Er det noe moren din gjør for deg fremdeles?

Mora mi holder rede på slekta, hvem som lever og hvem som er død.
Men jeg tar gradvis over det området også...

Kan ikke komme på noe sånn egentlig... Bortsett fra å være barnevakt innimellom.

Jo! Hun har bestemt seg for at det er hennes privilegium som bestemor å holde Malin med yttertøy. Så hun kjøper jakker, bukser, støvler, sko og dresser til henne. Etter eget ønske, vel og merke! Men jeg setter kjempestor pris på det! Rett og slett fordi jeg ikke har råd til å kjøpe skogstad dress til henne som koster nesten tusenlappen...

Vasker og ruller duker. Og spør om jeg fryser på beina.

Kristin skrev:

Hun sukker og stønner og sier at nå MÅ jeg lære det selv, og jeg innrømmer gjerne at en del av det har med latskap å gjøre. Men moren min KAN sy, og jeg kan ikke.

Hehe. Det minner meg om den første gangen jeg strikket en genser - til babyen til en venninne - og kom hjem på ferie med den ferdigstrikkede bolen og forlangte at mamma måtte klippe den opp og sy på ermene. Hun var litt bekymret og sa at hun aldri hadde gjort det før; jeg sa at hun hadde da strikket mange gensere, og hun svarte litt beskjemmet at hun alltid hadde fått sin mor til å gjøre akkurat den biten. Jeg påpekte da at hun nå nok var gammel nok til å lære seg å gjøre dette selv. (Jeg har enda ikke blitt gammel nok til det selv. )

Ingenting, tror jeg. Dessverre. Jeg skulle gjerne vært en mammadalt, men hun bor så langt unna. Hun er hjelpsomheten selv, men hva hjelper det når vi knapt sees? Dere som har mødre i nærheten er utrolig heldige. Når mine barn blir store skal jeg bosette meg i nabolaget deres så fremt det er mulig.

Skilpadda skrev:

Hehe. Det minner meg om den første gangen jeg strikket en genser - til babyen til en venninne - og kom hjem på ferie med den ferdigstrikkede bolen og forlangte at mamma måtte klippe den opp og sy på ermene. Hun var litt bekymret og sa at hun aldri hadde gjort det før; jeg sa at hun hadde da strikket mange gensere, og hun svarte litt beskjemmet at hun alltid hadde fått sin mor til å gjøre akkurat den biten. Jeg påpekte da at hun nå nok var gammel nok til å lære seg å gjøre dette selv. (Jeg har enda ikke blitt gammel nok til det selv. )

Min mor gjør ingenting for meg "fremdeles", bortsett fra at hun fra jeg flyttet på hybel for 17 år siden alltid har sendt med noe mat, noe fra hagen eller frysen, det er koselig. Men jeg klarer det meste selv.

Hun har derimot, etter at jeg fikk barn, begynt å gjøre ting for meg. Være en god mormor. Sy bunad og dåpscape til Lille, passe Lille i noen uker av og til, jeg vet ikke, være omsorgsfull på en helt annen måte enn hun noen gang har vært etter at jeg ble voksen. Det er fint.

Hun legger opp bukser (fikk symaskin av henne til jul, et lite hint kanskje ) og strikker. Jeg gjør ingen av delene. Hvis jeg blir syk så ringer jeg fortsatt mamma for å få trøst.

Moren min bor i Trondheim, så det viktigste hun gjør for meg/oss nå om dagene er å være barnevakt, ha unger på overnatting, trille tur med dem, bli med i svømmehallen eller på kino, og hva har du.

Ellers så strikker hun for ungene. Det er hun som er hovedleverandør av ulltøy til yngste generasjon i familien. Og en hel masse annet tøy også, når jeg tenker meg om. Hun shopper masse klær til ungene, stadig vekk.

Og dessuten stopper hun Teomannens raggsokker.

Reparerer klærne mine og ordner i stand bunadsskjorta til 17.mai.

