Hugser du første skuledag?

Eg ser at ein del av mine FB-venner har kasta seg over Gyldendal sin #minskolestart-kampanje og deler minner frå første skuledag. Eg undrer meg litt over kva folk faktisk hugser - sjølv har eg sett bilete av meg sjølv med pannelugg rundt halve hovudet, rød vindjakke og rød sekk. Men eg hugser ingenting frå denne store dagen. Er det vanleg at voksne hugser sin første skuledag og i så fall gjer du det?

Nei, jeg husker bortimot ingenting fra første klasse. Men jeg har et vagt minne om et besøk på skolen våren før skolestart, da jeg møtte klassen min - jeg husker at en gutt jeg kjente fra musikkskolen (som senere ble en ganske så vellykket musiker) var i samme klasse som meg, så jeg satte meg sammen med ham. Og så husker jeg at jeg fortalte blokkfløytelæreren min at denne gutten var i klassen min, men er usikker på om dette var etter førskolebesøket eller etter skolestart.

Jeg husker at det var stas og jeg husker hva jeg hadde på meg. Jeg husker også at jeg ble ropt opp og at jeg hilste på rektor. Når jeg tenker meg om husker jeg en del.

Nei, jeg er for gammel. Ut fra et bilde veit jeg hvilken kjole jeg hadde på meg, og at jeg hadde med blomster fra hagen. (Jeg husker generelt lite fra barndommen.)

Jeg husker at det var navneopprop i gymsalen og at de ikke klarte å si navnet mitt. God start.

Eg hugser førskuledagen/førskuleveka, litt usikker på omfanget. Det eg hugser er at eg hadde fått ein finger ut av ledd og at eg hadde skinne på hånda. Det var veldig flaut fordi eg ikkje klarte å folde hendene (!) då vi skulle synge for maten.

Ja, jeg husker noen glimt. Det ene skyldes muligens at det er foreviget på bilde. Vi sto oppstilt utenfor skolen med ranslene på ryggen. Det andre minnet er inne fra klasserommet. Jeg husker vi fikk en eller annen tegneoppgave som jeg konsentrerte meg iherdig om og så husker jeg at mammaene og pappaene stod langs veggene i klasserommet, mens vi jobbet.

Jeg husker stort sett én scene, nemlig at vi skulle stille opp to og to utenfor klasserommet, og at jeg var kjempenervøs og ble glad for å se en gutt fra nabolaget. Så jeg tok T i hånda, og da fniste alle de andre. Mitt første møte med kjønnsapartheid.

Ja, jeg husker første skoledag. Jeg hadde rødrutete kilt, hvite knestrømper og marineblå blazer med gullknapper. Mine første moderne plagg. Jeg husker også at mamma mente det ikke var vits i å ta med sekken enda jeg ville. Selvsagt hadde alle sekk, og selvsagt skulle vi tegne og trengte pennalet også. Jeg måtte gå frem og låne fargeblyanter av frøken. Jeg har ikke tilgitt min mor ennå.

Jeg husker veldig lite. Noen få blaff. Jeg kan kjenne litt på den spente følelsen jeg hadde. Nå skal det sies at jeg og bestevenninna mi startet sammen, så jeg hadde all verdens trygghet.

Ja, jeg husker litt. Jeg begynte i første klasse i 1985. Jeg husker da vi ble ropt opp og skulle stille oss opp på trappa. Jeg husker læreren som hadde med gitar og lærte oss Haba, Haba-sangen av Lillebjørn Nilsen.
I voksen alder ble jeg forresten litt overrasket over å se klassebilde fra første skoledag og se læreren gå i en utvasket grå joggedress.

Niks, husker overhodet ingenting. Har sett bilder.

Ja. Jeg var et realt offer for omsorgssvikt den dagen. Jeg ble ikke fulgt, men møtte helt mutters alene. Jeg tenkte ikke spesielt over det før jeg kom til skolen, men jeg var ganske satt ut over å være den eneste som kom uten foreldre. Jeg må ha vært den eneste som er kommet uten følge på den skolen noen gang, med unntak av en person, min lillebror. De var ikke syke, det var ingenting spesielt. De bare gjorde det ikke.

