Er mor stort sett logistikkansvarlig og organisatoren i familien?

Jeg var logistikkansvarlig ja, og er fortsatt det selv om vi ikke bor sammen lenger. Jeg minner han stadig om diverse, men likevel så glemmer han det. Han sier selv han må skjerpe seg, men det skjer ikke.

Miss Norway skrev:

Jeg kan reise bort en uke uten å skrive lister og tenke på noe hjemme og er helt relaxed. Det er veldig deilig!

Det kan jeg også, men i det daglige liker jeg å ha kontroll og oversikt og jeg liker å planlegge langt frem, så jeg gjør mer av det. Det er nok mest for min skyld.

Mannen er logistikkmester hos oss, og det er helt klart fordi han har størst kontrollbehov og er raskest på avtrekkeren. Jeg observerer at vi gir ungene eksotiske ideer om kjønnsroller.

Toffskij skrev:

Mannen er logistikkmester hos oss, og det er helt klart fordi han har størst kontrollbehov og er raskest på avtrekkeren. Jeg observerer at vi gir ungene eksotiske ideer om kjønnsroller.

Jeg ser den her også altså. Mannen glemmer ikke ting som står i kalenderen (vi synker kalendere og jeg er dårligere enn han på å følge med der) og jeg tenker ikke på om han fikser biffen når jeg er bortreist. Det er vel mer det at jeg ikke gidder å stresse med ting når det ikke er nødvendig og heller planlegger i god tid. Bare det at av og til så blir jeg irritert for hyggelige stressfrie juleforberedelser, barnebursdager, middagsselskaper, ferier ikke kommer av seg selv, men faktisk krever at noen tar inititativ til å planlegge litt. Timing og planlegging av tid rett og slett. Hverdagene glir stort sett veldig fint her i huset, men det er alt det andre. Jeg innser at jeg kanskje ikke er villig til å gi det fra meg heller altså.

Vi deler planlegging og gjennomføring ganske likt, tror jeg. Vi har ulike styrker og svakheter, men i sum er det ganske jevnt fordelt.

Jeg kan lett bli organisator uten å ønske det. Bruker derfor tid på å la mannen bli kjent med klasvask, påkledning og hvor i huset ting er lagret. Jeg må gi han oppgaver med jevne mellomrom, hvis ikke er det så greit for han at jeg gjør alt.

Jeg er definitivt prosjektlederen i familien vår. Og jeg blir tidvis ekstremt frustrert av det.

Jeg reiser fra mann og barn uten problemer, men jeg vet at alt da er litt mer på halv tolv enn hvis jeg var der. Men de lider ingen nød, og har sikkert godt av det.

Mannen min tar prosjektlederrollen på fotballaget sitt, og uttrykker mye frustrasjon over hvor tafatte alle andre er. Jeg sier at det gir ham et godt innblitt i forhold til hvordan jeg føler det for "Familien AS". Han lover stadig bot og bedring.

Jeg er hovedorganisatoren ja.

Det har ganske automatisk blitt sånn, både pga at jeg er veldig typen til det (som liker å ha oversikt og kontroll) - og fordi jeg har gått mye hjemme de siste 5-7 årene pga permisjon, sykmeldinger og studentliv.

Men så har jeg også vært borte 1 uke i strekk over en periode, pga skole, og da har jeg sluppet alt - og det har holdt litt hardt å slippe kontrollen for min del. Men jeg klarte det ganske bra. Jeg var også borte i 3,5 uke i høst, og det gikk veldig fint.

Men sånn i hverdagen så er det stort sett jeg som bringer/henter i barnehagen, fordi mannen pendler til jobb, og da funker det ikke så veldig bra. Men 1 dag i uka leverer han, sånn at jeg slipper å stå opp.

Det går litt sånn på kommunikasjon hos oss. Og på hva vi liker. Jeg liker jo å shoppe, og jeg koser meg med julegaver.
Men jeg vet jo at ting går, og at han klarer alt jeg gjør - så det er ikke noe krise. Men det er noe med å gjøre det som funker best i hverdagen også.

Vi deler på det meste av det praktiske, og særlig nå for tiden tar han mer enn sin skjerv av henting og levering og tyngre praktiske ting i huset (ved, støvsuging, ymse flytterelaterte oppgaver). Siden jeg er sykmeldt og hjemme har det blitt til at jeg gjør mest av klesvask og matlaging, og dermed har jeg litt bedre oversikt over klær og skiftegreier til barnehagen og matpakker akkurat nå, men han klarer seg finfint uten at jeg detaljstyrer de tingene eller noe annet. Jeg er nok hakket mer planleggingsavhengig enn ham, så en del langtidsplanlegging tar jeg, men vi har felles kalender som begge sjekker. Juleforberedelser er vel unntaket, der er det mest meg som fikser og delegerer. Ellers har vi såpass rolige dager at det ikke er så veldig mye logistikk å holde styr på. Enda. 😉

Jeg liker bedre å planlegge det som har med mat å gjøre; middager, mathandel og hvilke julekaker vi skal bake. Ellers er det likt fordelt. Han har kontroll på klær og utstyr til barnehagen og matpakker, begge planlegger julegaver, begge handler og lager kalender sammen osv. Hvis vi skal på ferie er det forresten jeg som sitter med lister i forkant, men han har ofte innvendinger på at jeg pakker litt vel mye, så der justerer han meg. Også er det jeg som kjøper klær til ungene.

