Hvor mye penger bruker dere på julegaver?

Jeg vet ikke antall gaver, men vi gir ikke til voksne annet enn partner og foreldre. Vi gir gaver til nevøer og nieser frem til de er 20, og jeg gir gaver til barna til 2 venninner (er fadder til yngstemann hos begge, og gir gaver til søsken også).

Når jeg kjøper gaver er det som regel gjennomtenkt og noe jeg synes det er GØY å gi. Jeg ser ikke på prisen som noe big deal, og kan variere sum fra år til år.

Jeg er en "tanker som teller" kind of girl, og synes gjerne de beste gavene er hjemmelagede strikkeplagg. Eneste tilfellene jeg er skuffet på barnas vegne er når min svoger og svigerinne konsekvent har gitt gaver som de selger gjennom firmaet sitt (både jul og bursdag). Ingenting galt i det hvis det hadde vært riktig aldersgruppe eller en tanke bak, men å gi lommebøker 2 år på rad og tøfler som er 4 nr for store, vitner litt om at noen bare stakk innom lageret på jobben.

Teofelia skrev:

Hva som er dyrt er jo veldig relativt. Hvis jeg kjøper en gave til 500 til min venninne, så vil noen si at det er en dyr gave, mens andre vil si at den er "passe" eller ganske billig. Hvis min venninne også synes 500 er en "passe" pris for julegaver og vi begge vanligvis ligger på det nivået, så signaliserer jo ingen av oss noe som helst med gaven, utover det at gavens innhold vil vise om vi har lagt mye eller lite omtanke i hva vi har kjøpt.

Hvis min venninne derimot har vesentlig dårligere råd enn meg og ikke i det hele tatt kan eller ønsker å bruke så mye penger på en gave til meg, da er jeg med på din tankegang om at prisen på gaven kanskje signaliserer noe slikt. Særlig dersom det er grunn til å anta at min venninne ville synes det var pinlig å få en dyrere gave enn hun selv har gitt, eller hvis mitt prisnivå på gaver gjør at hun føler seg presset til å bruke mer penger enn hun ellers ville gjort.

Personlig er jeg forsiktig med å kjøpe dyre gaver til folk som jeg mistenker at har dårlig råd eller av andre grunner bruker å legge mindre penger i gaver enn det jeg gjør, men jeg tenker ikke to ganger over å kjøpe noe "dyrt" til noen jeg kjenner godt, hvis jeg finner noe jeg er sikker på at mottageren vil sette stor pris på og jeg også er sikker på at mottageren ikke vil synes det er ubehagelig med en "dyr" gave.

Min kommentar var en tanke som skulle få en reaksjon fra dere, men helt ærlig så virker det ut som noen (ikke her inne på FP) er veldig opptatt av at det skal være eksklusivt og dyrt. Det er i enkelte miljøer.

Jeg har dessverre av mange grunner hatt det tøft økonomisk til tider og har følt et voldsomt press på vår økonomi gjennom andre foreldres enstemmighet om at ALLE har da råd til den hundrelappen..... ungene må da kunne ha med 500,- kr i lommepenger på tur, ALLE har da råd til å betale for dette.... osv. Dette har vært provoserende når jeg har sittet der og slitt med mange bekymringer ang økonomien vår. De som har dårlig råd er ikke de som roper høyest om sin økonomi. Jeg har til og med merket meg at de kanskje er mest opptatt av at barnet deres ikke skal være noe dårligere i klesveien enn andres barn med langt bedre økonomi... En skummel karusell å komme inni. Den har jeg holdt meg unna. Elloskontoen og Lindexkortet har reddet meg mang en gang. Heldigvis har jeg barn som ikke bryr seg om merker.

Dette ble litt på siden. Man vet jo gjerne, som du nevner, hvem av ens venner som kanskje ikke har råd til dyre gaver. Jeg blir stressa om det kommer noen med en langt dyrere gave enn jeg har gitt. Heldigvis har ikke dette være noe stort problem, men ekkelt er det.....

