Fortell meg om din oppkjøring!

Ja. Siden jeg skal gjennom dette i løpet av sommeren :grøøøøøss: vil jeg gjerne høre din historie,
samma om det er skrekkhistorie eller jubelfortelling 😎

Lett match. Sensor er utrolig nok mer opptatt av hvorvidt man ser i speil (og generelt ser seg rundt), enn at girskift og slikt blir teknisk perfekt. Jeg mener, skal man _kjøre_ eller skal man drive sightseeing?

Hehe, jeg hadde litt av en oppkjøring. Dette var i 1999, og jeg hadde grudd meg i evigheter. Dagen kom og jeg møtte kjørelæreren kl 7 for å finpusse litt på detaljer og sånt, og kl. 8 møtte vi opp på biltilsynet. Det som da skjedde var at sensoren aldri dukket opp! På biltilsynet sa de at hun var på vei, men etter en halvtime ble kjørelæreren min så forbanna at han forlangte å få en annen sensor. Jeg ble jo mer og mer nervøs, hadde mannet meg opp skikkelig og fikk beskjed om at det så ut til at oppkjøringen min ble utsatt. 🙁
Vi fikk beskjed i siste liten om at en annen sensor var på vei med Tau-ferja og at han kom raskere om vi kjørte til byen og hentet ham. Læreren var nå rød av sinne og vi kjørte i 100 for å hente denne sensoren. Tror dere fyren var på ferja? NEI! Så vi måtte kjøre tomhendte tilbake. Nå var kjørelæreren min helt hysterisk av raseri, han måtte jo ringe og avlyse flere kjøretimer pga. dette.
Endelig var det en sensor som var ledig, og i 10-tiden fikk jeg endelig oppkjøringen min. Heldigvis stod jeg, ellers hadde jeg fått helt anfall.

Det var visst i 1996 gitt....det var utrolig varmt, sensor var nordfra, og var sommervikar. Jeg var dritnervøs, men det hadde jeg ingen grunn til å være! Hadde en veldig kjekk og grei sensor, som skjønte at jeg var nervøs, så han snakket en god del, og spurte underveis hvordan det gikk med nervøsiteten.

Det er så lenge siden at det er nok ikke relevant i dag.
En gutt satt i baksetet og jeg kjørte fra Biltilsynet til en ferjekai 15 min. unna. Da byttet vi og gutten kjørte tilbake med meg i baksetet. Jeg sto, han strøyk for han kjørte over fartsgrensen gjennom sentrum.
Lykke til.

Jeg sto med et stooort nødskrik!! 28 år gammel…
Det generelle problemet mitt var veldig mye nervøsitet for å kjøre bil, og vi hadde utsatt oppkjøringen flere ganger fordi kjørelæreren mente jeg ikke var klar. Jeg insisterte på at NÅ skulle jeg gjøre det, fordi jeg følte at jeg nå bare kjørte og kjørte og aldri ble noe bedre. Nervøsiteten ga seg utslag i fullstendig panikkanfall i bilen hvis det skjedde noe jeg ikke hadde kontroll over og da var som regel timen ødelagt, da satt jeg helt stiv og klamret meg til rattet etterpå.
Jaja, på oppkjøringen kvelte jeg motoren to ganger når jeg skulle kjøre videre etter å ha stoppet opp for å overholde vikeplikten, ene gangen midt i veien der jeg krysset en større vei. Andre gangen på vei opp en bakke. Jeg gjorde en del andre småfeil, og trodde ganske tidlig at jeg strøk. Men så ba sensor meg om å kjøre enda mer, og det gikk litt bedre. Hun sa til kjørelæreren min at det var så vidt hun kunne la meg stå, men at hun satte en del feil på nervøsiteten min. Og det var bra, for det jeg trengte var å begynne å kjøre alene i bilen.
5 år etter så liker jeg å kjøre bil, men liker ikke å kjøre steder jeg ikke er kjent og liker ikke å parkere den store doningen vår på trange plasser og steder jeg ikke kjenner. Det lengste jeg har kjørt sammenhengende på en tur er vel ca tre kvarter. Pingle. 😮

Det var 1995. Jeg hadde masse kjøretimer og hadde kjørt hundrevis av runder i Lillestrøm og på motorveier i området. Var selvsagt veldig nervøs.
Det var vinter, glatt og jeg fikk en kvinnelig sensor som var skikkelig lite sprudlende.

