Er det galskap å sette fire barn til verden?

Ja, eg er heilt einig med emm. Det er ikkje galskap å få fire born dersom det er det ein vil og ønsker å prioritere.

Det er selvfølgelig ikke galskap sålenge man har ressurser og overskudd til å følge opp alle barna.

Jeg er litt overrasket over at så mange får negative kommentarer. Enten beveger jeg meg i et beskyttet miljø, eller så er jeg utstyrt med selektiv hørsel.

Jeg har ikke fått noen negative kommentarer enda fra de jeg har fortalt det til. Dragen er dog veldig glad for at det ikke er henne. Det er greit for jeg er veldig glad for at det er meg.

Jeg har enda ikke fortalt det til alle så kommentarene kan fortsatt komme. Familien min vet det ikke og jeg regner med at minst den ene broren min har en kommentar. Det driter jeg egentlig i.

Skulle fortalt det til noen venninner i forrige uke, men utsatte det da hun ene flere ganger uttrykte sjokk og vantro over ei annen som planla fire barn. Gadd rett og slett ikke få noen falske gratulasjoner der og da.

MorStine skrev:

Jeg synes ikke kommentaren om at vi har tenkt til å befolke verden alene er spesielt koselig jeg da... Ei heller den om vi ikke har hørt om prevensjon, er ganske mye frekt og personlig folk kommer med. Hva vet dem om vi har planlagt det sånn (det har vi ikke, men det vet ikke folk).
Fortsatt "maser" folk om når vi skal prøve oss på jenta, at vi MÅ prøve å få jente også. Kjenner at jeg blir litt sliten av folks innblanding. Jeg blander meg ikke i andres liv og valg på den måten.

Signerer, bare bytt ut jenta med gutten.

Skremmern skrev:

Jeg blir alltid møtt med hvis jeg ytrer ønsket mitt om tre eller fire barn. Tre barn er greit, men fire er visst helt på tryne galskap. Da må man jo bytte bil og greier.

Hva tenker dere? Er det galskap å ønske seg mer enn to og en halv unge?

I følge noen venner av oss som HAR fire unger, så ER det helt galskap å ha fire unger De sier at det ikke er noe i hele verden som er tilpasset en familie på seks - verken biler, ferireiser, hus eller noe som helst. Men så skal det være sagt at den eneste av ungene de har planlagt er nr to. Nr en, tre og fire var hendelige uhell 😉.

For min del synes jeg folk må få akkurat så mange unger som man ønsker seg, og klarer å ta vare på (selv om det sikkert ikke er sammenfallende for alle...). For vår del er to unger akkurat passe nok. Kanskje tenker jeg i mitt stille sinn at de som får mange barn må være sprø, men jeg forsøker å ikke vise det i ord eller grimaser 😉.

Skremmern skrev:

Jeg snakker nå om "normale", funksjonelle familier. Noe jeg antar alle på FP er.

Selv stopper vi ved 3 barn, da vi ser at vi ikke hadde klart å følge opp flere enn våre 3 så godt som vi ønsker. Kreftene strekker rett og slett ikke til.

Men noen mennesker er jo overskuddsmennesker som har energi til å følge opp 4-5 barn, og allikevel har tid og engasjement til å engasjere seg i samfunnsliv og annet.

Men så vet man ikke hva livet har å by på i fremtiden, og det må man ta med i kalkulasjonen når man vurderer å få mange barn. Det er et enormt ansvar.

Et vennepar av oss var superoverskuddsmennesker, og fikk 4 barn ganske tett, i tillegg til å være aktive på mange andre områder i livet. Plutselig en dag havnet mor i en ulykke, og ble satt tilbake på endel områder. 3 av barna har i tillegg ting\sykdom som må følges tett opp av foreldrene.

Disse foreldrene kollapser etter tur innimellom. Vi rundt dem gjør hva vi kan for å hjelpe, men de har det tøft. For en del år siden kunne ingen tro at de av alle skulle havne i en sånn situasjon, men man vet jo aldri.

Jeg mener ikke at man skal la seg bare styre av frykt for hva som kan skje i framtiden, men man må tenke igjennom det. Halvparten av alle samliv ryker jo bla. Man er ikke garantert å få friske, velfungerende barn, osv..

Skilpadda skrev:

Det synes jeg ikke. Det er ikke min greie, men det er veldig langt fra noe jeg ville kalle "galskap".

Ikke min greie heller, to holder i massevis. Skulle jeg ha fått 4 barn ville det nok ha vært galskap.