Hun lakkerer tåneglene mine også kom jeg på. Jeg får det ikke til å bli pent selv.

Mamma sender meg adventskalender med 24 hjemmelagde pakker på hvert år!

Irma skrev:

Hvis jeg blir syk så ringer jeg fortsatt mamma for å få trøst.

Det er el ikke noe å for, vel? Selvsagt ringer jeg mamma for å få trøst!

Mamma: "Ja, jeg skjønner at dette er leit, vennen, men jeg skjønner ikke helt hva du mener at jeg kan gjøre med det?"
Jeg: "Du skal si 'trøst, trøst', så klart, og synes synd på meg!"
Mamma: "Så klart, vennen. 'Trøst, trøst'. Er det bedre nå?"
Jeg: "Jaaa." : snufs:

Nabbe skrev:

Jeg innrømmer gjerne, i spoilertags, at

Vis spoiler

min far skreller potetene mine enda.

Det var den hittil søteste, da

Moren min orker ikke så mye lenger, men når hun er her for å være sammen med ungene, vasker og bretter hun tøy. Også rydder hun.
Hun er helt ekspert på å få det til å se ryddig ut i en fei. Hvorfor fikk ikke jeg det genet?

Hvis jeg blir syk så ringer jeg fortsatt mamma for å få trøst.

Lille Ru skrev:

Driver meg til vannvidd med å mase om at jeg har det så rotete.

Min mor også... og hun er virkelig rotete selv, mens jeg er nesten irriterende ryddig. Jeg har tellekant på det meste, alle papirer i permer osv. mens hun har rot og skrot overalt, allikevel presterer hun å si at jeg er ustrukturert og rotete...🙄 Ja,ja, man må vel bare leve med at man er barnet til mor selv om man er nærmere 40 enn 30.

Jeg tror faktisk svigermor gjør mest, hun syr, strikker og hekler. Jeg kan ikke sy selv, selv om jeg har fått den gamle maskinen til svigermor, har bare utsatt og utsatt å lære meg…Så faktisk hver gang jeg har en bukse som må legges opp, kjole som skal syes inn eller ut, reparering av ungenes klær, da trår hun til. Hun har sydd bunader til alle barnebarna, heklede luer og strikkede jakker. Hun kjøper også klær til ungene. Ellers er hun og svigerfar pensjonister, så de kjører hengeren med søppel og avfall etter oppussing for oss og svogers og alt mulig annet. I tillegg stiller de omtrent alltid opp som barnevakt.
Pappa var akkurat her og la opp elektrisk i flere timer. Mamma syr også hvis jeg spør, kjøper klær til ungene, barnevakt, styrer fælt med mat og har alltid vært en hønemor som fortsatt føler ansvar for at jeg kler på meg varmt nok, ikke sitter i trekken, ikke går alene hjem fra byen, at mannen er snill med meg osv osv...
Så jeg kan kanskje ikke si at vi er helt selvstendige og selvhjulpne selv om vi er godt over 30…:o

Teofelia skrev:

Det er el ikke noe å for, vel? Selvsagt ringer jeg mamma for å få trøst!

Mamma: "Ja, jeg skjønner at dette er leit, vennen, men jeg skjønner ikke helt hva du mener at jeg kan gjøre med det?"
Jeg: "Du skal si 'trøst, trøst', så klart, og synes synd på meg!"
Mamma: "Så klart, vennen. 'Trøst, trøst'. Er det bedre nå?"
Jeg: "Jaaa." : snufs:

Moren min har liksom greie på alt. Det verste/beste er at hun som oftest har rett når det gjelder "diagnostisering" og sånt. Jeg ringer henne på vegne av poden også, og blir ofte betrygget.

Baker bløtkake med banan- og jordbærfyll til alle bursdagene - på bestilling fra gutten min.

Ordner med bunaden min og foretar vanskelige syoppgaver - som å lappe foret i kåpa mi. Ellers har jeg vært relativt seldreven de siste 20-25 åra.