Folk som ikke har barn vet likevel best

teia skrev:

Ser det for meg. I barnehagen: "Er du gæærn? Spiser du gulrøtter? Vet du ikke at du slipper det bare du later som om du kaster opp?"

Teofelia skrev:

Jeg synes det å tvinge mat i barn er aldeles forkastelig – og det virker garantert mot sin hensikt hvis målet er barn som ikke er kresne og som har et godt fohold til mat.

Den eneste "regelen" vi har her i huset er at all ny mat skal smakes på. Liker hun den ikke, er hun velkommen til å la være å spise den. Også har vi en regel om at hun ikke kan forsyne seg med noe annet før hun har spist opp det forrige. (Eksempel: ikke legge fra seg et halvspist eple for å ta en banan i stedet, men å spise opp eplet, ta en banan og så bare spise halve bananen, er lov.)

Jeg er helt enig med deg!

Polyanna skrev:

En tabbe. Borte nå. 🙂

Jeg ble litt nervøs her og måtte finlese mellom linjene for å se om det sto noe jeg ikke så. Fnis.

Selv må jeg si at jeg har svelgt veldig få kameler etter at jeg fikk barn. Ok så gir vi eldstejenta mobil to år før planlagt, og de har fått smake søtsaker før skolealder. Ellers har det blitt lite kamelhår hos meg. Ei venninne av meg, der i mot, har svelgt dinosaurer fra den dagen guttungen ble født.

Jeg har ikke svelget en eneste kamel med mine to barn. Det skyldes selvfølgelig ikke at jeg er et perfekt menneske som kan leve ut barnefantasiene mine på en passende måte. Det skyldes heller ikke at jeg har jobbet som en gal for å få virkeligheten til å passe inn i min fantasiverden.

For min del skyldes det:
a) Jeg var ikke interessert i unger før jeg fikk noen selv. Jeg hadde veldig få forestillinger om hvordan det kom til å bli å få barn.
b) De få forestillingene jeg hadde om barn var negative. Og siden det ikke bare er negative ting ved å få barn ble jeg positivt overrasket.

Jeg vil bare understreke at jeg veldig godt forstår hvor irriterende det er å bli lekset opp for av noen som er veldig belærende, altså! Særlig når de ikke gir rom for nyanser eller gidder høre på hva du sier.

Men samtidig er jeg altså overbevist om at noen hver av oss kan henge oss opp i "det går ikke det går ikke det går ikke!!" når det faktisk KAN gå, med en annen innfallsvinkel. Og dessuten kan det også være bedre for adrenalinet om man i stedet for å bestemme seg for å overbevise dette irriterende besserwissermennesket om at hun ikke har peiling, fordi hun ikke har barn, bestemmer seg for at "jaja, hun får seg vel en overraskelse eller to en gang. I mellomtiden kan jeg jo høre på hva hun har å si" og spørre "jaha, vi har virkelig prøvd det meste, men jeg er alltid åpen for tips. 🙂 Jeg mottar gjerne oppskrifter og nye vinklinger, altså!!" Bra for auraen også, er jeg sikker på!

teia skrev:

Ser det for meg. I barnehagen: "Er du gæærn? Spiser du gulrøtter? Vet du ikke at du slipper det bare du later som om du kaster opp?"

Første gang Frøkna sa "Jeg liker ikke …" til noe som helst var en måned etter at hun begynte i barnehagen. Tilfeldig? Neppe.

Stikka74 skrev:

For å snu litt på det. Det verste jeg viste som barnløs, og fortsatt, er folk som sier: "Bare vent til du får barn selv." Uansett hva det var man hadde en mening om ang. oppdragelse. Nå har jeg en datter og har ikke svelget noen kameler ennå. Nå sier de: "Bare vent til du får to barn.". For nå har de flere barn selv. Så jeg venter spent på hva som skal skje når toer'n kommer.

Når toern kommer, sier de: "Bare vent til de blir større, da skal du få se på kamelsvelging. Nå har du jo bare en søt treåring og en liten baby!" :erfaren:

Jeg har svelget noen kameler, men ikke så mange tror jeg. *selektiv hukommelse*
Som him var jeg heller ikke så opptatt av barn. Dvs jeg likte å leke med mine venninners barn, men orket ikke engasjere meg i en diskusjon om oppdragelse av de etc.

Vi hadde jo våre tanker om hvordan det kom til å bli, og ikke alle har slått til for å si det slik.

Vi har en jente som vi må lirke maten i. Og i redsel for at hun skal få total mataversjon, som jeg begynner å få nå, så smaker hun litt på det meste, noe kommer ut igjen også. Vi prøver å ikke gjøre et for stort nummer ut av det, og gir henne noe annet om hun ikke spiser selv.

Men her om dagen var hun med og kuttet opp grønnsaker til middagen, da smakte hun på alt, og noe spiste hun også. Vi ble litt fornøyde da.

Jeg tenker at din venninnes fremtidige barn sikkert blir av den kresne sorten, det hadde i hvertfall blitt litt morsomt...