Jeg setter umåtelig pris på at økonomien vår er i bedring nå takket være at jeg er frisk og i jobb igjen.....

Det kan godt hende det finnes folk som tenker mer på pris enn innhold når de kjøper gaver, men personlig kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i den tankegangen.

Derimot er jeg nok en av dem som kan beskyldes for å av og til kjøpe "dyre" gaver (i alle fall relativt til inntekt), men det skyldes to veldig enkle mekanismer: 1) jeg har svært dårlig økonomisk sans, og 2) jeg er en gavmild person som liker å kjøpe fine ting til folk jeg er glad i. (Ja, jeg vet det ikke nødvendigvis er noe likhetstegn mellom fine og dyre ting, men jeg synes nå engang det er lettere å finne fine "dyre" ting enn fine "billige" ting. So sue me.)

Jeg innrømmer derfor at jeg føler meg støtt når jeg hører utsagn av typen "Folk som kjøper dyre gaver gjør det for å vise seg" eller "Det ligger ikke like mye omtanke bak dyre gaver". Vissvass. Jeg legger vanligvis masse omtanke bak gavene mine, og utsagnet "Det er tanken og ikke prisen som teller" går da virkelig begge veier.

Når det er sagt, så skjønner jeg veldig godt at det er ekkelt å føle seg presset til å bruke mer penger enn man kan. Og at det kan være sårt å ikke ha råd til ting som andre synes det må være en selvfølge å ta seg råd til. Og som jeg sa i innlegget over, så synes jeg at et viktig pinsipp ved en gave er at den ikke skal være en belastning eller pinlig for mottager, og derfor bruker jeg heller ikke 1000 kroner på en gave til noen som jeg mistenker ville være ukomfortabel med det.

Teofelia skrev:

Det kan godt hende det finnes folk som tenker mer på pris enn innhold når de kjøper gaver, men personlig kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i den tankegangen.

Derimot er jeg nok en av dem som kan beskyldes for å av og til kjøpe "dyre" gaver (i alle fall relativt til inntekt), men det skyldes to veldig enkle mekanismer: 1) jeg har svært dårlig økonomisk sans, og 2) jeg er en gavmild person som liker å kjøpe fine ting til folk jeg er glad i. (Ja, jeg vet det ikke nødvendigvis er noe likhetstegn mellom fine og dyre ting, men jeg synes nå engang det er lettere å finne fine "dyre" ting enn fine "billige" ting. So sue me.)

Jeg innrømmer derfor at jeg føler meg støtt når jeg hører utsagn av typen "Folk som kjøper dyre gaver gjør det for å vise seg" eller "Det ligger ikke like mye omtanke bak dyre gaver". Vissvass. Jeg legger vanligvis masse omtanke bak gavene mine, og utsagnet "Det er tanken og ikke prisen som teller" går da virkelig begge veier.

Når det er sagt, så skjønner jeg veldig godt at det er ekkelt å føle seg presset til å bruke mer penger enn man kan. Og at det kan være sårt å ikke ha råd til ting som andre synes det må være en selvfølge å ta seg råd til. Og som jeg sa i innlegget over, så synes jeg at et viktig pinsipp ved en gave er at den ikke skal være en belastning eller pinlig for mottager, og derfor bruker jeg heller ikke 1000 kroner på en gave til noen som jeg mistenker ville være ukomfortabel med det.

Jeg tror ikke at alle folk som kjøper dyre gaver er ute etter snobberi.., men NOEN føler jeg gjør det. Jeg tror selvfølgelig at det ligger like mye omtanke bak en dyr gave som en billig gave. Det går ikke an å generalisere dette. MEN ENKELTE er mest opptatt av pris. Kan ikke kjøpe noe under tusen kroner til tantabarna assa...... 😉

De fleste er fornuftige og det tror jeg FP-medlemmene er såklart 😉 Oppegående som vi er inne er 😉

Jessica skrev:

De fleste er fornuftige og det tror jeg FP-medlemmene er såklart 😉 Oppegående som vi er inne er 😉

Kremen av den norske befolkning, helt klart.

