Snakke om folk i fortid - er dette korrekt norsk?

Har nettopp fikset opp med feriepenger til studenten jeg leide inn i forbindelse med at datteren min måtte ha privatundervisning. Og da skrev jeg "Han var en fantastisk lærer" er dette riktig? Han er jo (heldigvis!) i livet, og er nok enda en fantastisk lærer (men ikke til min datter). Burde jeg ha skrevet "Han er en fantasktisk lærer". Og er det feil å bruke "var" (for verbet kan jo også referere til perioden han var lærer fo min datter og ikke et trekk ved han?)

Jeg mener det er 100% normalt å skrive «Han var en fantastisk lærer» når det er underforstått «for deg».

Det er jo innsatsen for din datter du fokuserer på her. Når vi bruker tempusformer, velger vi alltid hvilket tidsvindu vi snakker om – du kan definere tempus som et uttrykk for forholdet mellom to tider: a) ytringstidspunktet og b) tidsvinduet du er interessert i. Det er ikke noe krav om at tidsvinduet du er interessert i, er det samme som hele tida verbhandlingen tar. (Dette er tidsrelasjonell semantikk, Wolfgang Klein for spesielt interesserte! )

Så når du velger fortid, har du valgt et tidsvindu i fortida, dvs. en eller annen tid før ytringstidspunktet (han var en fantastisk lærer for dere). Du kan selvsagt også velge presens, men da velger du et tidsvindu som overlapper med ytringstidspunktet (han var, er, og kommer i uoverskuelig framtid til å være en fantastisk lærer). Så dette handler ikke om feil eller riktig, men om to setninger med en klart definerbar betydningsforskjell.

Ferdig med å forelese nå.

Han var en fantastisk lærer for Navn.

Problem løyst.

Jeg hadde sikkert skrevet "Du har vært en fantastisk lærer for..." eller "han har vært ..."

Men jeg vil si at det ikke ER et problem. Folk vil lett finne dette i konteksten selv. Generelt sier vi veldig lite og lar folk supplere fra kontekst selv. (Ellers ville det blitt endeløst mye prating.)

For man antar at samtalepartneren er grunnleggende innstilt på å samarbeide, så fortolkninger som «Han er ikke en god lærer lenger» eller til og med «Han lever ikke lenger» blir forkastet uten at de blir bevisst vurdert engang. (Grices samarbeidsprinsipp.)

Fortsett forelesning, Toffen! Jeg liker det.

Jeg tenker at i denne sammenhengen har du jo kun grunnlag for å uttale deg i fortid. Og det er ikke gitt at dette er en objektiv observasjon som vil gjelde for resten av denne lærerens karriere i møte med alle elever.

Jeg liker også forelesningene til Toffen. Selv hadde jeg nok valgt å skrive "han har vært en fantastisk lærer", som appelsin, men det blir vel litt smak og behag også.

Nja, njei :også lingvist/semantiker:
Jeg ville nok helst tenkt at presens perfektum var det mest relevante/naturlige valget i det tenkte tilfellet fordi det forutsier at læreren fortsatt er i besittelse av de egenskapene som gjør hen til en god lærer selv etter at det aktuelle oppdraget er avsluttet.

Jeg blir derfor aldri en god pragmatisk tysklærer, som klarer å lære mine elever at preteritum er bedre enn presens perfektum fordi det er enklere å forholde seg til som norsk elev siden de to formene uttrykker forskjellige ting rent semantisk.

Ja, eller snarere at den gode lærergjerningen har effekt i nåtid? Enig i at det er et naturlig valg. Men jeg mener ønsket fortolkning er helt tilgjengelig med preteritum også.

Personlig ville jeg brukte presens perfektum, ja. Men det kommer jo også an på kontekst. Det er forskjell på hva man formulerer i en arbeidsgiverattest og hva man formulerer i en personlig hilsen.

Tusen takk for hjelp (i parantes tilføyet: Han er ikke lærer, han studerer sivilingeniør i maskin + at han jobber deltid i et firma hvor han jobber med R&D - så lærergjerningen er nok avsluttet. Mulig det spiller en rolle for måten jeg snakker på? At jeg har informasjon om han som jeg ikke har sagt høyt, men at denne informasjonen former språket mitt? )

Toffskij skrev:

Ferdig med å forelese nå.

Må ikke slutte! Elsker det.

Toffskij skrev:

Men jeg vil si at det ikke ER et problem. Folk vil lett finne dette i konteksten selv. Generelt sier vi veldig lite og lar folk supplere fra kontekst selv. (Ellers ville det blitt endeløst mye prating.)

Jeg får mye kommentarer på språket mitt, og det gjør meg til tider forvirret. Jeg har blant annet fått kommentarer på språket mitt i møter, for jeg bruker presens form (men når jeg skriver møteinnkallingene så er jeg "i møtet inne i hodet mitt" + at jeg tenker at de som er innkalt i møtet skal lese gjennom det før de kommer i møtet)

Jeg har ikke tidligere tenkt så mye på dette - hva lager konteksten i det jeg sier, men nå tenker jeg mye på det. Og jeg velger i alle fall tidsform ut fra hva jeg tenker på (og jeg tenker jo at dette er et hint til den jeg snakker til også? Kanskje ikke fullstendig informasjon?)