Da kan du på en lettere overbærende måte si: "Å, stakkars deg. Du får vel lage maten på en annen måte, da..." 😀

Stikka74 skrev:

For å snu litt på det. Det verste jeg viste som barnløs, og fortsatt, er folk som sier: "Bare vent til du får barn selv." Uansett hva det var man hadde en mening om ang. oppdragelse. Nå har jeg en datter og har ikke svelget noen kameler ennå. Nå sier de: "Bare vent til du får to barn.". For nå har de flere barn selv. Så jeg venter spent på hva som skal skje når toer'n kommer.

Man kan ha fornuftige meninger selv om man ikke har barn.

Jeg er litt enig i dette. Jeg har en haug med yngre søsken, og kunne en del ting om unger og oppdragelse, tips og triks lenge før jeg fikk barn. Jeg har måttet spise velsignet få kameler og har strevet lite. Lille er en veldig veldig grei unge i matveien, hun liker det meste, hun.

Jeg hadde ikke så dramatisk andre meninger om det å ha og oppdra barn før jeg fikk barn heller.

Presentasjon, positiv holdning, god smak på maten osv er kjempeviktig. Tvang i forbindelse med mat er utrolig lite lurt. Min mor forteller 50 år etter om å måtte sitte ved bordet i timesvis, fordi man ikke orket å spise opp etter å ha fått ben i halsen osv. Da blir man giret på fisk :not:

Mat skal være kos, lystbetont og smake godt. Og man skal ikke tillegge ungene sine lyster og ulyster. Allikevel må man resepektere at barn er forskjellige og har ulike preferanser.

Som him hadde jeg egentlig ikke så mange positive forventninger til det å ha barn (jeg visste en del om barn og visste at de ikke er små søte sovedukker hele tiden), så jeg synes det er greiere enn jeg trodde.

Denne diskusjonen minner meg om et restaurantbesøk i sommer. Vi var en stor gjeng, blant annet oss og en barnefamilie til, som hadde bestilt paella. Da maten kom på bordet satt de andre foreldrene og stirret på maten og diskuterte over hodet på ungene. "Skal de få noe annet? Det er jo reker her, og skjell, og mye forskjellig krydder." Det endte selvfølgelig med at ungene selv sa at de ikke ville ha, og de fikk hver sin tallerken med pommes frites i stedet. 🙄

Teofelia skrev:

Jeg synes det å tvinge mat i barn er aldeles forkastelig – og det virker garantert mot sin hensikt hvis målet er barn som ikke er kresne og som har et godt fohold til mat.

Jo takk. Det har tatt meg mange år å spise meir enn *ei* potet (og kun ei potet, aldri meir, aldri mindre) til middag uansett kor svolten eller ikkje svolten eg har vore. Gjett kor den regelen kom i frå. (I og for seg så kan eg takke IKEA og "kjøttbullene" deira for at eg klarte å bryte den vanen.) Og det er vel egentlig ein lite farlig konsekvens av matstellet.

Tinetoff skrev:

Når toern kommer, sier de: "Bare vent til de blir større, da skal du få se på kamelsvelging. Nå har du jo bare en søt treåring og en liten baby!" :erfaren:

Og når toern har kommet, og heller ikke er utpreget vanskelig, sier de: "Ja, men, tenk å ha tre" (Har nær familie med tre, hva skal jeg si, "vanskelige" barn...)

Vimsen skrev:

Har du truffet min mor?😱

Slike mennesker får meg til å se både rødt og grønt og gult...

Jeg har en gang i tiden tatt en "besserwisser" så han suste -
barnløs som han var skulle han lære meg når ungen min bare trasset!

(Lilletassen hadde rotet seg vekk fra mamma - i et alder av 1 1/2 år,
oppdaget at han var "alene" i verden - ble livredd og begynte å gråte.
Jeg satte avsted for å hente ham - og fikk beskjed av fyren om
å bare la ham sitte og grine, jeg måtte jo skjønne han trasset!)

Uff... nå fyrer jeg meg opp...

Jeg har dessverre også måtte innrømme at min svigerfar fikk rett.

Vi var så fornøyde med at Erik spiste alt vi puttet på bordet -
uansett hva det var, knasket og åt han.

Svigerfar sa "bare vent til han begynner i barnehagen,
da slutter han å spise!"

Pokker ta - svigerfar fikk rett!
Nå er det et mareritt å få i Erik middag!

Som f.eks. fiskegrateng, som de spiste i barnehagen i går.
Erik hadde spist 5-6 skjeer - tydeligvis likt det -
helt til kompisen hans høylydt erklærte "jeg liker ikke fiskegrateng!"

Da la Erik ned skjea - nektet å spise mer, for "han likte ikke fiskegrateng!"

Ellers har vi en regel - han skal smake på middagen -
liker han det ikke, er det greit - men vi lager ikke ny middag til ham -
da får han heller ei brødskive og litt ekstra med kveldsmat.

Her spiser guttene vel egenlig alt, men matvarene skal helst ligge hver for seg på tallerkenen. Lett krise om kjøttet er nært pastaen etc. M konstaterer også til hvert måltid at maten er æsj og at han ikke liker, men spsier alt likevel

Har også erfart foreldre som forteller barna hva de liker eller ikke liker, eller at de lager et stort nummer av at alt skal spises. Det er jo en invitasjon til trøbbel. Mat er jo et supert pressmiddel for barna og det er lett å falle i fellen.