Hun sendte meg ut på den verste ruta tror jeg, men det gikk greit. Jeg kjørte på motorvei inn mot Oslo. Men så skjedde det noe uforutsett. Det var vel tre felt i samme retning, og opp en bakke var det en lastebil som gjorde noe "merkelig" (husker ikke detaljene). Det var en situasjon jeg aldri hadde vært oppe i før, og måten jeg løste situasjonen var ikke særlig god visstnok, men det skjedde ikke noe farlig altså. Jeg strøyk på det. 🙁

Andre gangen hadde jeg en blid og glad sensor, jeg hadde kjørelæreren i baksetet og vi kjørte en fin liten runde på Romerikes småveier uten særlig stress. Kjørte tilogmed et lengre strekke på gårdsvei. 😀

Jeg kjørte opp i 2002 og fikk den ruten som er kjent som helvetesruten 🙄 Det er fra biltilsynet i Lier, ut på motorveien, en liten tur innom Nesbru og Asker og ned gamle lierbakkene tilbake.

Her var det flere feller:
- sakte kjøretøyfelt ved siden av påkjøringen til motorvei
- mange rundkjøringer
- 70-grense ned lierbakkene som er smale og svingete, her skal man altså kjøre mye saktere, fordi man skal kjøre forsvarlig


- jeg gikk i sakte-kjøretøyfelt-fella og kjørte visst litt over evne (=litt for fort) gjennom noen rundkjøringer i Asker, men jeg stod!

Mitt tips er blir kjent med nærområdet til vegstasjonen slik at du kan være klar over eventuelle feller på veien.

Det er kjempelenge siden jeg kjørte opp, 19 år siden. MEn jeg fikk iallefall forbikjøring på oppkjøringa. Vi var 2 kjøreskolebiler med 4 som skulle kjøre opp, og vi måte kjøre forbi hverandre. JEg sto heldigvis.

Det er så lenge siden at jeg måtte grave djupt i hukommelsen nå (1989). Men jeg husker i hvert fall at jeg fikk oppkjøring langs den frykta veien til Saltstraumen, der mange strøyk fordi de ikke avpassa farta etter forholdene. Jeg kjørte til, en annen kjørte fra. Jeg strevde med å snu fordi jeg var så nervøs at jeg ikke så den store snuplassen som var rett over veien og prøvde å snu på en femøring. Ellers gikk det visst greit, for jeg sto. Husker ikke om han som kjørte tilbake sto.

Jeg fikk endelig lappen rett før jeg ble 20. Da hadde jeg "øvelseskjørt" med kjæresten min i flere år, og kunne det godt. Hadde ingen feil på oppkjøringa, ikke som han sa ihvertfall. Var 9 mnd på vei og sensoren var nesten mer opptatt av om jeg skuffe få veer enn kjøringa 😮) Han jeg skulle hatt som sensor var syk, så sjefen på biltilsynet troppet opp istedenfor. Kjempekoselig mann!

Jeg var ganske så høygravid, husker jeg. Jeg kjørte opp i Oslo, men fikk en rute ut til Lillestrøm. Det gikk ganske greit, men fikk kommentar om feil plassering i rundkjøring, samt litt vel knapp beregning inn i en rundkjøring.

Ja det husker jeg godt. Lillejulaften i 96-. Bilene rundt stod å spant på glattisen. Det snødde og var isholke på veien. Husker jeg tenkte dette kan da aldri gå. Føret var av verste sorten sa kjørelæreren min, noe som ikke var betryggende akkurat.

Kjørte feil da han ba meg kjøre til et sted, men man stryker ikke på å kjøre feil heldigvis, men sensor måtte jo legge om ruta. Jeg begrunner også feilen med at jeg kunne ikke skifte fil igjen pga. mye trafikk, noe som var positivt sa han. Kjørte rundt i Tønsberg by og en tur på Nøtterøy. Gikk fint fint og jula var redda. 🙂

Jeg kjørte opp i 1989, men husker godt hvor ekkel jeg syntes sensor var. Det var en laaang mann, og han seg godt ned i settet når han satte seg inn i bilen. Det resulterte i at hver gang jeg skulle gire, så måtte jeg borti kneet til denne ekle mannen. Jeg ble nervøs og følte det veldig ubehagelig. Men heldigvis, så sto jeg 🙂

Hvorfor misforstår jeg alltid overskrifter.

