Plikt til å jobbe?

Teofelia skrev:

Det ser du da lett i for eksempel innlegg nr. 2. 🙂

Oi, oi, nå føler jeg meg skikkelig hjernedød. Jeg får forsvare meg med tidspunktet innlegget ble postet på. 😛

Generelt synes jeg ikke man har en plikt til å jobbe, mne prinsipielt synes jeg kanskje man kan bidra etter evne. Være seg deltidsjobb, frivillig arb. for organisasjoner osv.
Mulig det har noe med at jeg aldri kunne funnet på/trives med å være hemmafru over tid.

Polyanna skrev:

Jeg kjenner mange som ikke jobber. Koner med rike menn, som har begynt å være hjemme mens barna var små og mannen jobbet masse, og så har de bare fortsatt, selv om barna etter hvert går på skolen. De trener på Elixia, spiller tennis, pusler med hobbyer, handler, gå på franskkurs, administrerer hus og oppussinger og ungene sine fritidsaktiviteter.

Akkurat nå høres det helt nydelig ut faktisk. :sliten: Særlig siden jeg er en av de mange som ikke føler å ha havnet på riktig hylle. Sekstimersdag, fire dager i uka, det tror jeg hadde passet meg fint. Bra balanse mellom jobb og privatliv i min livssituasjon.

Generelt mener jeg vel at man bør bidra til fellesskapet etter evne og kanskje også etter livssituasjon? Det er nok mange som i dag ikke jobber, som har en restarbeidsevne som ikke utnyttes. Det finnes mange måter å bruke folk på bare et par timer om dagen, hvis det er det de greier, hvis viljen til å organisere det hele er der.

Når det gjelder lottomillinæren som fortsetter i jobben tror jeg det kan ses på på mange måter. Noen vil se på det som bra og jordnært, mens andre kanskje vil synes det er feil av vedkommende å okkupere en jobb mens andre sliter økonomisk pga. arbeidsledighet.

Når det gjelder dette med plikt til å jobbe så tenker jeg at de som virkelig klarer å leve uten å fylle livet sitt med en eneste aktivitet som er til glede for andre, må leve et såpass tomt liv at jeg nok aller mest synes synd på dem.

Jeg synes allikevel at det ikke nødvendigvis er en typisk jobb som det på død og liv må ytes gjennom. Jeg ser for meg at dersom jeg plutselig ble steinrik, så ville jeg ikke ha hatt noen fast jobb men jeg hadde antageligvis engasjert meg i prosjekter og sånn sett skapt en "arbeidsplass" for meg selv allikevel. Eventuelt ville jeg nok ha storkost meg med noen studier også.

Monsoon skrev:

Å nei! Jeg mener det motsatte av så mange her, og så har jeg bare noen minutter ledige til å forsvare mitt syn.

Jeg synes ikke nødvendigvis det er greit å være rik dagdriver. Da sitter man og tærer på jordens ressurser uten å bidra. (Enda mindre greit er det å være Onkel Skrue, som sitter på en pengebinge og nekter å bruke pengene sine. Er man rik så synes jeg man skal sørge for sirkulasjon av pengene, ikke sitte som Kamprad (IKEA-duden), som har en formue av gogool plex-magnitude, og som gjerne kjører en tyve år gammel Volvo og helst låner naboens avis. Det er umoralsk.) Generelt synes jeg alle mennesker bør bidra til verdiskapningen, rike hemmafruer tar bare opp plass her på jorden.

That said, så er det et prinsipielt standpunkt jeg ikke nødvendigvis hadde fulgt selv. Jeg tror jeg kunne trivdes med å henge rundt her hjemme. Hvis jeg hadde råd til å gjøre morsomme ting. 😛

Gjelder det bare rike hemmafruer eller alle hemmefruer? Bare nå i nyere tid eller alltid? Har mine bestemødre bare tatt opp plass her på jorden (de er ikke rike, men har jobbet i hjemmet)?

I mange tilfeller gjør kanskje rike hemmafruer at deres menn kan jobbe mer. Det kan man selvsagt mislike utfra et likestillingsstandpunkt, men jeg mener det må være opp til den enkelte å selv vurdere. Det er faktisk mange jobber som ikke lar seg kombinere med å hente og levere i barnehagen (er min påstand), og da trenger man enten en hjemmeværende ektefelle eller en praktikant/au-pair. For noen familier er det faktisk for mye med to fulle (og vel så det) jobber og samtidig skulle følge opp barn på en ok måte. Greit nok at du ikke verdsetter arbeid i hjemmet særlig høyt, men å si at de bare tar opp plass er en forkastelig holdning. Eller var det bare at de rike hemmafruene ikke jobbet du klikket på?