Jeg hadde helt håpløse klær, ikke noe nytt, men arvet antrekk i marineblått, vest og slengbukse, med hvit høyhalser inni. Stramme lyse fletter og pannelugg. Det finnes bilder av meg, det var en snill mamma i klassen som forbarmet seg over meg.

Jeg kommer ALDRI til å tilgi mine foreldre for å ikke ha fulgt meg den dagen.

Jeg forbauses hver dag av en kollega som gikk på samme skole som meg og det er kun et par år som skiller oss. Vedkommende har alltid barneskolehistorier på lager fra den skolen, og jeg sliter for jeg husker så lite i forhold!

Men første skoledag husker jeg glimtvis - hadde også pannelugg rundt halve hodet og "lang nakke for det var så moderne" ( har ikke tilgitt mamma for den hårsveisen enda).

Så husker jeg "frøken" - en vakker skapning i hvit sommerkjole. Hun var sånn 70-talls vakker med skinnende innoverkrøller og blå øyensminke. Læreren stod oppstilt i gymsalen og jeg håpet at vi skulle få henne for hun var så pen og så veldig snill ut. Vi fikk gleden av å ha henne i tre år før hun flyttet til en annen kant av landet og det savnet var stort.

Sekken var rød ransel i lakk....,ser retrovarianten har kommet tilbake og blir litt nostalgisk av det! Og det var mammaer som fulgte, pappa var ikke med husker jeg.

Jeg kommer ALDRI til å tilgi mine foreldre for å ikke ha fulgt meg den dagen.[/QUOTE]

Har du noen gang spurt hvorfor det ble slik?

Jeg husker nesten kun ting som var veldig vonde/skumle fra jeg var liten. Tidligste er vel fra 5 år og fram til jeg startet i 3. klasse. Kanskje drypp av andre ting.
Men i hovedsak hendelser som gjorde sterkt inntrykk/gjorde meg redd. Egentlig kjipt både at jeg opplevde slike ting, og at jeg ikke husker så mye av det andre.

Jeg husker null fra første skoledag, men har et bilde av det. Jeg var kortklipt med fotformssko. Mamma, pappa og lillesøstra mi var med.

Ja, det husker jeg godt. Jeg gikk på en liten skole med bare seks elever totalt, tre av oss var skolestartere. Vi kunne lese alle tre, og med en lærer og felles undervisning i et stort klasserom var det ganske praktisk at vi raskt tok igjen andreklassingen (ja, det var bare en) på skolen. Jeg gjorde min første lekse fire ganger, og var akkurat så stolt og fornøyd som jeg framstår på bildet i albumet. Jeg kjente jo alle på skolen fra før, så det var ikke skummelt.

Harriet, jeg fikk helt vondt i meg av å lese om din opplevelse. Så utrolig dårlig gjort!

Jeg hadde poncho og blå sekk. Det har jeg sett på bilder. Jeg husker ingenting selv. Det jeg husker handler om den blå sekken. Min storesøster (med rød sekk) mente at jeg hadde guttesekk. Jeg husker at jeg tenkte at hun var slem, for jeg syns jo sekken min var veldig fin, og det syns jeg den dag i dag faktisk. Kanskje jeg må hente den ned fra loftet hos pappa.

Generelt sett husker jeg lite fra barndommen. Glimt av noen situasjoner. Mest fine. Og det er i grunn litt spesielt i seg selv, all den tid det var rikelig nok av andre ting å huske.

Jeg husker ikke så veldig mye. Jeg husker at jeg fikk en skrivebok og en tykk blyant, og at jeg ikke fikk skrive i den, for det skulle vi gjøre senere. Også husker jeg at vi skulle lage "bokstaven vår" i en ekkel sandkasse med brun sand som luktet vondt. Også hadde jeg seleskjørt i dongeri og alle sa at jeg var flink til å tegne.

Jeg vet ikke om jeg husker det på ordentlig eller om jeg har skapt minner etter å ha sett bilder. Jeg vet at jeg hadde på meg en rosa bukse og hvit strikkejakke med blomster, og en sekk jeg hadde arvet av storesøsteren min. Jeg har et veldig vagt minne av oppropet, men det er ikke sikkert det er reellt.