I år har vi kjøpt til 16 stykker, og samlet pris på gaver i år er 6000,-. Vi kjøper kun nyttige gaver, snuppa får ikke en leke fra oss, hun har så mye leker, så her er det kun nyttige ting folk får.

Teofelia skrev:

Hva som er dyrt er jo veldig relativt. Hvis jeg kjøper en gave til 500 til min venninne, så vil noen si at det er en dyr gave, mens andre vil si at den er "passe" eller ganske billig. Hvis min venninne også synes 500 er en "passe" pris for julegaver og vi begge vanligvis ligger på det nivået, så signaliserer jo ingen av oss noe som helst med gaven, utover det at gavens innhold vil vise om vi har lagt mye eller lite omtanke i hva vi har kjøpt.

Hvis min venninne derimot har vesentlig dårligere råd enn meg og ikke i det hele tatt kan eller ønsker å bruke så mye penger på en gave til meg, da er jeg med på din tankegang om at prisen på gaven kanskje signaliserer noe slikt. Særlig dersom det er grunn til å anta at min venninne ville synes det var pinlig å få en dyrere gave enn hun selv har gitt, eller hvis mitt prisnivå på gaver gjør at hun føler seg presset til å bruke mer penger enn hun ellers ville gjort.

Personlig er jeg forsiktig med å kjøpe dyre gaver til folk som jeg mistenker at har dårlig råd eller av andre grunner bruker å legge mindre penger i gaver enn det jeg gjør, men jeg tenker ikke to ganger over å kjøpe noe "dyrt" til noen jeg kjenner godt, hvis jeg finner noe jeg er sikker på at mottageren vil sette stor pris på og jeg også er sikker på at mottageren ikke vil synes det er ubehagelig med en "dyr" gave.

Jeg kjøper i dag gaver til to venninner. Den ene legger svært lite i det, og jeg tenker at jeg neste år skal få avskaffet den også - jeg tror hun gjerne vil gi en gave, men at det blir litt mye stress - hun har stor slekt...

Den andre venninnen min har jeg en helt annen "deal" med - vi legger mer penger i gaven til hverandre og jeg synes faktisk det er mer spennende å handle til henne - for utvalget er så mye større. Det er klart at ca 300 kroner gir flere muligheter enn under 100.

Skilpadda sier mye fornuftig om dette med hva julegaver er - og jeg er så enig så enig - det er morsomt å titte rundt etter gaver som venner/familie rett og slett ikke visste om, noe som de blir veldig godt fornøyd med!

I år får ungene mye sportsutstyr, samt noen bøker innkjøpt tidligere i år og leker innkjøpt på ferie (i utlandet). Totalt kr. 3500. I tillegg får storesøster mobil, men den kostet kun en krone mot at jeg bandt mitt abonnement hos Telenor igjen. Den har nok ganske høg verdi hvis jeg skulle kjøpt den uten abo... Adventskalenderen regner jeg også med som julegave - det ligger nok verdier for ca kr 2500 der også. I tillegg kjøper ungene gave til hverandre (to og to gir en gave sammen) - prisen varierer men i år utgjør det ca kr 1000.

Mine to søstre får vanligvis gaver for ca kr 400 - men det varierer. I år har de fått endel spesielle gaver fra ferien i sommer, dermed landet jeg på ml 500 og 700.

Foreldrene mine har til sammen fått gaver for ca kr 800 + at jeg lager hjemmelaget fotokalender.

Besteforeldrene mine har fått gave for ca 250 + fotokalender.

Svigerforeldrene tar mannen seg av, svigermor ønsker selv og det ligger på ca 400 per pers. (Hun er veldig opptatt av gavens verdi...). Jeg lager fotokalender.