Jeg synes ikke at man har plikt til å jobbe, nei.

Personlig ville jeg definitivt ha jobbet mindre om jeg hadde råd til det. Jeg ville jobbet, men bare noen dager i uken og hatt god tid til barn, hus og fritidsaktiviteter på de andre.

Jeg ville ikke følt meg forpliktet til å ha en jobb dersom jeg hadde så mye penger at jeg klarte meg uten å jobbe, nei. Og ikke tror jeg jeg ville hatt en heller - eller det kom vel litt an på hvor mye penger jeg hadde. Jeg er enig i at det er bra (både for samfunnet og for en selv) å bidra til verdiskapning, men synes ikke det trenger å bety direkte økonomisk verdiskapning - man kan bidra på mange andre måter, for eksempel ved å skrive, eller skape kunst, ved å engasjere seg i frivillige organisasjoner og/eller ved å bidra til at egen og andres familie fungerer bra og er lykkelige.

Jeg kunne tenke meg å jobbe et par dager i uken, kanskje. Det er hyggelig med et arbeidsmiljø og med litt struktur på hverdagen. Jeg er ikke blant dem som må ha en hektisk arbeidshverdag for å trives (men jeg innser jo at jeg absolutt er lat nok til at jeg måtte være bevisst på å lage planer og strukturer selv dersom jeg ikke bare skulle sløve helt vekk uten en jobb).

Jeg syns jeg bør jobbe for min egen del, det er jeg som skal sitte om noen år og motta pensjon. Att andre velger anderledes enn meg syns jeg jo er rart, men det er ikke min sak.

Om jeg ikke hadde en jobb ville dagene gått med til å sose rundt, surfe, lese litt, og jeg ville ikke fått gjort noen verdens ting. Huset hadde sikkert grodd igjen. (Jeg kjenner mange som er stikk motsatt da, som bobler over av energi og tiltakslyst om de har noen ledige dager).

Jeg syns man har plikt til å forsørge seg selv dersom man er i stand til det, men plikt til å jobbe ser jeg ikke poenget med.

Jeg møtte en god del expat-fruer i min periode som globetrotter, og til tross for bridgen klokken 14 hver mandag og kinesisk-kurset var det en høyere enn gjennomsnittlig andel av dem som var smådeprimerte og mer eller mindre alkoholiserte. Det er mulig det er lettere å være hjemmeværende i sitt eget land og sosiale miljø, men det er nok veldig mange som har problemer med å være undersysselsatt.

Og så har vi det meget viktige aspektet med økonomisk uavhengighet, som Smilefjes er inne på. Min advokatvenninne har avtaleboka full av desperate, nyskilte kvinner i 50-årene uten nåla i veggen, utdannelse eller arbeidserfaring, og som regel er det lite hun kan gjøre for dem.

Jeg ville neppe beholdt min nåværende jobb veldig lenge dersom jeg vant i lotto – jeg ville brukt pengene til å realisere drømmen om å drive en bestemt type egen forretning, uten å behøve å bekymre meg for om den gikk rundt økonomisk. Det hadde vært herlig!

MinaX skrev:

Gjelder det bare rike hemmafruer eller alle hemmefruer? Bare nå i nyere tid eller alltid? Har mine bestemødre bare tatt opp plass her på jorden (de er ikke rike, men har jobbet i hjemmet)?

I mange tilfeller gjør kanskje rike hemmafruer at deres menn kan jobbe mer. Det kan man selvsagt mislike utfra et likestillingsstandpunkt, men jeg mener det må være opp til den enkelte å selv vurdere. Det er faktisk mange jobber som ikke lar seg kombinere med å hente og levere i barnehagen (er min påstand), og da trenger man enten en hjemmeværende ektefelle eller en praktikant/au-pair. For noen familier er det faktisk for mye med to fulle (og vel så det) jobber og samtidig skulle følge opp barn på en ok måte. Greit nok at du ikke verdsetter arbeid i hjemmet særlig høyt, men å si at de bare tar opp plass er en forkastelig holdning. Eller var det bare at de rike hemmafruene ikke jobbet du klikket på?

Veldig enig.

Elinblu skrev:

Jeg også, til en viss grad, men jeg er samtidig slik skrudd sammen at jeg må føle at jeg fortjener det før jeg virkelig nyter de gode tingene. En deilig og sosial middag med champagne smaker så mye bedre etter en ordentlig arbeidsuke, f.eks.

