Spinoff - blir du sentimental i forhold til ting?

Jeg er litt både og. Baby-klær, tegninger fra barna, kort fra farmor som er død betyr mye og det sparer jeg. Upersonlige ting gir jeg bort eller resirkulerer/kaster.

Jeg har noen gamle møbler da, det liker jeg. Skuvseng, skap og kiste. Men det er fordi jeg synes det er pent å mikse gammelt og nytt.

Jeg er en kaster. Tenker at det "er godt med alt som er borte".
Mamma ringte i går fordi hun rydda på loftet så hun ville jeg skulle komme å hente gamle skolebøker osv. Det er sånn jeg takker nei til. (Hva skal jeg med det?)
Altså, det er sikkert koselig å ha, men jeg bruker det da ikke til noe?!

Jeg er heller ikke sentimental i forhold til ting og er ingen samler. Ble litt himmelfallen da jeg så at de solgte egne bokser til barnets første hårlokk og tann på den lokale bokhandelen. Ikke akkurat sånne ting jeg kommer til å ta vare på tror jeg.

Det jeg synes er koselig er å ha bilder som minner 🙂

Jeg kaster forresten ting i smug, sånn at mannen ikke ser det.

Ja og nei.

Jeg har et hjem som har en noe eklektisk stil, for å si det mildt. Det er fordi jeg ikke har hjerte til å kvitte meg med noe bare fordi det er sooo last year. Jeg liker at tingene mine rundt meg har fulgt meg i mange år. Men når det er sagt, så hadde det ikke kostet meg en kalori å selge noe "dyrt" eller "fint" hvis det bare lå i et skap. Og jeg ville i alle fall IKKE ha spart på det for at barna skal arve det. Da får de heller arve det jeg BRUKER, ikke det jeg har gjemt i et skap. Noen av mine kjæreste eiendeler, er hverdagskopper og -kar jeg har etter mormor. Ikke er de verken dyre eller fine, men jeg har mange minner forbundet med dem. Jeg hadde ikke hatt noen ønsker om å arve noen av de "finere" tingene mormor hadde, for de hadde jeg ikke noe forhold til.

guniss skrev:

Jeg kaster forresten ting i smug, sånn at mannen ikke ser det.

Etter å ha vært en "kjekt å ha-person" i mange år, endret jeg brått filosofi da jeg skulle fremleie hybelen min og måtte bære alle eiendelene mine fem etasjer opp til loftet. Etter det har "kast skjiten" vært mitt nye mantra.

Obelix skrev:

Jeg har til og med russedressen min. Uvasket og jævlig, og med masse minner.

Jeg har også russedrakten min. Og det hender den brukes til å vekke opp gamle minner igjen . :traff min kjære i russetiden:

Jeg har også russefrakken min. Den er 20 år gammel i år.

Musemus skrev:

Mamma ringte i går fordi hun rydda på loftet så hun ville jeg skulle komme å hente gamle skolebøker osv. Det er sånn jeg takker nei til. (Hva skal jeg med det?)

Heller ikke opptatt av ting. Så lite opptatt av det, at jeg ikke har noe spesielt fint servise, ikke fått hengt opp bilder på veggen, temmelig tomme skap m.m. Noen tror sikkert det er p.g.a. dårlig råd eller en annen "god" grunn 😛

Men akkurat det der med en skolebok, ville jeg revurdert. Da jeg var barn, var det stort å finne mine foreldres skolebøker. Veldig spennende. Og ikke vet man hvor lenge man lever heller. Tror noen sånne små linker til fortiden kan være godt for ungene å ha. En liten ting som viser noe fra deg, da du var barn

Divine skrev:

Jeg har også russefrakken min. Den er 20 år gammel i år.

