Sukk. Det skuespillet griper meg sterkere og sterkere for hver gang jeg leser det. Det er to-tre år siden sist, og jeg tror ny livserfaring gjør at denne gangen tar det meg enda sterkere, det griper meg om hjertet og vrir til. For hva er det med Nora? Kunne jeg gjort det hun gjør? Hva er det som gjør at stykket spilles og engasjerer her i vårt land ennå? Det er jo greit i land der kvinnefrigjøringen er kommet dit hen at dette stykket er konkret aktuelt - men hva gjør at det griper her, i vårt likestilte (ganske i hvert fall) samfunn, der vi har alle rettgiheter, osv?
Er det det at det dypest sett er dette vi strever med alle sammen: Å finne ut hvem vi er, innerst inne, å leve et liv der våre egne behov stemmer overens med andres behov, der man hele tiden er i det dilemmaet at man skal være noe for andre men også for seg selv? At man hele tiden trenger å arbeide med hvilket menneske man vil være? Hva må jeg endre på i mitt liv for å blir det menneske jeg vil være?
Det er for mange fremdeles kontroversielt at hun drar fra barna - men det er tydelig at Nora er kommet til et piont of no return, som er så drastisk at hun må bryte med alt. Bryte generasjoners syn på henne som kvinne, og det hun kanskje er i ferd med å føre en generasjon lenger til sine barn?
Det er et eller annet her som griper meg skikkelig. Denne råe ærligheten og innsikten som hun viser på slutten av stykket, er så sterk.
Hondacrv
17k innlegg