Det er jeg helt enig i. Det kjipeste med å ha mye fri er at det blir så lite forskjell på hverdag og helg, og hverdag og ferie. That said, så foretrekker jeg det fremfor å være så utkjørt når fredagen kommer at man bruker hele helgen på å komme seg til hektene igjen - og grue seg til mandagen.

Blå skrev:

Jeg synes ikke at man har plikt til å jobbe, nei.

Personlig ville jeg definitivt ha jobbet mindre om jeg hadde råd til det. Jeg ville jobbet, men bare noen dager i uken og hatt god tid til barn, hus og fritidsaktiviteter på de andre.

Skilpadda skrev:

Jeg kunne tenke meg å jobbe et par dager i uken, kanskje. Det er hyggelig med et arbeidsmiljø og med litt struktur på hverdagen. Jeg er ikke blant dem som må ha en hektisk arbeidshverdag for å trives (men jeg innser jo at jeg absolutt er lat nok til at jeg måtte være bevisst på å lage planer og strukturer selv dersom jeg ikke bare skulle sløve helt vekk uten en jobb).

Helt på linje med de siterte damer. Jeg kjeder meg ikke når jeg ikke jobber, og jeg skulle fint klart å fylle dagen.

Jeg jobber ikke av plikt, men av hensyn til mitt eget ve og vel. Tanken på å skulle tilbringe dagen sammen med hjemmemødre som realiserer seg selv med franskkurs, scrapping, oppussing appelerer ikke. Å sitte hjemme gjør heller ikke det. Da må jeg jo rydde og alt, sikkert!

him skrev:

Monsoon: Bidrar ikke de som bruker penger (aka rike hjemmefruer) til økonomien? Jeg er ikke stø i økonomi, men jeg trodde dette med at pengene sirkulerte var et økonomisk poeng.

Joda, å bruke penger, altså få pengene til å sirkulere, er en fin ting. Men jeg er ikke overbevist om at man bruker så veldig mye mer penger av å gå hjemme. Et eksempel: Jeg har arvet en milliard kroner. Jeg går hjemme, og elsker å kjøpe meg vesker til 50.000 kr, og så spiser jeg lunsj på kafé hver dag. P.t. er jeg busy med å bestemme interiøret til yachten vi holder på å bygge på et verft i Italia.

Det positive her er å bygge yachter, det holder folk i arbeid. Det er forsåvidt også positivt å spise lunsj ute, for da holder man restaurantene i live. MEN! Å jobbe åtte timer om dagen som lærer i tillegg ville ikke gått på bekostning av sirkulasjonen av penger man deltar med. Yachten ville jeg bygget uansett, og det er ikke slik at jeg ikke får til å kjøpe dyre vesker av å gå på jobb. Men hvis jeg jobbet i tillegg ville jeg brukt min arbeidskraft, og det vil være et bidrag til samfunnets verdistigning. Poenget mitt er altså at man ikke trenger å være hjemmeværende for å bedrive forbruk. (Det er vel noe vi alle kjenner til ...)

MinaX skrev:

Gjelder det bare rike hemmafruer eller alle hemmefruer? Bare nå i nyere tid eller alltid? Har mine bestemødre bare tatt opp plass her på jorden (de er ikke rike, men har jobbet i hjemmet)?

Det gjelder alle hemmafruer, naturligvis. Og det at våre bestemødre gikk hjemme var ikke en god ting. Vi hadde en perioden nesten halvparten av landets arbeidskraft gående virkesløse. Helt klart ikke bra. (Å gå hjemme med barn er noe helt annet. Det kan godt forklares som et samfunnsbidrag, hvorvidt man mener samfunnet har best av å gå i barnehage eller være hjemme med foreldre avgjør jo det.)

MinaX skrev:

For noen familier er det faktisk for mye med to fulle (og vel så det) jobber og samtidig skulle følge opp barn på en ok måte. Greit nok at du ikke verdsetter arbeid i hjemmet særlig høyt, men å si at de bare tar opp plass er en forkastelig holdning. Eller var det bare at de rike hemmafruene ikke jobbet du klikket på?

Men det er en helt annen sak. Hvis man går hjemme for å gjøre en familiejobb så jobber man jo. Og som jeg også skrev i innlegget mitt så klikket jeg aldeles ikke på noe som helst, jeg skrev sågar at jeg glatt kunne gått hjemme selv. Men det er et ganske greit regnestykke å se at alle mennesker bør bidra med noe her i verden, om det så er å vaske kontorbygg, passe småbarn eller være top executive.

