens navn.

Jeg synes det er veldig vanskelig å tro på en Gud hvor man på den ene siden hevder at ikke en spurv faller til jorden uten at han vil det, samtidig som menneskelivet er så fullt av sorg, smerte, dumme valg og fæle ting. Jeg klarer ikke å se hvordan det kan finnes en god og allmektig Gud, når barn blir drept i Syria, liksom.

Men jeg er ofte full av respekt for livet og mangfoldet og skjønnheten i naturen og surikatter og babyer og sånn.

Joda, ser den. Men hvis man ikke tror på guds vilje, så er det jo ikke noe anderledes enn for noen som ikke tror?

For min del har Gud ingen inngripen i det vonde som skjer i verden. Med så mange ulike arter, personligheter, sykdommer og hvahardu skal det, i mitt hode, godt gjøres å unngå at det skjer vonde ting og sånn er det selv om det suger aldri så mye. Noe kan forebygges av oss selv, og her tenker jeg at gode, moralske grunnverdier kommer godt med og at religion dermed kan være en fordel, men mesteparten rår vi ikke over - og uheldigvis kan religion også brukes til å forårsake mer vondt.

Til tross for dette har jeg fått en stor trang til å takke Gud når det har skjedd gode ting i livet. For eksempel at vi endelig opplevde å bli foreldre etter mange års prøvelser. Det falt meg aldri inn å blande inn Gud da vi strevde med å bli gravide, men da vi endelig lyktes følte jeg en så vanvittig stor takknemlighet at jeg har takket omtrent hver dag siden. Det å få oppleve enda en dag som mamma med alt det fine det byr på trumfer alt det vonde som skjer, for mitt vedkommende, og det har jeg et stort behov for å både dele og ikke minst takke noen for. Mannen min er blitt noe blasert på området etter alt tytet mitt ("Ja, jeg fatter og begriper at disse barna er våre" :autopilotsvar: ) så da må det deles med andre, og av frykt for å oppfattes som en happy clappy camper som driter regnbuer og kun fronter glansbildene har jeg lagt begrensninger for hvor mange ganger jeg kan putte det i Facebookstatusen min, og dermed må det deles med min private kontainer.

Når det gjelder liv etter døden har jeg en forestilling om at tankene drar et sted hvor alle tanker samles slik at man kan være sammen med dem man er glad i igjen, og at livet egentlig bare er forsmaken på det som venter. Jeg blåser i om det stemmer eller ei, men jeg liker å tro det og det gjør at døden ikke blir så vond som den hadde vært, for meg, dersom det skulle være punktum finale. Jeg har så mange gode minner og opplevelser at jeg må ha minst tre livsløp til for å fordøye det hele.

pøbelsara skrev:

Jeg klarer ikke å se hvordan det kan finnes en god og allmektig Gud, når barn blir drept i Syria, liksom.

Akkurat det har jeg ingen problemer med å forstå, for det står vel (vagt etter hukommelsen) i Bibelen at Gud har gitt oss fri vilje i gave og lovet oss å aldri "overstyre" oss. At barn blir drept i Syria er valg mennesker tar.

Jeg er helt uenig i at religion kan være en fordel når det kommer til gode moralske grunnverdier. Det er noe ikketroende har i like stor grad, og som mange troende ikke har, ref. alle religionskrigene som alltid har funnet sted.

Jeg syns vi kan bli flinkere til å takke oss selv, jeg, og de rundt oss, når fine ting skjer. Jeg skjønner at en etterlengtet graviditet føles mer "magisk" enn noe som man "forårsaker" selv, altså. 🙂

Input skrev:

Akkurat det har jeg ingen problemer med å forstå, for det står vel (vagt etter hukommelsen) i Bibelen at Gud har gitt oss fri vilje i gave og lovet oss å aldri "overstyre" oss. At barn blir drept i Syria er valg mennesker tar.

Den biten skjønner jeg også da. Jeg synes bare det stemmer så veldig dårlig med at ikke en spurv faller til jorden uten at han vil det, liksom.

Tallulah skrev:

Jeg er helt uenig i at religion kan være en fordel når det kommer til gode moralske grunnverdier. Det er noe ikketroende har i like stor grad, og som mange troende ikke har, ref. alle religionskrigene som alltid har funnet sted.

Jeg syns vi kan bli flinkere til å takke oss selv, jeg, og de rundt oss, når fine ting skjer. Jeg skjønner at en etterlengtet graviditet føles mer "magisk" enn noe som man "forårsaker selv, altså. 🙂

Jeg har også opplevd å få barn til tross for særdeles dårlige odds, og de som fortjener takk for det er jo alle forskere og medisinere og hvemdetnåer som har funnet behandlingsmetoder for infertilitet. Det samme tenker jeg om alt annet som fikses, det er ingenting som skjer bare sånn mirakuløst, alt vi kan fikse i dag kan vi fikse fordi mennesker før oss har lagt ned stor innsats i å finne ut hvordan det kan fikses. Og derfor er jeg helt enig med deg i at vi bør bli flinkere til å takke oss selv og de rundt oss.

Tallulah skrev:

Joda, ser den. Men hvis man ikke tror på guds vilje, så er det jo ikke noe anderledes enn for noen som ikke tror?

Kanskje ikkje. Men for meg blir det likevel ofte vanskelig, for eg trur på at Gud er god og vil det gode. Og då er det vondt å sjå når det vonde likevel er så sterkt til stades. Noko slikt. Hehe. Det er vanskeleg, dette her.

