Barnetro? Nyervervet tro? Ingen tro? Forkastet tro?

1: Nei. Har aldri hørt Jesus/Gud eller annet bli nevnt hverken fra foreldre, besteforeldre eller tanter/onkler. Men har de meldt seg ut av statskirken? (Jeg er utmeldt - senere meldte min bror seg ut også.)

2: Nei.

3: Nei.

4: Har ingen spesifikk tro og er ikke på leting. Jeg er ateist - ikke agnostiker.

1: Er du oppvokst i et troende hjem (hvilken religion kan spesifiseres, seff) Nja, min mor er kristen på et 'gå i kirken på julaften nivå'. Min far var ikke troende
2: Har du blitt troende (hvilken religion må man jo fortelle) i voksen alder? Nei.
3: Har du vært troende, men så forkastet det? Hvorfor? - Nei
4: Har du ingen spesifikk tro? - Jeg er ateist og veldig godt fornøyd med det.

1: Er du oppvokst i et troende hjem
- Hvis ja, lever du fortsatt i denne troen?
Nei, jeg tror ikke vi kan kalle det troende. Jeg husker at jeg spurte mamma en gang om hun var kristen og hun svarte "jada" på en veldig lite overbevisende måte. I familien min døper, konfirmerer, gifter og begraves man i kirken. Altså, man gravlegges på kirkegården, seff.
De fleste/alle er medlem av Kirken den norske, men helt bevisst er det neppe.

2: Har du blitt troende (hvilken religion må man jo fortelle) i voksen alder?
Ja, om jeg var så veldig voksen vet jeg dog ikke. Jeg kaller meg selv kristen, i hvert fall. Jeg kan vel skylde på Tensing og et utrolig inkluderende miljø der.

3: Har du vært troende, men så forkastet det? Hvorfor? - Og hvor gammel var du?
Nei. Den holdt dog på å ryke etter første året på videregående, på kristen privatskole med sterk overvekt av frikirke, pinsevenner og levende ord og hele smørjen. Det ble for mye djevelfokus for meg at jeg ble mørkredd.

4: Har du ingen spesifikk tro?
Se pkt. 2. Jeg er kristen. Og for å sitere meg selv (jeg var så lur en gang at jeg skrev noe klokt i bloggen min, det skjer ikke ofte):

Slik jeg ser det, så er Bibelen full av lignelser og historier som kan fortelle oss noe om hvordan vi bør leve i forhold til våre medmennesker og alt rundt oss. Om det er tanken på at naturen er Guds skaperverk som får folket til å bli mer miljøbevisst, så hvorfor ikke?
Jeg tror ikke på noe dom ved verdens ende, i hvert fall ikke som en slags første og andre sortering av menneskeheten.

Derimot tror jeg fullt og fast på en hellig, alminnelig kirke og syndenes forlatelse, og at Gud er der for dem som vil samme hvor mye man "trenger" det. Jeg tror ikke h*n blir grinete og sur fordi jeg ikke ber min aftenbønn, eller løper ned kirken hver søndag. I min verden vet h*n at jeg vet hvor jeg hører hjemme, og så lenge jeg kan fortsette å grine mine modige tårer og finne trøst i kirken, så fortsetter jeg å høre hjemme der.

Rett fra sjelen, og relativt utleverende, så det er mulig det blir *poff* om en stund.

Jeg vokste opp i et hjem hvor halvparten av de voksne hadde trua på arbeiderbevegelsen, den andre halvparten var paranoid, men med en viss tillit til kong alkohol - noen ganger manifestert som Jesus.

Jeg ble ikke kristen, men jeg er organisert.

Ingen religiøs oppvekst, men jeg mistenker at mamma tror på Snåsamannen, healing og dets like.

Jeg er ikke religiøs, og har heller aldri vært det. Men jeg har fundert mye over tro, og har lett veldig lenge etter fnugg av tro hos meg selv i tenårene.

Jeg humrer litt av Monsoon og Smilefjes.
Mine foreldre tror ikke på fagbevegelsen (men er organisert likevel, til tross for sin noget blå(øyde) partiorientering), men min mor tror på Vita Pro og akupunktur og dets like.

Åh, her kunne jeg ha skrevet masse, kjenner jeg. Men jeg nøyer meg med å dulte på Lorien som sa det så fint.

1: Er du oppvokst i et troende hjem?
Ja, jeg vokste opp i et kristent hjem, men hvor det ble lagt stor vekt på det å tenke selv og mene, og måtte stå for det du sa.

2: Har du blitt troende (hvilken religion må man jo fortelle) i voksen alder?
I og for seg ja der med, fordi jeg tok et aktivt standpunkt om å definere meg som kristen da jeg var 15 år gammel. Jeg var da ganske aktiv kristen i endel år.

