Enhjørning skrev:
De har sikkert "Småbarnsmamma-ME" og er hjemme på dagtid så de skal ha overskudd til å shoppe, trene og dekorere.
Jeg har vært borti de utroligste historier når det gjelder NAV, akkurat nå har jeg en kamerat som nektes videre AAP fordi han ikke er frisk nok til å ta en hvilkensomhelst jobb, samtidig mener NAV han ikke er syk nok til stønad. Til tross for at fastlegen hans har dokumentert det og til og med møtt opp personlig på møte med NAV og kompisen min. Systemet kan være utrolig rigid og stivbent, og det Shute sier om Festnung NAV var ganske treffende. Jeg for min del syntes jeg kjente igjen NAV Forvaltning i Embetsmennene på Slottet i Kafkas "Slottet".
Jeg tror vel egentlig at det skar seg da alle etatene (Trygdekontor, sosialkontor, arbeidskontor) ble slått sammen til en, og i stedet for at man hadde forskjellige kontorer der det satt personer med spisskompetanse fikk man nå ett kontor der alle skulle kunne litt om alt.
Og selvfølgelig har det mye å si hvordan du møter saksbehandlerne. Men det spiller minst like stor rolle hvordan de møter deg. Jeg har brukt mange år på å komme meg såpass ovenpå at jeg går inn på NAV med hevet hode, for veldig lenge fikk jeg en svært nedlatende holdning i retur ved enhver kontakt med dem, og det gjorde noe med meg på sikt altså.
?
Jeg velger å debattere på et seriøst nivå: Jeg mener at enkelte trenger hjelp til å forstå at de kanskje ikke er så syke som de selv tror at de er. Det handler ikke om at noen er slemme/dumme/går inn for å utnytte systemet, men at de, gjerne med god hjelp av helsevesenet, sykeliggjøres mer enn det som er nødvendig. La meg ta et eksempel; en bekjent har vært sykemeldt lenge pga ryggvondt. Er i utgangspunktet innadvendt og har problemer med å ta kontakt med folk. Blir som sagt sykemeldt, isolerer seg, kjenner på mer og mer vondt, får tatt en MR som viser et prolaps og slitasje i ryggsøyla. Blir ikke fortalt godt nok hva dette egentlig er og hva det dreier seg om. Ser seg ikke råd for å komme tilbake i jobben sin, sykemeldingene forlenges. Havner "i klørne på NAV". Forteller alle rundt seg hvor håpløst alt er. Går hjem i sinne fra et NAV-møte. Sendes etterhvert på et opptreningsopphold. Får der informasjon og undervisning om ryggsmerter, om hvor vanlig det er med ryggvondter og prolapser, at det ikke er farlig. Ryggen er ikke utslitt selv om man ser slitasje på en MR. Ser andre i samme situasjon med et positivt sinn og ditto innstilling som er på jobb selv om rygg/nakke ikke er bra. Får et mentalt spark i ræva, begynner å trene, og finner en jobb. Hadde han forblitt i NAV-systemet hadde han trolig blitt både utslitt/utmattet/deprimert av å "krangle med systemet", og hadde trolig havna permanent utenfor arbeidslivet. Fordi det hengende håret tippa andre veien, har han i dag et helt annet liv og har fokuset på en helt annen plass enn det han hadde før. Altså for å oppsummere; han har fått hjelp til å forstå at han ikke er så syk som det han i utgangspunket trodde. Vinn-vinn for både han selv og NAV.
Jeg synes det er helt forjævlig at folk med alvorlige sykdommer som f.eks kreft, andre kroniske sykdommer o.l, skal måtte levere
meldekort. Det må gå an å gi folk fred til å kjempe for livet. Litt skjønn hadde nok gjort seg, jeg tror ingen hadde følt seg forbigått hvis en alvorlig syk person kan slippe papirmølla i dette systemet. Poenget med HI var et spørsmål om hva slags konkrete tiltak må til for å få dette systemet til å bli bedre? Jeg aner virkelig ikke fordi jeg er lite kjent med NAV.
