Hvor ofte kommer du i konflikt med andre mennesker?

Jeg er egentlig konfliktsky, men det er enkelte mennesker som har greid å trigge temperamentet mitt.

På hjemmebane legger jeg ikke så mye i mellom da.

Veldig sjelden, heldigvis. Jeg takler konflikter dårlig, blir veldig lei meg.

Veldig sjelden. Antagelig litt for sjelden.

Jeg kan lett komme i konflikt med enkelte familiemedlemmer som jeg er veldig ulik, eller kanskje lik, men det er aldri snakk om langvarige konflikter, mer utbrudd og kanskje litt surmuling en time eller maks en dag. På jobb har jeg folk jeg ikke liker og folk som ikke liker meg, men jeg er ikke i konflikt med dem, prøver bare etter beste evne å unngå/ignorere. På FP føler jeg ganske ofte at jeg kommer i konflikt, men jeg vet godt hvordan jeg kan unngå å gjøre det også.

Jeg er ofte i konfrontasjoner, men står sjeldent i uløste konflikter.

Jeg tror konfliktbegrepet defineres veldig forskjellig etter hvem du spør. For mange vil en konflikt være en åpen meningsutveksling, for andre er det de meningsutvekslingene som ikke tar en ende, eller de stille konfliktene som partene kanskje ikke engang vet hva utgangspunktet var engang.

Veldig sjelden.

Veldig sjelden egentlig. Hvis det er noe så er det feider med enkeltperson i familien. Det går som regel over. Har vært i en større konflikt på jobb, men det skyldtes faktorer utover det normale, og ble løst deretter. Hater all form for turbulens i hverdagen, og i jobben min som mellomleder får jeg tilbakemeldinger om at jeg er løsningsorientert og flink til å se alle.

Veldig, veldig sjelden privat. (Sånn utover at jeg har et nært familiemedlem jeg ikke har utvekslet noe særlig mer enn enstavelsesord med de siste sju åra og brølt høylytt til ved de fleste anledninger de sju åra før det igjen.)

På jobb derimot, går det oftere ei kule varmt, men det blir kanskje noe annet.

Jeg har litt problemer med å forstå begrepet, så da kan det jo hende noen er i konflikt med meg uten at jeg merker det. Jeg er lite redd for å si det jeg mener, og diskuterer jo gjerne - både på jobb og med venner. Men jeg er ikke uvenner liksom.

Haha, jeg har faktisk tenkt de siste dagene at jeg pokker ta synes alle er dommme for tiden. Det kan skyldes sjokoladedeprivasjon. : på slankern:

Jeg kan være snill i en laaaang periode, før det plutselig renner over.
Og da er jeg nådeløs.

Jeg grubler litt over det der. Jeg liker jo ofte folk som er tydelige og direkte veldig godt. De som ikke bare trekker seg tilbake med såre følelser og surmuler i stillhet.

Allikevel synes jeg det er vanskelig å være slik selv. Det har blitt bedre i senere tid, men fortsatt noe som jeg må være bevisst på. Etter at jeg ble bedre på å ikke være så konfliktsky (eller ikke handle på de følelsene så mye som før) har jeg stadig sjeldnere opplevelsen av å bli tråkket på. Jeg tror det kan være sunt og bra å brumme litt når noen tråkker for nærme grensene man har.

Relativt sjelden. Noen ganger for sjelden.

Jeg synes det er utrolig vanskelig å vite hvor grensen går mellom det man bør la passere ("vi er alle ulike og det må man leve med") kontra det å bli tråkket på. Spesielt om man har en relasjon til et menneske som uten problemer synger ut om det meste, det blir fort veldig skjevt.

Jeg gjør dessverre det. Har en tendens til å tre inn i konflikter som ikke er mine også. Jeg er ikke akkurat meningsløs.

Er ikke flink på grensesetting og da grenser blir da gjerne "berlinmurer" som skaper konflikter.

Heiko skrev:

Ikke ofte, nei. Jeg sier stort sett det jeg mener og har skjelden problemer med å si i fra når jeg tror at det har noe for seg. Ellers er jeg opptatt av hvordan jeg kan finne en måte å forholde meg til andre mennesker på som gjør at jeg har det bra. Plassere ansvaret mentalt der det hører hjemme og ikke gjøre alt til min business og eventuellt problem.

Sjelden jeg er i konflikt med noen og jeg er god på å være direkte uten å være slem, dessuten er jeg flinkere til å tenke før jeg snakker(enn jeg var som ung).
Konflikt og krangling tapper meg for energi jeg vil bruke på noe annet.

Sjelden, jeg trekker meg heller unna hvis jeg blir såret.
Men det skal sies at jeg fikk sjokk etter å ha blitt singel etter 20 år. En del "bekjente" ble skeptisk og sjalu når jeg ble alene. Skinnte igjennom at de missunte meg økonomien, skulle ikke omgås deres eks'er osv. Ble ganske såret og lei meg over enkeltes reaksjon. En "venninne" har ikke snakket med meg på et halvt år etter at jeg var på samme fest som eks'en hennes. Jeg gikk hjem i normal tid og omgikk ikke hennes eks i det hele, vet ikke om jeg snakket med han en gang, men han hadde dratt på nachspiel og sovnet.So what?

Veldig sjelden. Jeg kommer bare på et par konflikter jeg har hatt i voksen alder. Det ene gjaldt innskrenkinger på arbeidsplassen og det andre var tvist ved huskjøp. Jeg anser ikke småkrangling med mann og unger som konflikter, ei heller uenighet på FP. Jeg er veldig konfliktsky i tillegg til at det nok skal en hel del til for at jeg skal bry meg nok til å lage en konflikt.

Jeg har spist 2 biter mørk sjokolade i dag, og er blid og rund i kantene.

Jeg er ofte i diskusjoner, men sjelden i konflikt. Jeg liker å si det jeg mener, men avslutter det fra min side når jeg føler at jeg har sagt og hørt nok. Det kan høres egoistisk ut,men det skjermer meg fra mange unødvendige konflikter hvor ting bare drar ut.