Å bli ferdig med barn

Jeg har forresten en tante og onkel med 3 barn, de har 4 år aldersforskjell mellom hver av ungene og de har alltid sagt at de ikke anbefaler det. Barna deres har lite kontakt med hverandre (det endrer seg sikkert når de blir en del eldre), og foreldrene synes det var tungt å skulle ha såpass lang pause fra nattevåk og trassalder, for så å begynne på'an igjen.

Rypejenta skrev:

Jeg har lyst til at ungene skal få glede av hverandre også.

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om dette argumentet. Har ikke søsken som det er litt aldersforskjell glede av hverandre? Jeg tror det er mindre sjalusi og mas mellom søsken som faktisk VET at de får søsken, og jeg har hatt minst like stor glede av mine søsken som er 5 og 9 år yngre enn meg, som hun som er irish twin. Jeg er sikkert litt ekstra fed up av dette argumentet etter noen år som UFB'er der hele verden syntes de hadde rett til å mene at jeg måtte få søsken til ungen fort fort, ellers så kom hun ikke til å nærmest kjenne evt søsken. Og ikke bli glad i dem, føle nærhet eller fellesskap.

allium skrev:

Barna har ikke noe vondt av noen trange år, det lærer de av til senere. Så havner de kanskje ikke i TV3-programmer.

Å, guuuud, ja, det er min store skrekk, tenk å se ungen sin med en bærepose med regninger på TV? jeg hadde skammet meg!

Min søster og jeg har glede av hverandre. Hun er åtte år yngre enn meg.

Selvfølgelig har søsken glede av hverandre uansett alder. Men min erfaring er at søsken med litt større aldersforskjell ofte ikke får den helt nære kontakten før de er over 18 år. Den erfaringen hører jeg fra mange jeg kjenner også, i tillegg til mine foreldre og andre i familien.

Vi er ferdig med å lage barn. Kroppen min klerer nok ikke flere graviditeter.
Koser oss masse med våre to små på 2,5 år og 9 mnd. Om vi ønsker oss flere med årene er vi veldig åpne for adopsjon eller fosterbarn.

Rypejenta skrev:

Selvfølgelig har søsken glede av hverandre uansett alder. Men min erfaring er at søsken med litt større aldersforskjell ofte ikke får den helt nære kontakten før de er over 18 år. Den erfaringen hører jeg fra mange jeg kjenner også, i tillegg til mine foreldre og andre i familien.

Jeg er veldig uenig. Min mor har nærest kontakt med den søsteren som er lengst fra henne i alder. Min søster og jeg har nær kontakt, Venninna mi og søsteren som er tette er hun og katt. Jeg tror det beror vel så mye på person som alder.

Ja, men no er de voksne. Hadde de/dere like god kontakt når dere var barn? Jeg sier hva jeg og mange jeg kjenner har erfaring med, ikke hva fasiten er for alle andre.

Berglijot skrev:

Jeg er veldig uenig. Min mor har nærest kontakt med den søsteren som er lengst fra henne i alder. Min søster og jeg har nær kontakt, Venninna mi og søsteren som er tette er hun og katt. Jeg tror det beror vel så mye på person som alder.

Min erfaring også. De som jeg har best kontakt med av mine mange søsken er han på 29, han på 25 og han på 14. Vi er mest like av type og personlighet, humor og (manglende) grad av følsomhet.

Jeg synes å notere en viss interesse rundt magen og den som bor der fra soon-to-be-Storesøster her i huset, som vil være seks år, og dermed etter definisjonen komplett avskåret fra all følelsesmessig involvering i den som kommer til høsten.

Rypejenta skrev:

Ja, men no er de voksne. Hadde de/dere like god kontakt når dere var barn? Jeg sier hva jeg og mange jeg kjenner har erfaring med, ikke hva fasiten er for alle andre.

