Et sørgelig endelikt …

på mange måter

Min far døde i fjor, mamma skal flytte i leilighet og biblioteket må ut (mamma leser ikke bøker).
Antikvaren og hvadetnåvar (og jeg) har tatt det "interessante" (sic), og resten kastes. Jeg har lest store deler av bøkene og er ingen stor tilhenger av å ha ting bare for å ha dem, men allikevel...
Huff

Ser dere den røde der? Kafkaprosessen. Den med tegningen av et mannehode? Roald Dahls beste. .
Moby Dick som jeg syntes var så vanskelig å lese som barn. Catcher in the rye. A Prayer for Owen Meany som jeg husker jeg syntes var voldsomt vovet da jeg leste den som tander 18-åring (edit: jeg husket feil. Det var World according to Garp. Den gikk i containeren den og...). Herbjørg Wassmo-bøker som jeg leste som jente og skjønte på en helt annen måte da jeg leste som voksen, Jens Bjørneboe -bøkene jeg skrev oppgave om i 9-klasse da jeg hadde vannkopper. 1984 som jeg leste i 1984 og ikke skjønte helt, tror jeg, selv om vi diskuterte den fram og tilbake (til mitt forsvar var jeg 12/13). Norgeshistorie og internasjonal politikk, bøker om religion og revolusjon, matematikk og teknologi, politikk, logikk og store tenkere. Forsvarshistorie og månelandinger. Dilbert og Tommy&Tigern. Henning Mankell og Minette Walters. Hamsun og Gro Harlem Brundtland. Dostojevsky. Diktbøker og farmødre i furuer og kakkerlakker med for store sko og hva har du som min far kunne på rams forlengs og baklengs, han brøt ut i dikt eller sitat ved enhver passende (eller upassende) anledning.
The time travellers wife med bokmerket halvveis gjennom, han ble aldri ferdig... Lettbente krimromaner jeg egentlig vet han ikke kunne fordra og så på som rent tidsfordriv, men som var det eneste han orket lese mot slutten da han var syk...




Det var jeg som fikk "æren" av å ta alle de ørti turene fra biblioteket til containeren utfor trappa idag. Jeg avsluttet med A. Pappas bibliotek og enorme leseinteresse/glede (som jeg har arvet), endte med at jeg først kylte Ambjørnsen hardt i containeren (jeg har aldri likt skrivestilen hans, men har pent måttet lese meg gjennom), og til slutt Kader Abdolah - Huset ved moskeen. Og så var det ikke flere bøker. Det ble noen tårer også.

Idag tok jeg med meg "Det er aldri for sent å gi opp. Tristesser i utvalg" og "Norske Kjærlighetsdikt" hjem. Praktutgaven av Terje Vigen, som jeg kunne utenat nærmest før jeg kunne gå, har jeg tatt med før.
Jaja.


-------- ---------
Til minne om min far - en av hans yndlingproklameringer til hodepinebefengte, festranglete tidligvoksne barn som eplekjekt ville ligge under dyna og slett ikke var interessert i å stå opp og delta i Livet. Man måtte pent lytte seg gjennom hele, siden det Hadde man Fortjent. Schjempepopulært, kan jeg fortelle dere :

ETTER EN RANGEL
av Jakob Sande

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visor meir i laddevinsrus,
men syngja åndelege songar på Zidons bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møter skal eg sky som berre fan,
trur eg,
og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kapellan,
trur eg.
Eg skal sitja som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffi medan drøset går um åndelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lid til høgste natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal leggja meg når grisen går til kvila i sitt bol,
og stå up når hanen flaksar og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrgja på den gode veg, som sagt,
trur eg,
taka striden upp mot kjøtet og den heile djevlesmakt,
trur eg.
Men idag lyt det få vera, for eg er så spøkje tyrst
at eg mest må ha eit ølkrus til å læske meg på fyrst,
trur eg.

Du kan jo alltids forsøke og selge her inne?

