Mitt navn er Karmosin. Diskusjonstråd

Mitt inntrykk i en fei: Jeg likte veldig godt fortellemåten, alle de forskjellige jeg-fortellerne. Og så likte jeg boka best på midten, muligens fordi jeg leste altfor fort på slutten.

Hva var egentlig mordmotivet?

Dette var en fortellerform som jeg aldri har vært borte i før, og jeg synes det var artig lagt frem med alle de forskjellige jeg-personene. Men det var mye detaljer og historikk vedr. minatyrkunsten som jeg opplevde som distraherende i forh. til mordgåten.
Mordmotivet?
Misunnelse? Aversjon mot den europeiske stilen? :må tenke litt på det:

Enig med Pope i at det var mange detaljer, og det forvirret meg til tider. Ellers likte jeg også veldig godt fortellermåten. Særlig artig å få gullmyntens perspektiv, og hunden, treet osv. Jeg likte også at handlingen var fra Istanbul. Å få beskrevet landskapet, byen, menneskene, mytologien og forholdet til Islam var spennende. De fleste bøkene jeg leser er jo skrevet av forfattere fra vestlige land.

Utover det må jeg si av boken neppe gav varig inntrykk. Den kommer til å bli glemt.

Orket ikke lese den ferdig... prisvinner og alt...

:trer ut av diskusjonen og setter meg ned med barbara cartland:

Jeg sleit litt med å bli ferdig. Det var noe med at den var så langsom og mediterende, særlig på begynnelsen, at jeg liksom aldri fikk lest mer enn et par sider om gangen, noe som er særdeles uvant for bokslukeren Tinetoff. Selv om jeg likte mediteringen godt. Jeg likte faktisk veldig godt all filosoferingen over hva som var god miniatyrkunst, om personlig stil versus gamle idealer, om kunstnerens frihet. Spesielt i lys av at denne perioden med illustrasjoner av manuskripter innenfor islam viste seg å være så kort, boka slutter jo med å påpeke at det ganske kort tid etter ble forbudt med bilder i bøker. Så all kranglingen og kivingen og mord og det hele var til ingen nytte.

Men det tok lang tid å lese, det gjorde det.

Hunden og mynten og alle de mer rare fortellerne, de var alle med i illustrasjonene i den hemmelige boka, var de ikke? Og var det alltid han historiefortelleren på kaffehuset som egentlig fortalte disse historiene?

Hva syntes dere om kjærlighetshistorien mellom Black (vet ikke hva han ble på norsk) og Shekure?

Jeg tror jeg nesten må lese boken en gang til.
Signerer det som Monsoon skrev, om at det var spennende å lese i en bok fra Istanbul og få slike spennende detaljer fra en annen relgion og kultur.

Jeg synes det var interessant at pene unge gutter i så stor grad var sexobjekter i boka, særlig det der med at de eksplisitt var det fordi mange aldri hadde sett andre kvinner enn sin egen mor uten slør. Det minnet jo veldig om den antikke kulturen for seksuelle forhold mellom voksne menn og pene unge gutter – mennene og guttekjærestene hadde intellektuelle forhold i tillegg, mens de kjedelige konene subbet rundt hjemme med husarbeid og fikk ikke lov til noen ting.

Jeg tror definitivt at boka ville stått seg på å bli lest en gang til, men jeg tror kanskje ikke at det kommer til å skje med det første.

Dette med de pene guttene tenkte jeg også mye over underveis. Husker gullmynten, som dekket én time med en mannlig prostituert. Og landeveisrøverne som voldtok mennene de kom over. Islam fordømmer homofili, ikke sant? Jeg skjønner ikke helt hvordan dette kan ha fungert på 1500-tallet. For det virker jo som om de var halvåpne om det. Og med tanke på hvordan straffemetodene var på den tiden så skjønner jeg ikke hvordan de turte.

Antikkens Hellas blir vel annerledes, siden de ikke var underlagt verken kristendom eller Islam? Homofili var sosialt akseptert, eller hva?

Jeg er også enig i at boken burde bli lest igjen. Men det får bli et annet tiår.

Jeg tenkte at dette kunne være en rest av den antikke kulturen som hang igjen i Tyrkia – Istanbul var jo den fundamentalt greske byen Konstantinopel fram til den falt i 1453, og det var jo ikke særlig lenge før handlingen i denne boka. Ikke at jeg tror den ortodokse kristendommen godkjente homofili heller, altså, men det kan jo ha hengt i likevel.

Generelt høres det jo ut som om akkurat dette var en kort, liten tøværsperiode, i og med at bildekunst var tillatt, kanskje det kan ha hengt sammen med en mer liberal holdning til homofili også.

Jeg skjønner. Det forklarer jo saken.

Jeg har hørt at Pamuk har fått mye kritikk av sine landsmenn etter at han skrev boken. Er det disse tingene de har kritisert? Eller er det andre ting tyrkerne ikke har likt at han har beskrevet?

Starten av boken var utrolig tung å lese, spesielt på grunn av denne artige forteller måten. De første 100 sidene slet jeg med å huske hvem som var hvem, ikke bare pga fortellermåten, men også fordi navnene var så fremmede.
Kara og Shekure sin kjærlighetshistorie var litt "artig", jeg tror ikke den gjennomsnittelige kvinnen hadde mulighet til å ta så stor kontroll over sin egne skjebne på den tiden. Når det kommer til beskrivelsen av de seksuelle senene, spesielt den først, så lo jeg høyt. Det ble komisk og teit, i forhold til resten av historien synes jeg.

Ellers så savnet jeg noen illustrasjoner i boken, fantasien min klarte ikke å forestille seg alle disse fantastiske illustrasjonen som ble beskrevet.

Tinetoff skrev:

JHunden og mynten og alle de mer rare fortellerne, de var alle med i illustrasjonene i den hemmelige boka, var de ikke? Og var det alltid han historiefortelleren på kaffehuset som egentlig fortalte disse historiene?

Ja jeg tror det, ellers hadde de vel ikke blitt sagt at han døde (historieforteller altså). Men jeg vet ikke om disse historiene var med i den hemmelige boken, har glemt hva de tegningene var om bortsett fra hesten og døden, som spilte en stor rolle i fortellingen. (Jeg har gullfiskhjerne tror jeg).

Tinetoff skrev:

Hva syntes dere om kjærlighetshistorien mellom Black (vet ikke hva han ble på norsk) og Shekure?

Kara. 🙂