Doris Lessing: The Grass is Singing (Det synger i gresset)

Siden ingen har startet diskusjonstråd, så får jeg gjøre det selv, mens jeg enda husker boken. Ordet er fritt!

Det slo meg hvor gjennomført usympatisk og usjarmerende hovedpersonen er, og hvordan jeg virkelig aldri fikk noen sympati med henne, samme hvor godt kjent jeg ble med henne - til tross for at hun hadde et virkelig tragisk liv (og det var veldig synd på henne), og til tross for hvor mye forståelse man på mange måter fikk for hvordan hun er. Det virker både originalt og - tja - modig på meg å ha en hovedperson som det ikke egentlig er noen unnskyldning for (men som likevel ikke er et monster eller en klisjé). Mary er selvølgelig et produkt av samfunnet rundt seg, som er hardt og brutalt og rasistisk og misogynistisk, og av sin egen barndom, som var trist og kjærlighetsløs. Men hun virker på meg som om det er mer "i veien" med henne enn som så. Hun virker veldig umoden og grunn på mange måter - den måten hun ble værende i en slags forvrengt "ungpiketilværelse" på, mens alle rundt henne ble voksne og gikk videre, for eksempel. Det er jo også tydelig at hun har problemer med en fortrengt seksualitet som er med på å drive det marerittaktige forholdet til Moses til en tragisk avslutning (og det var ting i drømmene hennes der som hintet om at faren kunne ha misbrukt henne, eller i alle fall om at faren, som hennes første "mannserfaring", hadde gitt henne både følelsesmessig og fysisk avsky for menn).

Det kommer godt frem, både direkte og indirekte, hvor avskyelig de hvite sørafrikanerne behandler både de svarte og landet de har bemektiget seg. På en måte er Mary både representant for undertrykkerne (veldig tydelig) og for ofrene, fordi hun som jente og kvinne har blitt presset inn i en veldig begrenset og begrensende rolle, og fordi hun har blitt utnyttet på forskjellig vis gjennom hele livet. Kanskje det går an å se noen paralleller mellom rovdriften på (overgrepet mot) jorden og de innfødte - mot naturen - som f.eks. naboen representerer, og forkvaklingen av den kvinnelige seksualiteten som kanskje er ekstra brutal i Sør-Afrika fordi det er så veldig viktig for hvite menn at de svarte mennene ikke på noen måte skal kunne sees som seksuelt attraktive for de hvite kvinnene.

Skilpadda skrev:

Det slo meg hvor gjennomført usympatisk og usjarmerende hovedpersonen er, og hvordan jeg virkelig aldri fikk noen sympati med henne, samme hvor godt kjent jeg ble med henne - til tross for at hun hadde et virkelig tragisk liv (og det var veldig synd på henne), og til tross for hvor mye forståelse man på mange måter fikk for hvordan hun er. Det virker både originalt og - tja - modig på meg å ha en hovedperson som det ikke egentlig er noen unnskyldning for (men som likevel ikke er et monster eller en klisjé).

Ja, det er veldig sant. Beskrivelsen av Mary er jo veldig inngående, vi får vite veldig mye om hvordan hun er skrudd sammen. Det er ikke ofte man ser en så usympatisk person forstått så godt. Jeg leste et eller annet sted at Lessing "bygger opp sympati for personene, og er så modig nok til å trekke den tilbake igjen", eller noe slikt, og det syntes jeg var ganske treffende. I skildringen av Marys tomme og meningsløse byliv fikk i hvert fall jeg først og fremst følelsen av at hun var en person på feil sted, som kanskje kunne hatt et godt liv et annet sted, med andre mennesker. I en mer klisjépreget bok ville hun sikkert funnet lykke og mening i nybyggerlivet. Men når Mary kommer ut på landet, begynner man å mistenke at hun egentlig er livsudyktig hvor som helst, bare at det synes langt bedre og får langt verre konsekvenser når hun sitter der på den spartanske gården, milevis fra folk, og hennes manglende evner til å ha nære relasjoner blir forferdelig klare i forholdet til Dick.