Hondacrv skrev:

Kanskje ikkje. Men for meg blir det likevel ofte vanskelig, for eg trur på at Gud er god og vil det gode. Og då er det vondt å sjå når det vonde likevel er så sterkt til stades. Noko slikt. Hehe. Det er vanskeleg, dette her.

Nemlig. Nettopp på grunn av det du beskriver, tror jeg ikke.

Hondacrv skrev:

Kanskje ikkje. Men for meg blir det likevel ofte vanskelig, for eg trur på at Gud er god og vil det gode. Og då er det vondt å sjå når det vonde likevel er så sterkt til stades. Noko slikt. Hehe. Det er vanskeleg, dette her.

Jeg skjønner at det er vondt. På samme måte som for en ikketroende som også bare ønsker alt godt. Jeg ser bare ikke at det er noen forskjell der. At kjipe ting skjer er vondt for alle, uansett tro eller mangel på den.

pøbelsara skrev:

Den biten skjønner jeg også da. Jeg synes bare det stemmer så veldig dårlig med at ikke en spurv faller til jorden uten at han vil det, liksom.

Men det er vel aldri påstått at ALT som skjer er Guds vilje? Jeg er tidligere religiøs, og jeg har i hvert fall aldri noensinne hørt noen påstå det. Tvert i mot får vel Gud æren for alt som er bra, og mennesker og/eller Satan æren for det som er dårlig.

pøbelsara skrev:

Den biten skjønner jeg også da. Jeg synes bare det stemmer så veldig dårlig med at ikke en spurv faller til jorden uten at han vil det, liksom.

"Ikke en av dem faller til jorden uten at deres Far er der" er det som står i Matteus 10. For meg er det et bilde på Guds nærvær i smerten og fortvilelsen, ikke en beskrivelse av fatalisme.

Det er nok der min tro befinner seg mest. Gudstroen tar ikke bort smerte, men jeg opplever at Gud er der midt i smerten. Ikke så lett å beskrive kort.

Ja, nå var det ikke ment som at det var Gud som stod bak suksessen da vi endelig ble gravide altså. Fertilitetslegene og alle øvrige involverte har fått mange takk, og jammen har vi ikke gitt oss selv en klapp på skulderen for å stå løpet ut , men allikevel føles det riktig å takke for at vi har vært så priviligerte å få komme dit. Hadde vi vært født for et par generasjoner siden hadde vi nok ikke blitt gravid, og jeg hadde strøket med i begge de første svangerskapene. Det gjelder for øvrig også om vi hadde bodd i en annen del av verden. Misforstå meg ikke; jeg har ingen tro på at det er Guds vilje at jeg ble plassert i Norge og født en gang på 1980-tallet og i den medisinske generasjonen vi har nå, men jeg er okke som veldig takknemlig for det og da rettes takken til den som vil ta i mot. Og det er den delen av meg som jeg forestiller meg har litt større takhøyde enn den rasjonelle delen av meg, altså Gud (ikke at jeg er Gud, men Gud er meg på en måte ).

Og jeg er for øvrig enig i at man i like stor grad lærer om viktige moralske grunnverdier på andre arenaer enn innenfor religionen. Det finnes jo veldig mange eventyr som er brukt som en fin måte å illustrere rett og galt og konsekvensene av de handlingene vi foretar oss. Når det er sagt syns jeg religion kan være en fin arena å sette fokus på disse tingene, og da gjerne de litt mer "ømme" temaene som det kanskje ikke føles like naturlig å ta opp på en del andre arenaer. Altså at religion på ingen måte er en forutsetning for videreformidling av disse grunnverdiene, men at det kan være en fin kanal (som til sammenligning også kan ha totalt motsatt effekt alt etter hvordan det brukes og det er jo paradokset).

Tallulah skrev:

Jeg skjønner at det er vondt. På samme måte som for en ikketroende som også bare ønsker alt godt. Jeg ser bare ikke at det er noen forskjell der. At kjipe ting skjer er vondt for alle, uansett tro eller mangel på den.

Det er helt sikkert ikke verre, men jeg tror nok det er litt annerledes. Hvis man tror at det finnes noen som kan gripe inn hvis man vil og så velger å la være kan det være litt vanskelig å forholde seg til. For å forsøke meg på en enkel forklaring.

Jeg har et nært forhold til en som tror, så jeg forstår det å være i noe med Gud som du beskriver, Guava. Jeg klarer bare ikke å forholde meg til det paradokset med allmektigheg på den ene siden og elendighet på den andre.

Noen jeg kjenner, mistet et barn rett etter fødselen. Begge to var dypt kristne. Den ene mistet troen sin da de mistet barnet, den andre ikke. Den ene fant trøst, den andre var rasende på at Gud kunne la det skje med dem.

pøbelsara skrev:

Den biten skjønner jeg også da. Jeg synes bare det stemmer så veldig dårlig med at ikke en spurv faller til jorden uten at han vil det, liksom.

Uten at han vet det. Det blir litt annerledes. 🙂

Niobe skrev:

Uten at han vet det. Det blir litt annerledes. 🙂

Jeg synes egentlig ikke det gjør det noe bedre. Allmektig OG vet det og lar det skje, liksom.

pøbelsara skrev:

Jeg synes egentlig ikke det gjør det noe bedre. Allmektig OG vet det og lar det skje, liksom.

Nei, det er vi som lar det skje. Vi er gitt fri vilje, ellers ville vi ikke kunne elske (hvilket man må gjøre av fri vilje).