Har du noen "tvangstanker"?

Jeg holder på med hjemmeeksamen, så jeg må selvsagt prokrastinere ...


"Tvangstanker" fordi jeg tenker på de litt morsomme variantene som flere kan kjenne seg igjen i, ikke av typen OCD som trenger behandling.



Selv har jeg f.eks. lukke-mani på kjøkkenskapsdører, kommodeskuffer og lignende.

Det har gått sport i å kommentere at en "får vondt i OCD-en" på jobben, den ene mer kokko enn den andre.

[Disclaimer: Dette er selvsagt ikke på noe som helst måte ment til å gjøre narr av dem som sliter med tvangstanker på ordentlig!]

Tja. Jeg teller ting. Trappetrinn, skritt.

Nok en med lukkemani melder seg. Jeg får fnatt av familien til mannen min, ham selv inkludert - de må alle ha blitt kollektivt låst inne i et trangt skap en gang i tiden, for ingen av dem er fysisk i stand til å lukke en skuff eller ei skapdør bak seg. Så jeg flyr og lukker det for dem, for jeg får neller av at skap og skuffer står og gaper mot meg.

Jeg må sitte på fast plass i lunsjen, hvis ikke spiser jeg ikke.

Jeg må ha kaffekopp som matcher et eller annet. Det kan være kjolen, skoene, undertøyet, humøret, hva som helst, men det må matche noe. (Den beste matchingen er den du bare vet om selv. )

Jeg kom på dette etter at jeg kom inn på toalettet på jobb og alle dørene stod vidåpne. Får fnatt langt inn i sjelen, og må innrømme at jeg tenkte at det sikkert var en som bodde alene som hadde vært der sist.

Åjha! Lunsjen!

Jeg sitter aldri/sjelden med ryggen mot døren.
(Ikke så mye tvangstanker i utgangspunktet, det kommer helt vill og kreise practical joke-periode på jobb.)

Jeg foretrekker at fliser og brostein passer til steglengden min.

Det er en grunn til at man har dører på skap! De skal skjule alt som er inni skapene - ergo skal de være igjen! Samme med døren til oppvaskmaskinen, mannen lot den alltid stå oppe og jeg har mer enn en gang løpt rett i den og omtrent knust leggen. Sist ble jeg så rasende så jeg trodde jeg skulle trå filler av hele døra, så nå lukker han den alltid. :rolig, behersket og konstruktiv Fløyel:

Åja, tvangstanker i fleng. Ting må henge rett, jeg kan rette på gardiner, bilder osv. hos folk jeg er på besøk hos for å selv få fred i sjela. Jeg beklager oppførselen min da.
Det er mye som må være "riktig" i min lille verden. Heldigvis går ikke verden under om det ikke gjør det, men det er fryktelig irriterende.

Bilder må henge rett. Men skapdører og skuffer kan gjerne stå åpne, sin min lukkemaniske mann lukker dem for meg. De fleste av OCD'ene mine har forsvunnet i et kompromiss med å få tre barn og overleve uten å bli sprutgal. Jeg skal begynne å sortere og alfabetisere igjen når de flytter ut.

Jeg må ha symmetri i eggekartongen, og jeg setter alle brukte kopper jeg finner i oppvaskmaskinen, selv om de inneholder en halvdrukket, varm kopp kaffe og eieren bare har gått på do.

Harriet Vane skrev:

Jeg skal begynne å sortere og alfabetisere igjen når de flytter ut.

Jeg sliter med bokhyller hvor bøkene ikke står etter størrelse og farge, men det har jeg gitt opp i noen år, men en dag, da skal bøkene stå skikkelig igjen.

Tallulah skrev:

Jeg må ha symmetri i eggekartongen

😱 Det finnes vel ingen mennesker som plukker egg helt uvilkårlig ut av en eggekartong?

Fløyel skrev:

😱 Det finnes vel ingen mennesker som plukker egg helt uvilkårlig ut av en eggekartong?

Jo. Og jeg får fysisk vondt når jeg må ha et antall egg som gjør det umulig med symmetri.

Eggene fra eventyrsmak har symmetri i forhold til farge! Kan ikke kjøpe egg fra noen andre.

Jeg må ha system i rotet ellers blir det rot i hodet mitt.

Og ark i permer må ligge i rekkefølge, og rett vei! Og helst sortert etter tema.

Fløyel skrev:

Det er en grunn til at man har dører på skap! De skal skjule alt som er inni skapene - ergo skal de være igjen! Samme med døren til oppvaskmaskinen, mannen lot den alltid stå oppe og jeg har mer enn en gang løpt rett i den og omtrent knust leggen. Sist ble jeg så rasende så jeg trodde jeg skulle trå filler av hele døra, så nå lukker han den alltid. :rolig, behersket og konstruktiv Fløyel:

Konkluderer derfor med at dette ikke har noe med tvangstanker å gjøre. Selvfølgelig lukker man skapdører og skuffer, selv om det tydeligvis er veldig vanskelig for enkelte.

I mengder. Det må være likt bestikk til alle, jeg teller og teller og teller og teller sånne symmetriske tallinjer, klesvasken må henges opp pent, (om ikke symmetrisk, så i det minste visuelt tiltalende med sortering av farger og størrelser), bilder må henge rett, dører og skuffer må så klart lukkes, har jeg begynt å skrive på et ark, en liste eller whatever og det blir asymmetri i linjeavstanden må jeg begynne på nytt, (ja, når jeg skriver for hånd), i det hele tatt.

Men jeg er en svært rotete person.

Antall omdreininger på pepperkværn må være partall, 13 er helt uaktuelt.
Kan ikke gå ifra noe i uorden eller halveis, må rette det helt før jeg går.
Har litt tellekanter.
Arbeidet mitt er system og orden.

Mistenker at min eldste, syvåringen, har noen av de samme tendensene. Hun er langt over middels av typen "skal bare". Hun retter og rydder til at hun har ikke tid til å spise lunsj, og hun er treg. Hun blir veldig irritert når vi ber henne sette opp farta. Oppfølgingspunkt til heimen fra lærer. Jeg er litt facinert over hennes rydding og orden.

Jeg teller stavelser (i korte tekster, på skilt og slikt), og vil helst at det skal være partall, og grupperer dem i hodet så det blir to like lange deler, eller flere som passer sammen to og to, som linjene i et dikt eller en sang. Bonus hvis jeg får dem til å rime.

Skapdører må lukkes, bilder må henge rett, fliken på dorullen skal vende utover, pålegg skal smøres helt ut til ytterkantene av brødskiven. Hvis jeg klør meg på det ene kneet/armen/kinnet må jeg klø litt på det andre også slik at det skal føles likt. Og så teller jeg en del ting (det trenger ikke ende på et bestemt tall, jeg må bare telle inni meg) f.eks. omdreininger på pepperkvernen, antall biter når jeg skjærer opp mat osv.