LilleRosin skrev:

Jeg er litt overrasket over at så mange får negative kommentarer. Enten beveger jeg meg i et beskyttet miljø, eller så er jeg utstyrt med selektiv hørsel.

Samme her Som nevnt har vi bare fått positive kommentarer 🙂

Scarlett skrev:

Det er ikke for ingenting at VW Caravelle kalles "bedehusbuss" på folkemunne. 😛

Der jeg kommer fra heter den "lestus-container". (Lestus= læstadianer)

Og så syns jeg at folk kan mene hva de vil om hvor mange barn som er passe, men holde det for seg selv når de møter noen som ikke deler deres syn. De eneste gangene jeg føler meg berettiget til å uttale meg, er når folk som har problemer med å dekke de basale behovene til de barna de allerede har skaffet seg, går hen og får enda fler.

Skremmern skrev:

Dere som snakker om galskap. Er det tanken om fire barn som er galskap, eller tror dere seriøst at dere ikke hadde hatt ressurser for å takle fire barn?

Jeg syns ikke det er galskap å få fire barn, men det er ikke det jeg ønsker meg. Skulle jeg plutselig bli gravid med trillinger så hadde vi selvsagt greid det, men vi måtte ha lagt om livsstilen kraftig. Jeg ønsker å ha råd til å bo sentralt og kunne reise mye, det vil bli vanskelig med fire barn.

Det er ikke galskap å ha 3 eller flere barn.

Nei, det har ikke noe med galskap å gjøre. Vi har tre og jeg ønsker meg en til, mannen sier nei. For oss har det først og fremst med økonomi å gjøre.

Venninna mi har 11 barn (fra 1-15 år) og det kommer sikkert fler, hun får mye spydige kommentarer.

Susse skrev:

Venninna mi har 11 barn (fra 1-15 år) og det kommer sikkert fler, hun får mye spydige kommentarer.

Jeg syns ikke noen fortjener spydige kommentarer på hvor mange barn man velger å ha, men jeg må innrømme at jeg syns det er spesielt med 11 barn og lurer svært på hvordan man får det til å gå rundt, både tidsmessig og økonomisk.

En god venninne har opplevd å vokse opp i en familie med 11 søsken.

Hun har hatt det tøft,-fått lite oppmerksomhet av foreldrene,- samt hadde aldri det samme som alle andre materielt sett.
Men hun setter enormt pris på søsknene sine nå som hun er voksen.:)

Som storesøster til 5 og kusine til kull på både 4 og 8, så tenker jeg ikke på mange barn som annet enn koselig, morsomt, utfordrende og sosialt. Vi er så spredt i alder at vi har vært maks 5 stykker hjemmeboende samtidig og hadde to ekstraseter bakerst i bilen. De som er 8 er tett, og der kjøpte de en minibuss, tok minibusslappen og det gikk fint. De 4 er ganske tett, og der kjøpte de en bil med to ekstraseter bakerst.

Det er selvsagt ikke galskap å få fire barn, derimot er det galskap å la andres meninger sette standarden. Det virker som om folk har et instenst behov for å gjøre egne valg til standard for andre, slik som hun jeg overhørte på en buss i Bergen, som menete at 33 var absolutt maksgrense for å få barn, selv hadde hun nemlig vært 33 år. Har man lyst på 4 barn, tid til dem, kapasitet, interesse, plass og ressurser så er det bare å kjøre på.

Jeg bryr meg katta om hvor mange barn folk har, så lenge de ikke fremelsker sitt eget valg og anser det som "det bør det være for alle og enhver".

Jeg har to barn, og det er visst ikke helt bra det heller. For det første har jeg ingen døtre (stakkars, stakkars meg, visstnok), for det andre er guttene mine to enebarn, som folk ynder å kalle dem, og da burde jeg jo fått en til på rappen "slik at den yngste i alle fall slapp å bli enebarn". Dessuten har jeg fått spørsmål om hvorfor jeg bare har to for "alle andre har jo tre nå for tiden".

Divine skrev:

Dessuten har jeg fått spørsmål om hvorfor jeg bare har to for "alle andre har jo tre nå for tiden".

Nå for tiden, altså? Liksom, nå i vår har "alle andre" tre barn, så da må man straks få tre for å være trendi og følge med i tiden? Folk er ga... eh, jeg mener, folk er annerledes enn jeg. Jepp.

Galskap er det ikke, men for egen del er det uaktuelt med flere enn 2. Så når nr 2 kommer er vi ferdige, iallefall med egne barn. Kunne nok tenkt meg å være fosterhjem om noen år, men det får vi tenke på da.