Dere som har, har hatt, eller har grunnleggende kjennskap til Rottweiler …

...Hva kan dere fortelle om denne hunderasen?

Jeg har gjennom hele mitt voksne liv levd med et intenst savn etter hund. Jeg er vokst opp med hund, og jeg har alltid ville hatt hund. Men dessverre så traff jeg da en mann som ikke deler denne interessen.

Nå er han derimot litt på gli sånn nå og da, og da lat jeg drømmene få fritt spillerom, selv om jeg vet så inderlig godt at jeg går på en smell denne gangen også.

Jeg har i alle år sagt at skal jeg ha hund, så skal det være en Rottweiler. Har lite kjennskap til rasen, men den har alltid tiltalt meg. Men er det, OM det blir hund, galskap å tenke på denne rasen?

Jeg vil jo på mange måter være nybegynner på hund, men jeg har vokst opp med hund, samt hatt hunder tett på hele livet, så jeg har grunnleggende kjennskap til det meste, både hva oppdragelse, ansvar og slike ting angår.

Så hva vil dere som kjenner til denne rasen si? Er det en grei rase å oppdra? Er det en god familiehund? Har jeg rett når jeg sier at en tispe er bedre enn en hann for denne rasen? Etc... Fortell, fortell...

Og som sagt: jeg kjenner til ansvaret med hun, og det er stort uansett rase.

Jeg, og flere med meg har skrevet endel i DENNE tråden.

Fantastisk flott rase, lærenemme og utrolig flotte hunder. For oss var han en perfekt familiehund, han fikk bare en ny rynke i panna for hvert barn vi fikk, som han måtte passe på.

Sosialisering er viktig, likeså trening på lydighet, dette er store hunder, og folk flest er redde for rasen, da er det viktig å ha kontroll på hunden. (Like viktig med andre raser også, selvsagt, men folk er nå spesielt redde for rottweiler).

Både mannen og jeg var oppvokst med hund, og rottisen vår, var den første hunden vi hadde sammen. Nå måtte vi avlive han i høst, og savnet er enormt stort. Vi er fremdeles i tenkeboksen på om vi skal gå for en ny rottis, eller en labrador neste gang. Grunnen til at vi vurderer å bytte rase i tilfelle, er rett og slett fordi vi er redde for å forvente en ny godgutt som vi hadde, og kanskje ikke helt klare å se forbi forskjellene på den gamle og nye hunden, man har jo sine forventninger til ny hund, basert på den gamle man hadde, i hvertfall hvis de blir veldig like av utseende.

Jeg kan tipse deg om "vår" oppdretter på prikk, og om du lurer på mer, er det bare å spørre.

Jeg har aldri hatt rottweiler, (men du og du så flotte hunder det er!), men tenker at dette er en av de populære rasene hvor det er svært viktig å være nøye på hvilken oppdretter man kjøper av. (Sånn som med schäfere og golden retrievere.)

Har alltid hørt at de er strålende familiehunder.

De er flotte ja. Men de trenger skikkelig trening.

Om vi kommer dit at det blir hund, så er valg av oppdretter veldig viktig ja. Det er noe av det jeg kommer til å sjekke ekstremt grundig. Det gjelder for så vidt alle raser, for skal vi først ha hund, så skal bakgrunnen til hunden være av den seriøse sorten.

Fantastisk flotte hunder, spør du meg. (Men så elsker jeg hunder og, da - jo større, jo bedre. Traff en gang en diger rottweilergutt ved navn Bono - han var snill som et lam, men trodde han var bitteliten, så han ville gjerne sitte på fanget mitt, muskelberget. )

Og så kjenner jeg en aldeles nydelig historie om en rottweiler, som plutselig fikk en liten menneskebaby i flokken. Mor og far var jo veldig spente på hvordan dette skulle gå, med tanke på sjalusi og slikt. Mens babyen var på sykehuset, tok de med et babyteppe hjem, så hunden skulle bli vant til lukta. Hund og baby ble forsiktig introdusert til hverandre, og det så ut til å gå helt knirkefritt - dog, for sikkerhets skyld, lot de ikke baby og hund være alene sammen i et rom.