Vi har alltid hatt et nært forhold. Når man venter på et søsken i så mange år forguder man den lille og har man en storesøster som forguder en kan man ikke annet enn å ville dele alt med henne. 😀

Berglijot skrev:

Vi har alltid hatt et nært forhold. Når man venter på et søsken i så mange år forguder man den lille og har man en storesøster som forguder en kan man ikke annet enn å ville dele alt med henne. 😀

Berglijot og jeg er visst plutselig blitt samme person...?

Berglijot skrev:

Vi har alltid hatt et nært forhold. Når man venter på et søsken i så mange år forguder man den lille og har man en storesøster som forguder en kan man ikke annet enn å ville dele alt med henne. 😀

Ingenting er bedre enn det. 🙂

Madam Mim skrev:

Berglijot og jeg er visst plutselig blitt samme person...?

Tja, jeg VIL ingenting lenger, jeg vil bare ha flere barn jeg. En gang ville jeg ha tre tette, men nå er jeg der at jeg håper vi klarer å få to barn, og rekker vi det får vi kanskje en tredje også. For meg er det ikke noe mål å bli ferdig med barn, men jeg tenker vel at jeg er ferdig med å få barn i en alder av 36-37. Kanskje. Vel, men jeg er snart 33, så jeg skal aldri si aldri.

Dersom jeg har mulighet skal jeg vel hjelpe barna mine litt økonomisk ved behov, men jeg håper da inderlig de flytter ut for å studere, og jeg kommer ikke til å finansiere øl og kebab og skolebøker og kaffe for dem, det får de betale selv, slik jeg gjorde, stortrivdes med og lærte mye av. Litt sponsing av en flybillett i ny og ne og mye stell og omsorg fra mor i feriene skal vi nok få til.

Jeg var helt ferdig med babylaging i en alder av 26 år. Det var virkelig tungt å svelge. Men svelge gjorde jeg da. Og det er trist å tenke at det ikke blir noe baby på oss til vi blir besteforeldre. Eller skilt og jeg får meg ny mann! 😛

Men på en annen side. Så merker jeg at jeg synes det er deilig å bli ferdig med babytiden og har begynt å sette pris på at dem har begynner å bli store nå og at jeg kan ta vare på meg selv også. Eh forhåpligvis snart hvertfall..

Mandino skrev:

Vi er ferdig med å lage barn. Kroppen min klerer nok ikke flere graviditeter.

Jeg leste "kroppen min kler nok ikke flere graviditeter", og ble sånn passelig . Hvem f** er det som kler så gudsjammerlig mange graviditeter lizzom (ikke jeg...).

Berglijot skrev:

I know!

Veien blir til mens man går.

Berglijot skrev:

Veien blir til mens man går.

Ja, og nå har den faktisk gått seg til slik at du og Mim har blitt samme person . Hva blir det neste, at du og jeg er enig i alle tråder?

Line* skrev:

Jeg har selvsagt et svar utfra egen erfaring.
Jeg synes det er kjempedeilig nå, at jeg bestemte meg som 25 åring å ikke få fler.
Nå er jeg 41, og begge har flyttet hjemmefra.
Min venninne er 42, og har en tiåring, det er i følge henne ikke noen drømmesituasjon.

Men det er vel situasjonsbetinget også.

Ikke drømmesituasjon? Why not? 😕 Hun var altså 32 da hun fikk dette barnet, det er da på ingen måte spesielt sent?
Jeg er 42 og har en seksåring. Jeg har hatt barn siden jeg var 21, og gleder meg faktisk til mange år ennå med barn i huset.

Og jeg har barn med stor aldersforskjell, som har glede av hverandre. Så det så. 🙂

trøtt skrev:

En ting jeg har skjønt etterhvert er at barna beriker mitt ellers kjedelige liv såpass mye at den dagen de har flyttet ut kommer jeg til å angre på mine tanker om mer tid.

Tro meg, det er rart når de flytter. Men veldig, veldig deilig også.
Man får liksom "kvota si" etterhvert, og man venner seg sakte men veldig sikkert til at de er mindre og mindre hjemme.
Så kommer barnebarn, og man setter STOR pris på at de kommer, like fullt er det faktisk deilig når de reiser igjen også.