Dersom du måtte på uføretrygd om et år?

Ja, jeg lurer på hvordan det ville gå med deg og dine dersom du måtte over på uføretrygd i løpet av et år? Da tenker jeg på økonomisk. Du ville da få ca. 66% av den inntekten du har nå.

Det ville gått helt fint. Jeg har vært permittert deler av året, og sånn sett prøvd ca 2/3 av 6G. Det er selvsagt ikke moro å gå ned i standard, men det gikk fint.

Vi har klart det med meg på dagpenger, som utgjør omtrent det samme økonomisk. Det er ikke mye til overs til sløsing og kos, men det går. Mannen min har en ekstrajobb, og han kunne ha tatt noen flere vakter der, dersom det skulle være nødvendig. Vi ville nok ha redusert/droppet SFO-plassen for mellomsten, og kanskje også barnehageplassen til minsten. Det hadde hjulpet. Så måtte vi ha gjort en vurdering av hva ekstra vi kunne ha unnet oss. Fritidsaktiviteter, kleskjøp, blader/aviser/bøker osv. Droppet nordovertur i sommerferien, og valgt billigere alternativer i hverdagen osv.

Elendig, tror jeg.

Det hadde nok gått ganske greit, all den tid jeg ikke har inntekt nå, og vi klarer oss stort sett bra.

Vi ville ha slitt, men det ville nok gått rundt på et vis. Men om renten hadde gått mye opp, ville vi fått problemer.

Det hadde vært kjipt, men det hadde gått greit.

Vi har ikke så alt for stort lån og mannen tjener relativt godt, så vi ville nok levd på samme vis som i dag. Men det ville nok gjort det vanskeligere for oss å kjøpe ett større hus, noe vi har planer om å gjøre etterhvert.

Det hadde fått store konsekvenser for oss. Det ville krevd en MYE mer bevissthet rundt pengebruken vår. Vi lever ganske nøkternt i dag også, men mye av det ekstra vi unner oss i dag ville trolig blitt bortprioritert. For eksempel det å gå ut og spiste uten at det er noe spesielt, dra på konserter eller kjøpe en større ting selv om det strengt tatt ikke er nødvendig. Jeg ser ikke bort fra at Lillemor måtte ha droppet SFO-plassen, selv om vi av hensyn til henne hadde prøvd i det lenste å beholde den.

Nå er vi heldige ved at mannen min en tid etter mitt inntektstap ville fått et tilsvarende lønnshopp. Hadde ikke det vært tilfelle, ville vi sannsynligvis sett oss nødt til å selge huset og flyttet til noe mindre (uten at vi på noe som helst vis har noe spesielt stort eller fancy hus).

Det hadde gått bra.

Nå er jeg alenemamma med full jobb, huslån og studielån, så det hadde nok ikke gått bra økonomisk uten at jeg i tillegg hadde fått en fom for bostøtte fra kommunen

Det hadde gått, selv om jeg er alene. Men magert ville det blitt.

Det hadde vært kjipt å ikke kunne jobbe, men økonomisk hadde det gått helt fint.

Det hadde gått fint!
I og med at jeg er student og kun mottar studielån, er det jo Rochemannen som står for økonomien uansett.

Fra og med forrige uke står jeg på rehabiliteringsstønad, som også tilsvarer ca. 66 % av min tidligere inntekt. Vi klarer oss, men vi må kutte ned på alt som ikke er helt nødvendig. Mannen min jobber så mye overtid som han får til, det hjelper på. Etter hvert blir det skole på meg, så det blir mange år med trangere kår enn vanlig, men det får vi bare klare.

Jeg hadde klart meg greit nok så lenge jeg forble gift. Jeg hadde kvalifisert til sosialstøtte om jeg ikke var det lenger, en drøy halvpart av en halv lavinntekt ... juhu, liksom.

Jeg har ikke sjans til å få innvilget uføreforsikring noe sted, og er oppriktig bekymret for å skulle bli ufør i ung alder.

Da hadde vi slitt! Vi hadde nok vært nødt til å selge både hus og bil og valgt billigere alternativ på begge fronter - og vi bor i et ordinært rekkehus og kjører en ordinær, men sikker stasjonsvogn. Vi hadde nok også vært nødt til å prioritere annerledes i hverdagen, droppe bokklubbmedlemsskap, turer på byen, spise ute innimellom og denslags. Og så hadde vi vært nødt til å vurdere SFO-plassen til 6-åringen.

(Og så hadde jeg antageligvis gått på veggen av å ikke jobbe på lang sikt, og dermed fått utløst all innestengt kreativitet og skrevet en bestselger eller ti sånn at økonomien hadde endt opp bedre enn før. )

hadde gått greit men måtte nok solgt huset

007 skrev:

Det hadde vært kjipt å ikke kunne jobbe, men økonomisk hadde det gått helt fint.

Det er mest sannsynlig realitet om et års tid, og siden vi har visst om det lenge så vil vi vel klare oss fint. Løpet er lagt opp deretter. Vi vil aldri få den samme økonomiske romsligheten som mange andre vi kjenner, men vi klarer oss nok.