Hadde du en fantasiperson i livet ditt da du var liten?

Ja. Tre stykk. Eller, den ene var fantasihovedvennen, mens de to andre var mer omgangsvenner av oss.

Nei det kan jeg ikke huske at jeg hadde. Men jeg hadde en far som lagde historier og eventyr med figurer som bodde på eiendommen vår. I muren på baksiden av huset bodde det en liten nisse som het muronkelen. Og vesleheksa bodde lenger oppe ovenfor åkeren. Brukte til og med å få julegaver fra dem. Men var vel ganske inneforstått med at det var fantasi.

Ingen konkret person, men jeg spant ofte videre på bøker jeg leste, og diktet videre historier om hovedpersonene der. Men det var en annen fantasiverden, de var ikke til stede i min verden, og jeg var ikke selv med i historiene. Men jeg brukte mye tid på disse dagdrømmene.

Jeg hadde (og har) ellers en høyst levende lillesøster som jeg lekte veldig mye sammen med, så det var ikke plass til noen fantasivenn eller fantasisøsken der. Så om jeg fantaserte om noe i den retningen så var det vel heller at jeg ikke hadde søsken. Men jeg og min lillesøster levde oss ganske godt inn i leken med babydukkene våre, som het Anna (min, med lyst hår og blå øyne) og Mette (hennes, med mørkt hår og brune øyne), og de hadde hver sin egen personlighet og var nesten levende for oss. Anna var snill og litt engstelig og forsiktig, Mette var litt mer rampete og fant på skøyerstreker .

Serafin skrev:

Pakken hangt med oss i rundt 6 mnd, og på vei til Spania så bare "forsvant" den for han. Han sendte den gjennom sikkerhetskontrollen, (veldig tydelig, han la liksom den usynlige lille pakken på bånden), men plukket den aldri opp. Jeg kommenterte det ikke, og siden har vi ikke sett pakken.

Herregud for en søt og morsom historie!

Jeg hadde ikke noen fantasivenn, men Hiawata hadde en hel verden som het Lampeland. Der hadde han "sitt lille kontor" som han levende fortalte fra. En da på trikken til barnehagen sa han "Jeg har bilde av en dame på veggen på mitt lille kontor" og jeg lurte på om jeg hadde fostret en bilmekaniker in spe. Men så viste det seg at hans "lille kontor" også hadde en fysisk tilstedeværelse, i form av et bittelite hus, en bod nærmest, som vi kjørte forbi med trikken. Der var det en frisørsalong, ogpå veggen hang en plakat av en dame. Han hadde en periode et fantasiekorn også.

Nei, jeg kan ikke huske at jeg hadde en fantasivenn. Heller ikke avkommet har hatt det, så vidt jeg vet. Nå var det barn nok i nabolaget, så jeg hadde mer behov for å være alene innimellom enn å finne opp ekstra venner.

Nå kom jeg på at jeg i en periode også hadde usynlige slanger i sengen min. Det er helt absurd, jeg liker ikke slanger, men de var altså i senga for å passe på meg mot spøkelser og annet som kunne lure under senga eller andre steder. Slanger altså.

Både ja og nei. Hva skal man kalle det. Flyttet når jeg var 9 år gammel, og savnet beste venninna mi veldig. Fantaserte at hun var hos meg på besøk og vi lekte osv. Men ikke noe uten om det.

Candy Darling skrev:

Jeg hadde masse fantasileker og dagdrømmer, og kunne leke i timesvis på badet med et såpestykke, men jeg har aldri hatt en fantasivenn.

Dette.

(Og så mange søte historier her! )

Nei, ikke en fantasivenn, men meget mange fantasier og dagdømmer og fantasier som jeg sant videre på i laaaaaage tider, men aldri en klassisk fantasivenn.

Jeg hadde en fantasi-guttevenn var like gammel som meg da jeg var tre-fire.

Mamma måtte dekke på til ham når vi spiste og greier. Han het Tiger (vi bodde i USA), så det var litt morsomt da Tommy og Tigeren ble poppis.

Inagh skrev:

Jeg var dog levende overbevist en periode om at jeg var adoptert og at mine ekte foreldre snart ville komme og finne meg - og de ville, selvsagt, være mye kulere og mye rikere enn de jeg hadde fått utlevert.