3: Har du vært troende, men så forkastet det? Hvorfor? - Og hvor gammel var du?
Jeg valgte, som nevnt over, å definere meg som kristen da jeg var 15. Jeg var aktivt kristen til jeg var i tidlig 20-årene, og jobbet i kristne barnehager og senere i en bedrift drevet med kristen profil, dette var fra år 2001, da var jeg rundt 30 år. I den siste bedriften, med en klar kristen profil, så jeg mye av nattesidene til enkelte såkalte kristne mennesker, og mye løgn, bakvaskelser og bedrag med et hellig oppsyn. Dette ga meg en vond smak i munnen - og var vel begynnelsen på slutten av kristentroen min.

Jeg vet egentlig ikke helt hva som skjedde med troen min - til slutt ble den bare borte.

4: Har du ingen spesifikk tro? - Og i såfall, er du på utkikk etter noe, eller er du fornøyd med hvordan ting er?
Jeg har ingen spesifik tro lenger - eller jeg bruker å si at jeg ikke er på talefot med sjefen lenger. Jeg savner det innimellom, faktisk - eller jeg savner mest fellesskapet, gleden og tryggheten det ga meg. Men du verden så mye fint fellesskap, mange gleder og hvilken trygghet jeg har likevel blant mine felles hedninger.

1: Er du oppvokst i et troende hjem (hvilken religion kan spesifiseres, seff)
- Hvis ja, lever du fortsatt i denne troen? Svaret må vel bli nei. Min fars ekskone hadde perioder der hun var aktiv i en kristen menighet, og jeg ble litt påvirket av det. Dette er ikke noe jeg forholder meg til i dag.

2: Har du blitt troende (hvilken religion må man jo fortelle) i voksen alder? Nei

3: Har du vært troende, men så forkastet det? Hvorfor? - Og hvor gammel var du? Som sagt fikk jeg høre en del gjennom min fars ekskone. Det skremte meg, og selv om jeg aldri var helt overbevist, så turde jeg heller ikke å avvise det. Det var ikke noe jeg var veldig knyttet til, så det gikk gradvis over ett hvert. 11-årsalderen, kanskje?

4: Har du ingen spesifikk tro? - Og i såfall, er du på utkikk etter noe, eller er du fornøyd med hvordan ting er? Nei, jeg har ingen tro nå. Jeg leter ikke, men tenker i blant at det hadde vært trygt og godt å ha en overbevisning. Særlig kan tanken på døden og at jeg en gang skal skilles fra mine kjære være vond, og det hadde vært godt å oppriktig tro at vi skal tilbrige tid sammen et annet sted. Men det tror jeg altså ikke.

Veronal skrev:

1: Nei. Har aldri hørt Jesus/Gud eller annet bli nevnt hverken fra foreldre, besteforeldre eller tanter/onkler. Men har de meldt seg ut av statskirken? (Jeg er utmeldt - senere meldte min bror seg ut også.)

2: Nei.

3: Nei.

4: Har ingen spesifikk tro og er ikke på leting. Jeg er ateist - ikke agnostiker.

Jeg kan bare kopierer hvert ord du har skrevet.

1: Er døpt, og fra slutten av 80-tallet begynte de å gå i kirka på julaften. Det var det. Jeg ble mer og mer tviler, og meldte meg ut da jeg var 19.
2: Nei
3: Jeg ba til gud om Barbiehest med vogn da jeg var liten, men fikk det aldri. Bortsett fra det så var jeg aldri helt der nei.
4: Vi har vel funnet ut at Humanetisk forbund står for mye av det vi mener og føler. Jeg er vel kanskje en ateist dessverre. Jeg føler det av og til sånn. Jeg tror ikke det er noe mer. Jeg gjør ikke det. Samtidig er det vondt å forholde seg til. Jeg synes verden på mange måter er et vanskelig sted, og skulle ofte ønske det var noe mer.

Jeg har vokst opp i et hjem der gud ble brukt som skremselspropaganda. Jeg husker redselen for evig fortapelse og styggemannen som sto bak meg når jeg var sint. Det er nok medvirkende årsak til at jeg har tatt avstand fra kristendommen og det den representerer, og har meldt meg ut av statskirken. Jeg har ingen religion i dag, utenom kardemommeloven. Jeg tok avstand fra kristendommen allerede på barneskolen.

[I]1: Er du oppvokst i et troende hjem (hvilken religion kan spesifiseres, seff)
Jeg er vokst opp hos en ateist og en middels agnostiker, så nei.

[/I]2: Har du blitt troende (hvilken religion må man jo fortelle) i voksen alder?
Nei.