Dick er for øvrig ganske sympatisk, synes jeg, eller så sympatisk som man kan vente seg av en rhodesisk nybygger (og i hvert fall i forhold til den skrekkelige Charlie Slatter). Livsudyktig han også, selvsagt, men på en helt annen måte. Full av drømmer, ute av stand til å gjennomføre. Følsom og taus. Tar vare på jorda, behandler de svarte arbeiderne anstendig nok og med en viss forståelse.

Hvorfor drepte egentlig Moses Mary? Var det hevn for piskingen? Var det fordi hun avviste ham like før? Hvor langt gikk egentlig forholdet?

Tinetoff skrev:

Dick er for øvrig ganske sympatisk, synes jeg, eller så sympatisk som man kan vente seg av en rhodesisk nybygger (og i hvert fall i forhold til den skrekkelige Charlie Slatter). Livsudyktig han også, selvsagt, men på en helt annen måte. Full av drømmer, ute av stand til å gjennomføre. Følsom og taus. Tar vare på jorda, behandler de svarte arbeiderne anstendig nok og med en viss forståelse.

Veldig på feil sted til feil tid, fikk jeg følelsen av. Han har en fin innstilling (sammenlignet med det som forventes av ham, ikke sammenlignet med dagens politiske korrekthet) til jorda og til arbeiderne sine, men han er altfor tafatt til å komme noen vei med det, så det er tydelig at en eventuell endring i hvordan de svarte behandles eller i hvordan man driver jordbruk, vil ikke komme fra ham.

Tinetoff skrev:

Hvorfor drepte egentlig Moses Mary? Var det hevn for piskingen? Var det fordi hun avviste ham like før? Hvor langt gikk egentlig forholdet?

Det tror jeg egentlig var den delen av boken jeg hadde vanskeligst for å forstå. Det virket nesten som om det noe bisarre forholdet mellom dem gjorde at de begge fjernet seg så langt fra "normalen" og det tankesettet de var vant til og vokst opp med at de mistet virkelighetskontakten og rett og slett ble "gale". Som om de begge tok en helt ny rolle, i betydningen teaterrolle - mordet virket jo nærmest regissert, og Mary visste hele dagen at Moses kom til å drepe henne. Det var noe ganske absurd ved hele avslutningen av boken som jeg synes var litt problematisk fordi resten av boken var så realistisk og distansert og "rasjonell", liksom.

Altså, "gal" - Marys undertrykte seksualitet er jo helt klart en av de tingene som mer eller mindre driver henne fra vettet, når hun utvikler et forhold (hva nå enn det forholdet innebærer) med en mann som er så sterk og selvsikker og viril som Moses (en sterk kontrast til Dick, som er så udugelig og stakkarslig og som hun ikke eier respekt for), men som hun er kondisjonert til å ikke se på som en mann, knapt nok et menneske. Jeg lurer på i hvilken grad det tilsvarende bruddet med akseptert tankegang - altså det at han plutselig ser en hvit kvinne som et sårbart menneske som han føler en slags omsorg overfor, og etter hvert ser henne som en kvinne og et seksualobjekt - påvirker Moses. Om det er det, fulgt av sjokket ved å bli avvist av Mary og forvist og tvunget tilbake til den gamle rollen av den unge briten, som gjør at han først dreper henne og så bare gir opp å flykte og i stedet blir værende der til han blir arrestert. Er det ikke noe mot slutten der som tyder på at han dreper henne for å hevne seg på briten, og ikke i aggresjon mot henne? Er det nærmest et rent symbolsk drap?

Kanskje? En annen side ved saken er at jeg synes Mary virker fullstendig suicidal den siste dagen, og kanskje før det også. (Hun har i hvert fall vært nattsvart deprimert i lengre tid.) Begår hun egentlig et slags selvmord ved å avvise Moses?

Tinetoff skrev:

Kanskje? En annen side ved saken er at jeg synes Mary virker fullstendig suicidal den siste dagen, og kanskje før det også. (Hun har i hvert fall vært nattsvart deprimert i lengre tid.) Begår hun egentlig et slags selvmord ved å avvise Moses?

Ja, jeg tror det. Men kanskje også ved å inngå forholdet til Moses i utgangspunktet?