Hva når mor ønsker å forlate far, men opplever ingen reell mulighet?

Jeg var usikker på hvor jeg skulle legge dette. Jeg ønsker så mange innspill som mulig og valgte denne plassen.

Jeg får også skynde meg å si at dette ikke handler om meg hvis noen skulle lure på det.

Situasjonen er komplisert.

Mor og far har vært gift i endel år. Sammen i ca 15 år. Felles har de 3 barn. Mor har et barn fra før. For ca 8 år siden valgte familien å flytte ut av Norge. De bosatte seg i Sverige.

Mor har ikke mer ferdig utdannelse enn grunnskole. Hun har valgt å være hjemmeværende. Far har godt betalt stilling som selvstendig næringsdrivende i et foretak som gjør det bra.

I alle årene som har gått, har det vært svært mye rot med økonomi. Til tross for gode lønninger blir pengene "borte" og stadig går faste regninger til inkasso. Kronofogden kjenner til deres addresse godt, for å si det kort. De er stadig på formiddagsbesøk. Dette påvirker mor psykisk i veldig stor grad. Hun har ingen kontroll på økonomien, ingen påvirkningskraft og hver gang hun inviterer til seriøse samtaler om penger blir hun lovet gull og grønne skoger, men ingenting blir fulgt opp. Noe gjeld står i hennes navn, men dette er vel ikke av så stor betydning da den er tatt opp i ekteskapet.

I løpet av de siste årene har mor mer og mer ofte kjent på en håpløshet i sitt liv. Hun er isolert, de bor svært avsides, og han bidrar til hennes isolasjon. Dette ved å ikke reparere hennes bil selvom han lover å gjøre det osv.

Mor har etterhvert innsett at hun går et maraton for å komme fri fra far. Hennes respekt for han er forsvunnet og hun har ikke lenger tillit til ham. Hun ser også at veldig mye av hans væremåte er mer hellende mot det som ikke kan omtales normalitet.

Hun ser nå at hun må ut av ekteskapet, men hun aner ikke hvordan.

1) Ingen utdannelse
2) Ikke vært i arbeidslivet på mange, mange år og aner ikke hva hun skulle ha søkt på om hun skulle ha søkt jobb
3) Ønsker seg tilbake til Norge
4) Ønsker å ha omsorgen for barna. Noe av vanskene er at hun ser at fars adferd også påvirker barna i negativ retning.

Hvordan skal hun klare å etablere seg alene i Norge? Hvilke rettigheter har hun? Har hun rettigheter etter 8 år i Sverige (hun er norsk statsborger)?Hvor starte?

Er det noen som kjenner til det svenske systemet med tanke på fri rettshjelp osv?

Hun har familie i Norge.

Slik situasjonen er nå, klarer hun ikke å se for seg at det mulig å komme seg ut av ekteskapet i det hele tatt og denne fortvilende følelsen får henne nærmest til å gi opp. Hun angrer sine valg i livet så veldig og jeg begynner å bli alvorlig bekymret for henne.

Noen som kan komme med noen tips til hvordan gripe dette an?

Jeg tror barna er norske statsborgere siden hun er det, selv om de er født i Sverige. Om de er samboere. Som gifte vet jeg ikke. Så vidt jeg vet har hun samme rettigheter som om hun hadde vært i Norge hele tiden. Nav er egentig stedet å få svar, vil jeg tro. Men der er det inkompetanse her og der, så ville tatt kontakt med en norsk advokat. Advokaten hjelper til med spørsmålet om fri rettshjelp også. Mitt råd er altså å først finne en god, norsk advokat.

Med hensyn til jobber vil jeg tro store og små kantiner, kafeèr kan være greit å starte med for en som har vært hjemmeværende i mange år og melde seg inn i vikarbyråer som hjelper til utifra hennes kompetanse.

Har hun rett på støtte til utdanning? Er det ikke en ordning for folk med barn som blir enslige?

Hun starter med å finne en god advokat. Hun har krav på fri rettshjelp så det koster ikke noe.

Denne advokaten skal svare på følgende: Kan far kreve å beholde barna i utlandet eller kan hun ta de med til Norge?

Regelen er at den som har felles adresse med barnet automatisk får omsorgen. Normalt betyr dette at mor ikke kunne reist uten å iste omsorgen.
Men en annen regel sier at den ene forelderen ikke kan flytte ut av landet med barna uten den andres samtykke. Jeg vet ikke om det betyr at far ikke kan kreve å beholde barna i utlandet dersom mor ikke vil.

Det aller beste er selvsagt om far jobber sånn at han skjønner selv at mor må få ta med seg barna.

Så reiser mor til Norge og melder seg på nærmeste sosialkontor og ber om krisehjelp. Dersom far er psykisk eller fysisk voldelig kan mor også be om hjelp på krisesenter - der tar de imot både mor og barn.

Så vil mor da ha rett på en del stønader og hjelp sånn at hun kommer seg på bena samt kan ta vare på ungene sine. Dette er med andre ord fullt mulig å komme ut av - det er bare slitsomt og vondt.

Hvis hun har vært hjemme med barn i mange år, er vel jobb som barnehageassistent et sted å begynne?

Ellers har jeg ikke så mange innspill.