En dag var mor hjemme alene med baby og rottweiler. Mor tok sjansen på å gå på kjøkkenet en liten tur. Babyen lå så fredelig og sov i vugga si, rottweileren lå og sov i nærheten.

Så, inne fra kjøkkenet hører mammaen at babyen begynner å gråte - men ganske fort, ble det stille igjen. Da mor gikk for å se til barnet så hun at babyen lå fornøyd i vugga - bikkja lå med labben på ene vugga sin meje og gynget babyen fint fram og tilbake. Slik hadde den tydeligvis sett bli gjort for å få det vesenet til å slutte lage ulyd.

Åh, så nydelig da, Inagh

Kan fortelle en søt historie jeg også. En venninne av meg hadde en gang en diger Rottweilerhann. Sammen med denne så hadde hun også en katt, og disse to gikk veldig godt sammen.

En sommer vi var der på besøk, så hadde katten fått unger, og disse tumlet rundt på stua. Det var der de skulle være.

Men kattungene fikk det for seg at de skulle rundt i leiligheten de, og de sprer seg rundt. Da sier min venninne til hunden: "hant pus". Og dermed setter den svære hunden i gang...Går etter en og en kattunge, løfter dem varsomt med munnen og bærer dem inn på stua igjen der kattemor tar i mot.
Jeg var et øyeblikk sikker på at hunden kom til å ta knekken på de søte små med kjevene sine, men neida...så forsiktig at det var helt utrolig.

Etterpå legger han seg i døråpningen, og de kattungene som prøver å forlate stua får seg en vennlig men bestemt dytt av en hundesnute, i retning kattemor. Hit men ikke lengre.

For meg som ikke er vant til hund er det svære dyr, men jeg har egentlig bare gode erfaringer med de. Et vennepar av oss har rotwailertispe og hun passer på store og små. De bor ved vannet og hunden passer godt på de som bader.

Jeg var livredd Rottweilere etter å ha sett "Omen". (Tror jeg det var.)

Det var ei aldeles skjønn frøken ved navn Nemi som kurerte meg en gang for alle.

Mitt hjerte tilhører rasen Boxer, men min søster hadde en Rottweilertispe og hun var snill som et lam.

Du har fått mange gode svar, som jeg også kan signere. Elsker Rottweilere

Vær nøye når dere velger oppdretter både når det gjelder gemytt og arvelige sykdommer. Mange useriøse oppdrettere Jeg ville tatt kontakt med Norsk Rottweilerklubb for å få anbefalt oppdretter

Lykke til!

Tusen takk for gode svar her. Jeg er ikke mindre giret etter å ha lest her, for å si det sånn.

Mannen er mer på gli nå enn han noen sinne har vært, og diskusjonene går nå mer på de rent praktiske ting ved å ha hund. Bil, hva gjør vi i ferier, etc. Det er en stor forskjell fra et kaldt trekk på skulderen og et klart nei tidligere. Men ja...det er mange praktiske hensyn som må vurderes, for det er ikke snakk om noe som er her en kort stund, men i mange år. Jeg skaffer ikke hund for så å finne ut etter et halvår at dette ikke var riktig liksom...

Sonja Sockersöt skrev:

Og hun prøver seg stadig på å sjekke hvem som er sjef.

Sjef ja...det er et lite spørsmål som opptar oss litt. Mannen jobber jo i Nordsjøen og er derfor borte i perioder. Dette vil nok uansett rase bli en liten utfordring hva rangstigen i huset angår. Enhver hund vil vel mest trolig se på meg som sin leder og mannen som en inntrenger, og dette er noe vi må jobbe med om det blir hund.

Er Rottweilieren vanskelig på dette området tror dere?

Skjønne hunder

Bestemte og konsekvente skal vi nok klare fint. Det er jo noe alle hunder krever, og der er jeg og mannen enige. Men det er akkurat dette med at jeg blir gående her som sjefen hele tiden, og så kommer han hjem og også skal være sjef. Det blir vel som med barn det, og en utfordring vi må ta etterhvert som ting skjer. og ikke minst det at jeg må lære meg å trekke meg ut litt og la han få slippe til... (også akkurat som med barna )