Her skulle jeg legge ut om oppkjøringen foran huset med belegningsstein, varrmekabler vi aldri bruker og sånn, men det var visst ikke helt det du var ute etter... Er det noen andre som vil høre mer om oppkjøringen min??? 🙂

Jeg kjørte opp i 05. Fikk en melkerute med parkering i parkeringshus, en runde rundt bergen storsenter og kjøring med høyrevikeplikt.

Og så skulle jeg rygge LANGS veien. Jeg hadde aldri rygget uten om å parkere. Litt sint på læreren akkurat da og rygget som en full sau. Men jeg tror sensor og merket at jeg aldri hadde rygget før og lot meg etter hvert slippe. Ingen andre feil så jeg sto med beskjed om å gå hjem og øve på rygging.

Embs skrev:

Hvorfor misforstår jeg alltid overskrifter.

Her skulle jeg legge ut om oppkjøringen foran huset med belegningsstein, varrmekabler vi aldri bruker og sånn, men det var visst ikke helt det du var ute etter... Er det noen andre som vil høre mer om oppkjøringen min??? 🙂

oppkjørselen, kalles det da.

Kanina skrev:

oppkjørselen, kalles det da.

Nei, ikke i min verden... Har det noe med dialekt å gjøre tro? Kanskje jeg skylde litt på den? 😕

Nei, jeg sier definitivt oppkjøring, ikke oppkjørsel. Jepp.

Har veldig få -ørseler i mitt vokabular, tror jeg. Eller: Oppførsel, forespørsel. Et par stykker var det visst. 🙂

Embs skrev:

Nei, ikke i min verden... Har det noe med dialekt å gjøre tro? Kanskje jeg skylde litt på den? 😕

Nei, jeg sier definitivt oppkjøring, ikke oppkjørsel. Jepp.

Har veldig få -ørseler i mitt vokabular, tror jeg. Eller: Oppførsel, forespørsel. Et par stykker var det visst. 🙂

sikkert dialekt

He he... Jeg kjørte opp i 1997, da var jeg 28 år.

Min første oppkjøring: Jeg er dritnervøs, overhodet ikke klar til å kjøre opp, og mistenker at kjørelæreren min satte meg opp bare for å tjene litt ekstra på det.

Oppkjøringen begynner. Jeg kjører noen meter, så kremter sensor... "eh, kan du se noe som lyser på dash-bordet?"
Woops, Inagh hadde glemt å ta av håndbrekket.

Oppkjøringen fortsetter, vi skal inn i en rundkjøring. Sensor må bremse, for han stoler ikke helt på at Inagh har tenkt å gjøre det.

Videre på oppkjøringen - vi har kjørt pokker i vold ut på bondelandet. Det er på tide å snu. Inagh holder på rygge i grøfta.

Sent ut på hva som nå er blitt en veldig dyr kjøretime, da Inagh har strøket med glans for lengst: Sensor: "Du er klar over at det er 50 her?"
Inagh har ligget i 60 hele veien.

Enda lenger ut i den dyre kjøretimen. Sensor: "Nå kan du lukeparkere her."
Inagh: "Lukeparkere? Hæ? Det har jeg aldri lært!"

Så da bruker sensor resten av den sykt dyre kjøretimen på å lære meg å lukeparkere.

Jadda.

Noen flere kjøretimer seinere, og Inagh skal kjøre opp på nytt. Føler meg noe sikrere denne gangen. Våkner, ser ut av vinduet, og årets første snø har dekket maken. Jippi liksom.

Møter opp på biltilsynet. Får en herlig sensor som starter med å si at "nå er alle gamle synder glemt, og vi starter med blanke ark." Han ber meg kjøre ned bakken og svinge til høyre.

Der og da slapper jeg umiddelbart av, fordi jeg nå vet han har ledet meg inn på en av de veldig kjente kjørerutene gjennom Drammen og omegn - vei og løype jeg kunne ha kjørt omtren i blinde. Jeg vet nøyaktig hvor alle "feller" ligger. Åh, så deilig det var.

Jeg kjører pent og forsiktig, fordi det er glatt som tusan. Får endel småprikker, men står ellers med glans. Det eneste jeg bommet litt på var å svinge til "feil venstre," da sensor ba meg svinge av hovedveien. Da bare gliste han, ba meg finne et lovlig sted å snu, og svinge til "riktig venstre" ved neste forsøk. Det ble ikke regnet som feil en gang.

Åh så fornøyd jeg var da jeg kom hjem med førekortet i hånda.