Jeg og! Jeg hadde til og med en sterk mistanke om at jeg egentlig tilhørte kongefamilien - og når adopsjonen kom for en dag så var jeg egentlig prinsesse. For tenk atte.

Tallulah skrev:

Herregud for en søt og morsom historie!

Jeg hadde ikke noen fantasivenn, men Hiawata hadde en hel verden som het Lampeland. Der hadde han "sitt lille kontor" som han levende fortalte fra. En da på trikken til barnehagen sa han "Jeg har bilde av en dame på veggen på mitt lille kontor" og jeg lurte på om jeg hadde fostret en bilmekaniker in spe. Men så viste det seg at hans "lille kontor" også hadde en fysisk tilstedeværelse, i form av et bittelite hus, en bod nærmest, som vi kjørte forbi med trikken. Der var det en frisørsalong, ogpå veggen hang en plakat av en dame. Han hadde en periode et fantasiekorn også.

Save

Nå kom jeg på at han i en hel sommer gikk på "ontor".

Han drasset rundt på morfars "stress-koffert" og gikk på "ontor" når morfar hadde "kontor-tid" i Spania. Det endte med at pappa dro og kjøpte egen "stress-koffert" til han, for han ble litt sprø av å lete etter "ontor" til B hele tiden, for hvor "ontor" var, det varierte. Når "ontor" var på kanten av bassenget ble morfar litt bekymret for viktige papirer og kjøpte egen.

Og nå kom jeg på den sommeren han var søppelmann. Hjelpes som han jobbet med det usynlige søppelet, og stakkars oss hvis vi gikk i bassenget, for trappen ned til bassenget var søppelplassen. Innimellom kommanderte han mormor til å "ømme bil", da skulle hun svømme frem og tilbake i bassenget mens han hang bakpå og ropte "astebiiii, astebiiiii" Jeg tror han tok livet av et titalls bikinitopper til mormora den sommeren.

Når jeg tenker meg om hadde han veldig mange slike fantasi-verdener som liten, og levde seg helt og holdent inn i det, og det var helt virkelig for han. Og vi måtte bare være med, men brukte mye tid på å forstå, da han nesten ikke snakket. Eller - for all del - han snakket - men det var et språk ingen andre kunne.

Jeg hadde en et fantasisøsken før lillebroren min kom til verden. Det var en baby jeg hadde med meg overalt og som het "søskenbroren".

Yngste hadde to fantasi-mus. De satt enten på skulderen hans eller holdt til i trappa. De het "Musklene mine" (!) - en gang ble de borte og jeg måtte hjelpe til å lete, så da sto jeg og yngste i trappa og ropte "Muuusklene mine! Hvor eeer dere?"

Jeg var enebarn og hadde en fantasivenn som var storebror og het Andreas. Jeg er en temmelig ensom unge og han holdt meg med selskap. Tror han forsvant rundt skolestart.

Jeg hadde fantasivenner, ja. De var alltid til stede. Lille-Anne og Store-Anne het de. Husker ikke helt når de forsvant, men har følelse av at bøker tok av for behovet de fylte, så da jeg lærte å lese så forsvant fantasivennene.

Nei, det hadde jeg ikke.

Nei. Men som ivrig Donald-leser, hadde jeg min egen lykketiøring. Og trodde oppriktig at den kanskje kunne fixe problemer i heimen.

Lykketiøring- det hadde jaggu jeg også! :glemteminner:

Nei, men jeg drømte stort om å gifte meg med Krompen.

Jeg hadde en fantasivenn, han het Mikkel. Jeg skrev telefonnummeret hans i telefonnummerblokkene (sånne som spratt opp når man trykket på en knapp på riktig bokstav) til alle i slekta.

Storesøster hadde en fantasivenn som het Lillebror da hun var tre år gammel. Hun hadde et skikkelig raserianfall i skobutikken da jeg nektet å kjøpe cherrox til Lillebror også.

Det beste var fantasivennen til svigerinna mi. Hun fikk foreldrene til å snu og kjøre hjem for å hente ham da de var på vei til hytta, fordi hun hadde glemt ham igjen.