J.M. Coetzee: Boyhood/Barndom. Diskusjonstråd

Da er det bare å diskutere i vei!

Jeg syntes boka var helt strålende. Hvordan klarte Coetzee å skrive så knapt, og om nesten ingenting, og trollbinde så til de grader likevel?

Ingen som har noe å si om Boyhood?

Aha, en tråd!

Det var en rimelig dystert og brutalt skrevet barndomsskildring! Og da tenker jeg kanskje nesten like mye på måten den er skrevet på, som på hva som skjer ... Slik boken er skrevet, virker hovedpersonen nesten sosiopatisk på meg, så hard og lite empatisk som han tilsynelatende er. Men bak de knappe setningene synes jeg jeg ser en enorm følsomhet. (Som i beskrivelsen av de svarte barna som kikker inn i kafeen. "Whatever happens, whether they are chased away or not, his heart is already hurt.") Kanskje noe av det den viser, er hvor brutalt det er å vokse opp som mer intelligent og følsom enn omgivelsene - både de umiddelbare (familien) og de litt mer omfattende (det sørafrikanske samfunnet).

Tror ikke forfatteren kunne formidlet brutaliteten i samfunnet rundt ham så godt dersom han faktisk var så "kynisk" som han prøver å fremstå.

Jeg lo av måten han "ble katolikk" på, men det var samtidig noe rørende ved både begrunnelsen og måten han stod ved valget sitt på. At han trivdes bedre med å stå utenfor og bli avskydd sammen med jødene, enn med å være en del av "dem".

Ja, jeg har egentlig tenkt på ganske mye av boken i ettertid. Jeg brukte ganske lang tid på den, den var veldig intens og tettpakket til tross for at den er så kort og skrevet i så korte setninger. Den gjorde sterkt inntrykk.

Tinetoff skrev:

Ingen som har noe å si om Boyhood?

Tydeligvis ikke.

Jeg er ikke ferdig.

Men for å bidra med en foreløpig hypotese, så kan jeg vel si at jeg tror hovedpersonens forhold til moren står veldig sentralt (det vil si; det er vel ganske eksplisitt). Han opplever kjærligheten hennes som kvelende - hun elsker ham "for mye". Jeg tror ikke han er verken kynisk eller sosiopatisk (men står muligens i fare for å bli det i voksen alder), men forsøker på ulike måter å løsrive seg fra moren. Ved bl.a. å være slem mot henne.

Skilpadda skrev:

Tydeligvis ikke.

Ynnsjyll. Jeg har vært på kurs i hele går og i hele dag, og da jeg leste innlegget ditt i går kveld, begynte jeg å tenke så mye at jeg ikke klarte å formulere noe godt svar. Jeg tenkte mest over om jeg var enig i om hovedpersonen var hard og uempatisk (jeg ser ham mer som en ekstrem individualist, tror jeg), og på hvor godt Coetzee skildrer det ekstreme ubehaget ved å være barn, som jeg kjenner godt igjen. Ikke sånn at jeg gikk og kjente på det hele tida som barn, selvsagt, men selve følelsen var kjent. Hvor prisgitt et barn er omgivelser og sosiale koder. Hva som er "feil".

Men jeg tenker forsatt. Jeg skal formulere meg bedre etter hvert.

Tinetoff skrev:

Jeg tenkte mest over om jeg var enig i om hovedpersonen var hard og uempatisk (jeg ser ham mer som en ekstrem individualist, tror jeg), og på hvor godt Coetzee skildrer det ekstreme ubehaget ved å være barn, som jeg kjenner godt igjen.

Jeg mener ikke at han er hard og uempatisk, altså. 🙂 I alle fall ikke uempatisk. Men han formulerer seg som om han er det - og han fremstår som om han er, eller i alle fall prøver å være, veldig (nesten ekstremt) uavhengig. Uavhengig, og veldig bevisst ("self-conscious"), og veldig individualistisk. Og som barn i et strengt og rigid miljø, der man innordner seg eller blir utstøtt, er ikke akkurat dette egenskaper som blir verdsatt (eller akseptert).

(Og jeg mente "følsom" som i "sensitiv" og ikke "myk" eller "sentimental", kommer jeg på når jeg leser det forrige innlegget mitt om igjen.)

Skilpadda skrev:

Og som barn i et strengt og rigid miljø, der man innordner seg eller blir utstøtt, er ikke akkurat dette egenskaper som blir verdsatt (eller akseptert).

Og løsningen hans er vel på en måte å gjøre opprør der han kan. For han innordner seg jo veldig sterkt på skolen, i den forstand at han gjør alt for at ingen lærer skal kunne ha noe å si på ham, samtidig som han vet at ingen på skolen vet noe om hvem han egentlig er. Men han liker ikke skolen og miljøet der. Han er derimot veldig knyttet til moren sin, som nok er en veldig sterk og overveldende morstype (jf. beskrivelsene av tantene hans og de underkuede barna deres), men han vil for alt i verden ikke vise henne det. Han innordner seg noe han ikke kan fordra, og gjør opprør mot den som betyr aller mest for ham. Og han er sint på foreldrene fordi de gjør ham "unormal" ved å eie bøker og ikke gi ham juling, samtidig som han er sjeleglad over å ikke få juling og snakke engelsk og for all del ikke tilhøre den vanlige boer-arbeiderklassen.

Skilpadda skrev:

(Og jeg mente "følsom" som i "sensitiv" og ikke "myk" eller "sentimental", kommer jeg på når jeg leser det forrige innlegget mitt om igjen.)

Jeg tror denne romanen kommer høyt opp på lista over de minst sentimentale bøkene jeg har lest, ja.

sorry tinetoff at jeg muligens forstyrrer tråden din, men så det er her du henger 🙂 har tenkt litt på hvor flere å flere ble av fra nm. nå forstår jeg jo det.

så ja, så var det det jeg skulle si da: takk for sist 🙂

Solsikka82 skrev:

sorry tinetoff at jeg muligens forstyrrer tråden din, men så det er her du henger 🙂 har tenkt litt på hvor flere å flere ble av fra nm. nå forstår jeg jo det.

så ja, så var det det jeg skulle si da: takk for sist 🙂

Det er her man er, ja! 🙂

Claire, er du ferdig med boka snart, ell'? :maser:

Tinetoff skrev:

Det er her man er, ja! 🙂

Claire, er du ferdig med boka snart, ell'? :maser:

To sider i går kveld. Hørte forresten at Anne B. Ragde anbefalte småbarnsforeldre å droppe "nattbordlesing" og heller sette av en time hver dag. Ta til etterretning, tro? Boken er jo så kort, så normalt ville jeg gjort den ferdig på to - tre timer.

En hel sammenhengende time?! 😱

Ja, hun aner vel egentlig ikke hva hun snakker om.