Hva er den boken i Bibelen du liker best?

Og hvorfor?

Har arbeidskrav i høst som går på å skrive om en bok i Bibelen. Oppgaven går på helt andre ting enn hvorfor man liker den altså, så jeg prøver ikke jukse - men de jeg umiddelbart tenker på er de vanlige, de jeg har lest mest. Hvor er den lille juvelen jeg har glemt eller oversett i farta? 🙂

Hvis jeg må velge en bok så må det være johannesevangeliet. Det skiller seg ut blant evangeliene. Prologen er nydelig og språklig stiller dette evangeliet i en egen klasse.

Fra GT er deuterojesaja fascinerende, men ikke de to andre delene av jesajaboken.

Jeg liker Ruts bok.

Den forteller en historie om lojalitet, trofasthet, tillitt, og det å strekke seg langt for hverandre, og mot mange odds, så ender Rut med å bli bestemor til kong David

Rut er fin, ja. Men jeg er nok aller mest begeistret for kongebøkene og samuelsbøkene. Masse underholdning gjennom mange timer på møter! Josva! Jeriko! Rakel!

I voksen alder har jeg satt pris på Korinterne og Åpenbaringen.

Og Habakkuk, da. Evig morsomt.

Guava skrev:

Hvis jeg må velge en bok så må det være johannesevangeliet. Det skiller seg ut blant evangeliene. Prologen er nydelig og språklig stiller dette evangeliet i en egen klasse.

Min favoritt blant evangeliene er Markus, litt av motsatt grunn . Jeg liker at den er så enkel og jordnær i språket, at narrativet er så streit og at det er lite mystisisme i den. Og så synes jeg at Markus har den vakreste Getsemane-scenen, som jeg synes er evangelienes fineste, mest poetiske og mest menneskelige øyeblikk.

Hvis du vil ha høyt blodtrykk anbefales jesaja. Ellers er johannesevangeliet finest synes jeg. Og så har jeg litt sansen for noen brev. Filemon er kort, håndterbart og morsomt.

Velge én? Ooh. Salmene tror jeg faktisk. Hjerteskjærende smerte, fullstendig tillit, yr lykke, poesi, visdomsord...jeg finner alltid en salme som passer humør eller livssituasjon.

… og min favoritt-Getsemane-referanse, nemlig Boris Pasternaks «Hamlet». (Ikke perfekt oversatt, men akkurat sitatlinjen fra Markus er rytmisk perfekt, og jeg elsker den.)

Johannes' åpenbaring og Markusevangeliet har jeg veldig sansen for.

Rug skrev:

Velge én? Ooh. Salmene tror jeg faktisk. Hjerteskjærende smerte, fullstendig tillit, yr lykke, poesi, visdomsord...jeg finner alltid en salme som passer humør eller livssituasjon.

Stemmer i. Salmenes bok 🙂

Salmene!

Åh nei. Berre ei? Salmane då, kanskje. Men er svært svak for johannesevangeliet. Og ruts bok (som me hadde som tekst til bryllupstalen vår). Ikkje heile boka da, hehe. Og første mosebok og urhistorien ned dei store mytane er flott.

Salmenes bok, for jeg liker poesien så utrolig godt.

Første mosebok er også stas. (Gøy å prøve å takle litt hebraisk! Kremt, det er muligens ca. bare meg. )

Toffskij skrev:

Første mosebok er også stas. (Gøy å prøve å takle litt hebraisk! Kremt, det er muligens ca. bare meg. )

Takk for link, den var fin - det er obligatorisk med ett hebraiskkyndige i bacheloren, men jeg tar ikke det i høst. Dog har jeg plukket opp fra foreleser at vår oversettelse av de første ordene er feil - endingen ~im i elohim og hashamayim, er flertall. Mer korrekt ville da visstnok være "I en begynnelse formet gudene himlene og jorden." Jeg liiiiker dette faget!! 😀

Wow, imponert over kunnskapen til folk her. Jeg har aldri lest noe i bibelen utenom det obligatoriske på skolen..

Korinterne tror jeg. Men salmene er jo også fint

Høst skrev:

Dog har jeg plukket opp fra foreleser at vår oversettelse av de første ordene er feil - endingen ~im i elohim og hashamayim, er flertall. Mer korrekt ville da visstnok være "I en begynnelse formet gudene himlene og jorden." Jeg liiiiker dette faget!! 😀

Det er jo riktig at -im er en flertallsendelse, men Gud opptrer konsekvent som elohim, så det er jo ikke sånn å forstå at dette liksom er en polyteistisk historie. Det er bare en stivnet form.

Ellers er det gøy å merke seg at bestemt artikkel er ha-: ha-shamayim, ha-aretz osv. Og ve-/va- er «og»: ve-ha-aretz, va-vohu osv.

Toffskij skrev:

Det er jo riktig at -im er en flertallsendelse, men Gud opptrer konsekvent som elohim, så det er jo ikke sånn å forstå at dette liksom er en polyteistisk historie. Det er bare en stivnet form.

Ellers er det gøy å merke seg at bestemt artikkel er ha-: ha-shamayim, ha-aretz osv. Og ve-/va- er «og»: ve-ha-aretz, va-vohu osv.

Tohu va-vohu og oversettelse av det er fascinerende nerdestoff og særlig sett i sammenheng med de ordene septuaginta bruker.

Skulle hatt mer nerdetid kjenner jeg.