Var ikke du russ ett år før meg, altså? :20-års-russ:

Skilpadda skrev:

Var ikke du russ ett år før meg, altså? :20-års-russ:

Nope. Jeg hadde et utvekslingsår i USA, så derfor var jeg russ et år forsinket. Og det ene året var nok til at jeg syntes russetiden var barnslig og kjedelig. :ingen festløve:

Milfrid skrev:

Jeg har også russedrakten min. Og det hender den brukes til å vekke opp gamle minner igjen . :traff min kjære i russetiden:

Jeg har også russedressen min - den ligger på loftet hos mamma, som nekter å kaste den. Jeg ble forresten også sammen med min kjære i russetiden, men vi hadde det kjekkere uten dress enn med.

Jeg har ganske mange ting jeg har et sentimentalt forhold til ja, dem det er knyttet minner til. Men jeg liker orden og system, så mye annet kastes eller gis bort.

Ja, er vel egnetlig det. Har arvet en del flotte ting fra barndomshjemmet til faren min blandt annet, og der tilbrakte jeg mange fine stunder. Nå har jeg noen av de tingene framme i mitt eget hjem, og det gir meg en god følelse. Det er ting jeg liker da, og som jeg hadde ett forhold til før jeg fikk de.

Kjøkkenbordet vi har er 14 år gammelt. Der har det vært bakt og lekt mye, og er merket av det. Får meg ikke til å kjøpe nytt, for har ingen plass å gjøre av det gamle da...

Har også tatt vare på en del tegninger, diplomer, klær, leker etc. etter ungene. Har sikkert gjemt for mye, men det er bedre enn for lite, tenker jeg .

Samtidig liker jeg ikke å ha ting som jeg ikke ser noen verdi i ligge å ta plass i skuffer, skap og boder og kaster mer enn gjerne det som er skrot i mine øyne.

Jeg kan bli veldig sentimental i forhold til ting ja. Liker godt å ta vare på det jeg har, eller gi det bort. Gamle ting har familien min nok av for å si det sånn, men det er noe sjarmerende med å ta vare på dem og blande dem inn i et ellers "nytt" hjem.
Det er å kaste ting som er verst.

Skilpadda skrev:

Ikke så mye på ting, men veldig på brev og bilder og lignende. Litt motsatt av Elinblu, kanskje. 🙂

Jo, men brev og bilder står også på min liste, altså. Vaser og lysestaker og sånt bryr jeg meg ikke om.

Jeg er veldig sentimental i forhold til enkelte ting. Men at det er "sølv" har ingen ting med det å gjøre for meg.

At min far kastet smørbutten etter farmor og farfar, og ikke tok den med hjem til meg istedet, og det samme med min mor og en gammel radio, skjærer meg fortsatt sånn i hjertet at jeg nesten renner litt over.

Men hvem som har noe av pengeverdi er meg revnende likgyldig.

Jeg har svært vanskelig med å kvitte meg med ting - kan iallefall ikke kaste noe. Det er lettere om jeg kan gi det videre. Og min sønn er sin mor opp av dage. Vi er noen skikkelige samlere.

Jeg blir knyttet til ting ja. Tror det handler om at jeg får minner i hodet av å se og ta på forskjellige ting. Feks russedressen min som noen nevner her. Så utrolig mye som står på den. Mannen min har feks signert den, og jeg syns den er et herlig minne.
Mine gamle skoledagbøker også.
Jeg har også to brødformer etter min farmor som vi brukte da vi bakte sammen, jeg elsker å bruke dem. De er helt hakkete av slitasje, men de betyr noe for meg. Likeså en liten nål jeg har etter henne betyr mye for meg.

Å starte krangler pga arv skjønner ike jeg heller. Det er ikke serviset og teppene som betyr noe, det er de små tingene som man forbinder med personen man antakelig var veldig glad i. Og jeg var veldig takknemlig da jeg ble spurt om det var noen spsielle ting jeg var knyttet til da de fordelte etter farmor. Da kunne jeg få tatt vare på ting som kanskje ellers ville blitt kastet, for brødformene og nålen er ikke akkurat verdifulle. 😉

Jeg er vel også litt der at jeg syns det er stas med ting som har vært lenge i familien. Det være seg sølv, eller en gammel samling fiskekroker. Men gamle ting har alltid fascinert meg.