3: Har du vært troende, men så forkastet det? Hvorfor? - Og hvor gammel var du?
Nei. Jeg regner ikke med litt svært fluffy spekulasjoner i åtte–tiårsalderen, da jeg sang i kirkekor og hadde kristen bestevenninne.

4: Har du ingen spesifikk tro? - Og i såfall, er du på utkikk etter noe, eller er du fornøyd med hvordan ting er?
Jeg har ingen tro, regner meg som klar ateist, og ønsker meg ingen tro heller.

1: Er du oppvokst i et troende hjem (hvilken religion kan spesifiseres, seff)
- Hvis ja, lever du fortsatt i denne troen?
Er oppvokst i en kristen hjem. I ungdomsårene ble jeg døpt, og tok standpunkt selv, basert på mine egne opplevelser. Går fortsatt i samme menighet.

2: Har du blitt troende (hvilken religion må man jo fortelle) i voksen alder?
Alltid vært kristen. Jeg har opplevd mye, og det gjør meg overbevist om at det finnes en Gud.

1: Er du oppvokst i et troende hjem (hvilken religion kan spesifiseres, seff)
Kan vel si det. Er oppvokst i en pastorfamilie (farfar var pastor) i Metodistkirken. Var søndagsskole, speider, og andre aktiviteter i kirken hver uke.
- Hvis ja, lever du fortsatt i denne troen?
Nei.
2: Har du blitt troende (hvilken religion må man jo fortelle) i voksen alder?
Nei
3: Har du vært troende, men så forkastet det? Hvorfor? - Og hvor gammel var du?
Troende og troende, fru Blom. Jeg var i alle fall aktiv i Metodistkirken i min ungdom men fikk nok og faset det ut da jeg var rundt 20 år.
4: Har du ingen spesifikk tro? - Og i såfall, er du på utkikk etter noe, eller er du fornøyd med hvordan ting er?
har ingen spesifikk tro. Er heller ikke på utkikk og er fornøyd med sånn som ting er nå.

Lorien skrev:

1. Nei.
2. Nei.
3. Nei.
4. Nei. Nei. Ja.

:panserateist:

Lorien skrev:

1. Nei.
2. Nei.
3. Nei.
4. Nei. Nei. Ja.

Ditto

1: Er du oppvokst i et troende hjem (hvilken religion kan spesifiseres, seff)
- Hvis ja, lever du fortsatt i denne troen?

Ikke oppvokst i et troende hjem. Mamma sliter med traumatiske opplevelser fra sitt kristne barneliv og vi ble aldri introdusert for noe tro annet enn på skolen.

2: Har du blitt troende (hvilken religion må man jo fortelle) i voksen alder?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Jeg har alltid sett på meg selv som ateist, men etter å ha mistet sønnen min så har jeg kommet til en slags feig måte å tro på. Jeg klarer ikke å godta at han bare er borte, så jeg tviholder på tanken om at vi sees igjen. Det trenger ikke å være i paradis, det kan like gjerne være i et parallellt univers eller noe. Jeg tror altså på et liv etter døden på en eller annen måte, men som sagt mest fordi jeg ikke er tøff nok til å tenke at this is it.

3: Har du vært troende, men så forkastet det? Hvorfor? - Og hvor gammel var du?
Nei

4: Har du ingen spesifikk tro? - Og i såfall, er du på utkikk etter noe, eller er du fornøyd med hvordan ting er?

Jeg har nok min egne hjemmesnekra variant.

smilefjes skrev:

Jeg ble ikke kristen, men jeg er organisert.

God prioritering.

1: Er du oppvokst i et troende hjem (hvilken religion kan spesifiseres, seff)
Er vokst opp med kristne besteforeldre. Søndagsskole, speider, ja hele pakka.
- Hvis ja, lever du fortsatt i denne troen? Nei
2: Har du blitt troende (hvilken religion må man jo fortelle) i voksen alder? Nei
3: Har du vært troende, men så forkastet det? Hvorfor? - Og hvor gammel var du? Ja, var vel troende fram til etter konfirmasjonen tenker jeg. Da ble jeg vel mer og mer agnostiker. Hvorfor? Fordi jeg ikke har noe personlig behov for å tro på en gud. 😉 Jeg forholder meg til virkeligheten slik den er fysisk, godtar at det er mye mellom himmel og jord man ikke vet svaret på, og har ikke behov for at ting bortforklares med tro/sagn og myter.
4: Har du ingen spesifikk tro? - Og i såfall, er du på utkikk etter noe, eller er du fornøyd med hvordan ting er? Nei, nei og jeg er fornøyd med hvordan tingene er. 🙂