Vi har begynt med "søndagsmøter" hvor vi setter oss ned og går gjennom neste ukes aktiviteter. Det hjelper veldig.

Toffskij skrev:

Jeg observerer at vi gir ungene eksotiske ideer om kjønnsroller.

Jeg observerer også dette merkelige fenomenet, at likestillingen på hjemmebane ser ikke ut til å ha kommet særlig lengre siden åtti-nittitallet. På andres hjemmebane, altså.

-ea- skrev:

Jeg observerer også dette merkelige fenomenet, at likestillingen på hjemmebane ser ikke ut til å ha kommet særlig lengre siden åtti-nittitallet. På andres hjemmebane, altså.

Minsten tror ikke jeg kan lage mat, og at pappa ikke kan rydde.

Et tips som gjør meg og mannen samkjørte er felles kalender på mobilen. Da legger vi inn alt mulig av avtaler og påminnelser og begge har tilgang og kan redigere.

Ja, det var jeg da jeg var gift. Jeg planla, han utførte en del av det.

Nå er vi separert, og han har barna nesten like mye som meg, men det medfører en del stress fra min side fordi han ikke har orden på ting de dagene ungene er hos han. Feks medfører det at de kanskje ikke har skifteklær, han leser ikke lapper fra skole/barnehage, luer blir liggende igjen der de er på besøk, etc...

Jeg satser på at han lærer etterhvert, men tar ansvar for så mye jeg kan i forhold til ungene fortsatt.

Nei, sånn er det egentlig ikke her. Mannen ordner egentlig det meste. Men jeg tror nok det har blitt mer slik fordi jeg ble kronisk syk for 5 år siden, og da falt alt på ham. Men det er aldri så ille at det ikke er godt for noe, for han har blitt mye mer outgoing og "ordnete" etter det Han fikser og trikser, ringer andre foreldre for avtaler, henter og bringer, handler inn gaver til bursdager, sjekker ransler og meldemapper, lekser etc. Han rydder huset, men jeg har sagt at han ikke får ta klesvasken. Ikke fordi han ikke mestrer det, men noe vil jeg ha som jeg gjør fast også. Det er nemlig kjipt som fy å ikke kunne bidra like mye som man vil og ønsker Han kjøper forresten ikke klær, men hadde han måttet så hadde han gjort det.
Så spørsmålet er om det hadde vært likedan om jeg hadde vært frisk?! Tja, han er suveren på alle måter, men kanskje ikke jeg hadde tillatt ham like mye?! Jeg er egentlig en som liker å styre og ordne, og jeg gjør det fortsatt når jeg kan

Mannen min er minst like mye logistikkansvarlig som det jeg er. Jeg kunne glatt reist bort en uke eller tre og hjemmet hadde vært minst like ryddig, kjøleskapet like innholdsrikt og klesvasken like ren som før jeg dro. Vi deler på hvem som har kontroll på hva til enhver tid, men begge to er fullt ut i stand til å ta over hele ansvaret om det skulle bli nødvendig.

I går var jeg ute på middag med venner og kom veldig sent hjem, og mens jeg var borte hadde han orget hus, hatt med unger på julegrantenning, lagt barn og så pakket inn og hengt opp 48 kalendergaver. Det eneste han ikke hadde gjort var å stille vekkerklokken min etter at vaskehjelpen hadde nappet ut strømmen på den, så det holdt på å gå galt i dag morges.

Hvis jeg ble borte en uke så hadde mannen klart seg helt fint, men det er ikke sikkert det hadde sett så ryddig ut, eller at de hadde rene klær. Alle mannebeina jeg bor sammen med har en lei tendens til å slippe det de har i hendene rett ned der de måte stå. For så å aldri se det igjen før jeg har vasket det eller ryddet det dit det skal.

Jeg er statsminister. Fair enough, det er mine barn. Mannen gjør de tingene jeg delegerer til ham, (og ellers husarbeid etter innfallsmetoden), og hvis jeg må jobbe sent eller noe annet skjer slik at jeg blir fraværende, vet han godt hva som skal til av lekser, hvem som skal hentes hvor og når og matpakkelaging og middag og denslags.

Jeg tenkte egentlig mest på langtidsplanlegging. Hva skal vi gjøre i julen, hvor og når skal vi på ferie, når er det søknadsfrist til kulturskolen, ogsåvidere.

Og økonomiplanlegging. Det er stort sett meg som er i nettbanken, betaler regninger og setter inn ekstra penger på sparing eller lånet.

Vanlig familiedrift tar mannen like stort ansvar for som meg. Med unntak av matinnkjøp. Det er bare meg som kjører bil så jeg storhandler og pleier å ta ansvar for å fylle på med melk og brød. Han handler bare mat om han får beskjed om det. 😀