Et annet aspekt med å ikke jobbe er jo at alle man kjenner gjør det. Om man blir rik, så har man jo de samme, ikke-nødvendigvis-så-rike vennene...

Det var vel kanskje også en av grunnene til at jeg holdt på å gå på veggen etter et år i permisjon hjemme, mens jeg koser meg glugg i hel her (vel, jeg har ikke vært her et år enda, da...).

Her har jeg venner i samme situasjon, og da blir det mye lettere å gå hjemme.

Forøvrig har jeg sett særdeles få alkoholiserte expats-fruer, men desto flere treningsnarkomane. Mye av dagene går med til å trene. Og så veier vi opp en del av treningen med å spise lunsj etterpå 😉

Jepp, expat-livet er fjernt fra livet i Norge, og som sagt tror jeg ikke jeg kunne levd slik for evig. Pensjonen er en ting, men den har jeg sikret på annet vis. Men det handler også om å ufordre de små grå. Pluss at jeg kjenner at jeg savner mine mannlige kolleger .

Men vi er skapt forskjellig. Jeg kjenner kvinner med fire-fem barn, som har valgt å gå hjemme med dem alle. Minst like oppegående damer som meg. Som stortrives med valget sitt. Så man må bare må jo bare respektere at folk har forskjellige preferanser mht hva som gir dem et godt liv .

Acsa skrev:

Det ville jeg også, Poly. Og jeg har ikke problemer med å ramse opp ti-tolv organisasjoner jeg gjerne hadde jobbet gratis i, heller, og da regner jeg med at Monsoons motargument er litt svekket, selv om man ikke bidrar til verdiskapning om man jobber for fred, miljø, solidaritet osv? Eller er kun arbeid som kan måles økonomisk verdt noe?

Nei, det er selvfølgelig ett fett om man jobber betalt eller ubetalt. Skattepengene er kun en inntektsoverføring. En kreftforsker vil for eksempel skape verdi ved å øke samfunnets kunnskaper og forhåpentligvis også forbedre helsetilbudet. Det vil han gjøre uavhengig av om han mottar lønn eller ei.

Milfrid skrev:

Forøvrig har jeg sett særdeles få alkoholiserte expats-fruer, men desto flere treningsnarkomane.

Det er mulig det er en viss forskjell på USA og de landene mine inntrykk stammer fra, der expatmiljøene gjerne var veldig små.

For øvrig lurer jeg på hva som er mest samfunnsnyttig av å være hjemmeværende og å bidra til "verdiskapning" i våpen- eller tobakksindustrien, for eksempel?

Mistral skrev:

For øvrig lurer jeg på hva som er mest samfunnsnyttig av å være hjemmeværende og å bidra til "verdiskapning" i våpen- eller tobakksindustrien, for eksempel?

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på arbeid som bidrar negativt. Men prinsippet er vel ikke egentlig så kontroversielt?

Apropos dette med bestemødregenerasjonen som var hjemmeværende så kom jeg på en historie min mann fortalte etter en tur til hovedkvarteret til et stort amerikansk konsern i Silicon Valley. Det var en japansk delegasjon på besøk der, hvor en japaner spurte en av topplederne i selskapet om hva Japan måtte gjøre for å kunne bli nr én, og altså bli større enn USA business wise. Da svarte denne fyren at det aldri kunne skje så lenge Japan holdt halve hjernekapasiteten sin hjemme på kjøkkenbenken. (Noe japanerne ble bestyrtet over å høre. ) Akkurat det syntes jeg var så bra sagt. Jo flere duganes folk vi får ut i arbeid, jo bedre er det.

Jeg er naturligvis helt enig med deg, Monsoon, at det er bra for samfunnet å ha mest mulig ressurser i arbeid. Det er ikke det samme som at det er et enkelt individs moralske plikt å jobbe. Det hadde selvsagt vært et problem hvis ingen ville jobbe, fordi alle hadde penger nok, men det hadde løst seg selv fort (ref. historien om da onkel Skrues pengebinge gikk i luften).

Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke blir kjempeimponert over mennesker som er tilfreds med å bruke livet på å ominnrede huset mens au pairen henter barna i barnehagen og hushjelpen har middagen klar, men det betyr ikke at jeg synes de er umoralske. (Og mennesker som tilbringer dagen med små barn, sine egne eller andres, på en givende måte uten å bli gal, fortjener rett og slett applaus!)

Nå er jeg ikke så opptatt av moral heller, da, jeg synes det er en dårlig og subjektiv rettesnor for andres oppførsel. (Og jeg mener ikke at du bruker moralpisken, Monsoon, det er bare en kjepphest jeg har.)