Jeg har ingen nevøer og nieser, men vi gir gave til de minste barna til søskenbarn, de er 4. De gavene vil ligge på ca kr 100-150.

To venninner - ca kr 500 totalt.

Gaver til mannen - ca kr 2000 - men ca 1300 er sportsutstyr som han likevel trenger. Bok om Norges 2000-topper + marsipan + yndlingssjokoladen hans er egentlig gaven.

Dette bringer meg opp i ganske svimlende 14000 (12000 kroner for alle gavene vi gir til slekt og venner, 2000 til mannen). Dette er ganske mye for oss - og det er barna + mannen som trekker opp i år.

I fjor brukte vi kr 10000.

Jeg bruker en fast sum på hver person jeg kjøper til - 300,- - med mindre noe annet er spesifikt avtalt. Tidligere brukte jeg 500,- per snute, men nå er det blitt ganske mange flere å kjøpe til så da kuttet jeg ned på pengene. Jeg vil gjerne kjøpe for samme sum til alle av et par grunner. Den ene grunnen er at det er veldig enkelt rent økonomisk, jeg vet på forhånd hva julegavene kommer til å koste. Den andre er at jeg synes det blir mest rettferdig, enkelte er det veldig lett å kjøpe gaver til og andre ikke, og hvis jeg ikke har noen prisbegrensninger så ender jeg opp med å kjøpe masse og dyre gaver til de som det er lett og kjøpe til og lite og billig til de det er vanskelig å kjøpe til.

Jessica skrev:

Jeg lurer på om dyre gaver er en måte å vise at VI har god råd og kan kjøpe dyre gaver???? Ikke bevisst, men kanskje noe ubevisst...?

Ja, det er jeg helt sikker på at det er for noen. På samme måte som om at det for noen er en måte å si: "jeg bryr meg veldig om deg". For noen betyr det: "mannen min betaler alle regningen og jeg er et økonomisk rotehode". Og for noen betyr det: "Du er så innmari kresen at jeg finner ingenting som ikke koster en formue". Jeg tror ikke det er mulig å vite hva folk mener generelt sett med dyre gaver, når man kjenner folk er det selvfølgelig helt anderledes. Man bare vet at x er en snobb som elsker å vise frem pengene sine, og på samme måte vet man at y er en fantastisk generøs person.

Jessica skrev:

Det var en litt dårlig formulering fra meg. Men jeg hører stadig mennesker som snakker om julegaver og hva de har kjøpt. Jeg blir sjokka over nivået på gavene. Syns liksom at fokusen blir litt feil. Det skal være tanken bak som teller liksom....

Jepp.
Min kjære kusine på 17 skal få et par øredobber av meg.
Jeg betalte ikke mer enn 30 kr for dem, men det er fullstendig irrelevant, da nettopp de øredobbene så ut som om de var laget spesielt til henne og jeg vet hun kommer til å elske dem.

Slik handler jeg til jul - finner jeg Gaven til det spesielle mennesket, spiller det mindre rolle hva den koster.
Innenfor rimelighetens grenser, selvsagt, det er begrenset hva man har råd til på rehabiliteringspenger, og det vet de fleste av mine veldig godt.

I år har jeg vel totalt brukt 3000 kroner på hele bølingen, inkludert ingredienser og fine krukker til min hjemmelagde Lemoncurd som skal gis til mine voksne, matglade søsken.

Sånne venner hadde jeg kuttet helt å gi noe gave til, har vel misset litt av poenget med jula å gaver vel. Har man ikke råd så har man ikke, hadde ikke brydd meg om dem hadde blitt sure dems problem. Her har det hendt att jeg ikke har hatt råd noen år å gi, har aldri fått noen sure miner for det. Å som oftes får jeg gave uansett om jeg får gitt tilbake eller ikke, å omvendt.

Jeg bruker ikke masse penger på gaver til hver person, en som får mest i penger er barna å sambo dem får det dyreste.