Mamma ville ikke "ha mere styr".
Dessuten lukter det veldig sterkt røyk av bøkene, og folk kjøper egentlig ikke bøker.

Det der hadde jeg ikke klart. Ikke på vilkår. Jeg blir trist bare jeg leser om det. Jeg hadde nok dratt alt med meg hjem og stablet i høyden. Man kan jo ikke kaste bøker... Jeg sliter med å kaste selv pocketbøker. Så jeg skjønner virkelig at dette var ugreit!

Oj, da. Synd de lukter. Eller bra, kanskje. Man må jo ha plass.

Jeg blir helt Gollum når det gjelder bøker, så dette synes jeg var veldig trist og jeg skjønner godt at det var vanskelig. Uff.

Åh, så uendelig trist. Så vakkert du skriver.

Uff, så utrolig … sørgelig.

Åhhhh ...

Ikke noe styr? Kunne ikke et loppemarked kommet og hentet det, da? Da slapp dere å bestille kontainer. Men, men, de bøkene der finnes jo i mange eksemplarer rundt omkring. Jeg husker jeg lest Owen Meany som 13-åring, men kan ikke huske at den var spesielt vovet..? Jeg fant mitt eksemplar hjemme hos mine foreldre i sommer, og tenkte jeg kanskje skulle lese den på nytt, og se om jeg opplever den helt annerledes nå. Den var virkelig skjellsettende da, som 13-åring.

Kanina skrev:

Jeg husker jeg lest Owen Meany som 13-åring, men kan ikke huske at den var spesielt vovet..? Jeg fant mitt eksemplar hjemme hos mine foreldre i sommer, og tenkte jeg kanskje skulle lese den på nytt, og se om jeg opplever den helt annerledes nå. Den var virkelig skjellsettende da, som 13-åring.

Nei du har rett!! Jeg husker feil, det var World according to Garp som sjokkerte meg slik...
Jeg har til dags dato ikke turt å lese den igjen

Han høres ut som en fining, han pappaen din. Det er rett og slett ikke bare om papir og blekk, men om en lesende mann og noe av det han fylte hodet med. Og lesegleden han videreførte til barnet sitt. Takk for at du lot oss få et glimt av det.

Så trist! 🙁

Jeg kjenner meg igjen. Arvet et bibliotek etter min far, og jeg har brukt tid på å sortere ut. Det skjærer i hjertet å kaste bøkene jeg vokste opp med, samtidig så er det veldig mange bøker (typ fagbøker fra 70-tallet, ordbøker++) som ingen har interesse av i dag. Eller rettere sagt: Jeg har ikke hatt ork til å lete opp eventuelle sære interessenter. Jeg har kastet litt og litt, og er antageligvis ikke helt ferdig ennå.

Loppis! De fikk alle mine kokebøker og de sa at det ofte kom boksnokere.

Kan godt skjønne at det gjorde vondt.

Du skulle ha ringt meg, jeg er jo loppegeneral.

For øvrig er ikke Garp så veldig vovet, bortsett fra starten hvor Garps mor relativt ublutt og rett frem forsyner seg v det hun trenger fra en krigsskadet soldat for å få det barnet hun ønsker seg. Jeg digger garps verden og har lest den med jevne mellomrom de siste 30 årene.

pøbelsara skrev:

For øvrig er ikke Garp så veldig vovet, bortsett fra starten hvor Garps mor relativt ublutt og rett frem forsyner seg v det hun trenger fra en krigsskadet soldat for å få det barnet hun ønsker seg.

Det der satte meg ut i mange år

Jeg skjønner det gjør vondt, selv om jeg har et uhorvelig usentimentalt forhold til bøker.

Åh! Eg klarar ikkje å kaste pocketbøker ein gong. Ei bok er ikkje berre ei bok, men så utruleg mykje meir.

Det diktet av Jakob Sande er forresten heilt fantastisk. Han er yndlingsdiktaren til mor mi, så eg er vokse opp med både dette diktet og med "Likfunn".