Om å være mamma til en Lanza

I etterdønningene av den grusomme hendelsen på skolen i Newark, ramlet jeg i dag over denne bloggen hvor en mor så sårt og brutalt skriver om hvordan det er å være mamma til et barn som ramler litt utenfor normalen og om de vanskelige tankene rundt det som kan komme og det som skjer i hverdagen. Hun retter også noen pekefingre mot oppfølgingen av mental helse i USA.

Jeg synes det var sjeldent godt skrevet og ber dere bruke noen minutter...

http://gawker.com/5968818/i-am-adam-lanzas-mother

🙁

Har også akkurat lest den. Vond lesing. 🙁

Det var sterk lesning.

Sterk lesing.

Kikket innom vg etter å ha lest bloggen, og der ligger en artikkel om at en kongressmann i USA mener at det nå må produseres MER våpen der borte, for hvis rektor på skolen hadde hatt et våpen, så kunne hun "blåst hodet av gjerningsmannen før han drepte alle barna"...

Jeg tror det er feil ende å starte i altså.

Carrera skrev:

Jeg tror det er feil ende å starte i altså.

No shit...

Så utrolig bra skrevet, og så sant, så sant...

Veldig sterkt.

Det er jo fascinerende at noen mener at flere våpen er svaret.

Det var sterkt.
Håper virkelig en endring er i gjære.

Sterk lesning. Og fascinerende at noen tenker at mer våpen og bruk av fysisk avstraffelse i barneoppdragelsen er veien å gå.

Sterk lesing, men en lang vei å gå. Det er bare å se på kommentarene under artikkelen.

Jeg tror ikke jeg orker å lese kommentarene. Ikke etter at noen amerikanere jeg har på FB postet at de tror massakrene hadde vært unngått om man bare fikk lov til å drive religionsutøvelse i skolen.

Jeg har tenkt litt på denne artikkelen, og jeg har en litt blandet følelse. Det hun skriver er gripende og sterkt og viktig, men samtidig reagerer jeg på hvordan hun utleverer sønnen og indirekte (eller i grunnen ganske direkte) sammenligner ham med barnemorderen. Hun har endret fornavnet, men jeg antar at hun og dermed gutten er relativt lett gjenkjennelig. I det opprinnelige blogginnlegget har hun også bilde av ham: http://anarchistsoccermom.blogspot.no/. Greit at det er for en viktig sak, men ...

Her er et svar som er verdt å få med seg, og som peker på noe av ubehaget jeg fikk ved artikkelen: http://thegirlwhowasthursday.wordpress.com/2012/12/16/you-are-not-adam-lanzas-mother/

Tankevekkende.

Tangina, takk for at du linket til det svaret. Jeg ser det problematiske i artikkelen som den siste bloggeren peker på (og er langt på vei enig), samtidig så syns jeg det er fint at hun skrev et innlegg som også fikk et så bra svar.

Tallulah skrev:

Tangina, takk for at du linket til det svaret. Jeg ser det problematiske i artikkelen som den siste bloggeren peker på (og er langt på vei enig), samtidig så syns jeg det er fint at hun skrev et innlegg som også fikk et så bra svar.

Ja. Kritikken er berettiget nok, men poenget i den opprinnelige bloggposten blir ikke mindre alvorlig eller aktuelt for det.

Tangina skrev:

Her er et svar som er verdt å få med seg, og som peker på noe av ubehaget jeg fikk ved artikkelen: http://thegirlwhowasthursday.wordpress.com/2012/12/16/you-are-not-adam-lanzas-mother/

Takk for link begge to. 🙂

Jeg skjønner at det er problematisk å henge ut folk når de ikke har gjort noe. Jeg er dog uenig i mye av kritikken i bloggpost nummer to. Jeg er blant annet ikke enig i at moren i den første bloggposten bare baserte seg på ting som "onde blikk" etc Jeg synes i hovedsak at den første bloggposten beskrev et menneske.

Og jeg skjønner dette med dyneløfting. Men alikevel. Jeg har nettopp lest boken om ABB hvor forfatteren går langt i å si at ABB som barn ble forlatt av faren og mishandlet av moren. Synes dere at den gutten moren beskriver i den første bloggen ikke skal få hjelp? Trenger han ikke hjelp? Er bare dette en subjektiv beskrivelse som kun hører hjemme innenfor hjemmets fire vegger?