Når man ikke vil danse

Åh, trodde jeg var alene i denne verdenen Fikk noen tips her, for dette er virkelig ett problem når jeg er ute (som om det er ofte ), for jeg har magnet med sånne "gamle", svette swingdansere, som danser swing tom til macarena liksom...

Altså, jeg pleier faktisk bare å begynne å le og forklare at jeg aldri danser. Ikke med noen. Og hvis jeg har blitt observert dansende er det fordi jeg har vært så dritings at jeg ikke lenger har råd til å stå i baren.

Jeg pleier å henvise til en av de andre damene med bordet. Det er alltid en venninne i nærheten som liker å danse og ikke lar seg be to ganger 😉.

"Beklager, jeg har vondt i lilletåa..."

Bruker å funke. :hater å danse:

Eller: "Du kan si til kompisene dine at jeg har vrikket foten. Jeg lover halte litt".

Jeg er akkurat som deg. Jeg danser ikke, med mindre kvelden har vært ekstremt fuktig, og så fuktig er den ytterst sjelden. Tidligere syntes jeg det var et sant mareritt, jeg har sågar tilbrakt mye tid i korridoren på julebord etc for å unngå spørsmål, men nå takker jeg bare nei. Og smiler. Og driter i hva de måtte mene.

Å, som jeg kjenner meg igjen, Liven!

Jeg har ingen gode råd, dessverre.

For øvrig kom jeg på noe jeg engang sa på et julebord, da en godt voksen mann (invitert leverandør) spurte om en dans: "Nei SÅ full er jeg ikke!" Det ble ikke tatt spesielt godt imot, for å si det sånn. (Jeg refererte selvsagt til at jeg ikke danset overhodet med mindre jeg var en smule bedugget, han trodde selvsagt at det var han det var noe i veien med.)

Sitron skrev:

Jeg pleier svare; jeg danser ikke, jeg drikker.

Fan, det er min replikk!

"Eg e her for å drekke, ikkje førr å danse, skål!"
Fyren ble så overrasket at han ikke fikk fram ett ord, men jeg fikk ihvertfall fred

alfaCharlie skrev:

"Jeg har råd til å stå i baren."

Den skal jeg huske 😉 (dersom jeg noensinne skulle komme opp i en sånn situasjon igjen, altså dersom jeg skulle bli så bedugget at jeg beveger meg inn på steder med dansegulv)

Hasselnøtt skrev:

For øvrig kom jeg på noe jeg engang sa på et julebord da jeg en godt voksen mann (invitert leverandør) spurte om en dans: "Nei SÅ full er jeg ikke!" Det ble ikke tatt spesielt godt imot, for å si det sånn. (Jeg refererte selvsagt til at jeg ikke danset overhodet med mindre jeg var en smule bedugget, han trodde selvsagt at det var han det var noe i veien med.)

Au da!

Jeg liker i grunnen å danse, men kun om jeg får danse "alene". Jeg fikser ikke slike danser hvor man skal føres. Jeg får det rett og slett ikke til. Jeg ender bare opp med å forsøke å føre selv.

Jeg synes dette er så ille at det faktisk er en av hovedgrunnene til at husbonden og jeg landet på formiddagsbryllup da vi giftet oss. Jeg (og han var ikke det spor bedre) fikk dilla med tanke på all dansingen.

Nå skal jeg i bryllup igjen og akkurat den biten gruer jeg litt for. Jeg kan fint klare å avvise de fleste uten å bry meg nevneverdig, men det vil føles skrekkelig uhøflig å takke nei dersom det er brudgommen som byr opp tror jeg.

Det er forøvrig godt å lese at det er flere som meg der ute!