1. Doctor Who (sesong 10 pluss Christmas special 2017). Jeg har blitt veldig glad i Peter Capaldis Doctor, og i både Bill og Nardole, og det er som alltid trist å ta farvel med en Doktor og gode kompanjonger (og etter hvert en verdig motstander(?), en aldeles
Vis spoiler
strålende Missy!
). Vi så sesongen spredt ut over en lengre periode, så jeg klarer ikke helt å se hvor godt den hang sammen; i ettertid har jeg følelsen av at den var mer episodisk og mindre «sesong» enn mange tidligere, men det gjør kanskje egentlig ikke noe? Sesongavslutningen i to deler brakte med seg en gammel favoritt som både førte til noe av det mest brutale og noen av de morsomste situasjonene, og julespesialen var rørende, hjerteskjærende og oppløftende på samme tid, som de jo skal.
Laugh hard, run fast, be kind. Vi gleder oss stort til den trettende Doktoren, når hun kommer i gang for fullt! (Og så blir det spennende å se hvordan serien utvikler seg nå når Steven Moffat gir fra seg roret.)
2. Dark Star. Denne veldig tidlige (1974) John Carpenter-filmen er en svært lavbudsjetts-sort-of-parodi på særlig
2001, skrevet i samarbeid med Dan O'Bannon, som også spiller en av hovedrollene. O'Bannon skrev manuset til
Alien bare få år senere, og det er ikke vanskelig å se noen glimt av både Alien og Carpenters noe mer komplekse filmer her, selv om dette er nesten bare tøys (om enn for det meste ganske lavmælt
comedy of tedium og ikke så mye farse). Et fantastisk romvesen med ekstremt lav production value stjeler showet i nesten halve spilletiden, men den
virkelige protagonisten her er
Bomb 20, og det lenge før begrepet «smart bomb» ble en del av dagligtalen.
3. Loveless. Årets første Troll i eske på Cinemateket er en dyster, russisk film som viser dystre, bitre mennesker i et dystert, kaldt, kjærlighetsløst russisk samfunn. Tolv år gamle Alyosha er senteret i filmen; han opplever på nært hold sine foreldres bitre og aggressive samlivsbrudd, og den videre handlingen får dem på ingen måte til å finne noe fellesskap eller noen allianse, selv når de virkelig kunne trenge det. Radioen melder non-stop om krigen i Ukraina og mayakalenderens spådom om verdens undergang, og utenfor vinduet kommer kulden og vinteren. Men å, så fantastisk filmet den er! Det er en overraskende vakker film, enda så grim og grå den er, og personene som befolker den
er ikke egentlig ondsinnede. Det er bare noe som har delvis knust dem og gitt dem skarpe kanter, alle sammen. Regissøren er Andrej Zvyagintsev, som lagde
Elena i 2011 (som jeg likte) og
Leviatan i 2014 (som jeg nå tror jeg må få sett).
4. The Florida Project. Troll i eske nummer 2 var heldigvis mindre dyster! Dette er den andre filmen til Sean Baker, som lagde
Tangerine for et par år siden, en vellaget lavbudsjettsfilm fra Los Angeles' skyggeside. Denne gangen tar han for seg Florida og de personene og små familiene helt på kanten av eksistensminimum som har bosatt seg i motellene som en gang var tenkt å tilhøre Disney World, men som har forfalt til noe med bare skyggen av den opprinnelige glitzy sjarmen. Hovedpersonen er en halvvill seksåring, Moonee, som med ustoppelig energi og driv tar for seg av den halvville verdenen hun tilhører, og som bor sammen med sin veldig unge, ganske anarkistiske mor som gjør det hun må og kan for å skrape sammen penger til husleien hver måned. Det kunne vært dyster sosialrealisme, men det den aller mest minnet meg om, var
Beasts of the Southern Wild; denne viser, på samme måte, en ganske brutal verden sett gjennom hovedpersonens unge øyne, og
hun synes det er en strålende verden, der hun har kontrollen og virkelig kan utfolde seg. Innen visse grenser. Fabelaktig film, med tragiske og bitre innslag og ingenting som ligner sukkersøtt, men livsbejaende i ordets beste betydning. Og den unge hovedrolleinnehaveren skal vi følge med på - hun kan komme til å gjøre mye av seg!
5. Logan. Logan, også kjent som «Wolverine», er en sentral figur i X-Men-universet. Vi erpå ingen måte à jour med disse filmene, men valgte likevel å se denne voksne, ganske dystre filmen en lørdagskveld da femtenåringen ikke var hjemme. For det er en
voksen film, med voksne temaer og lite humor å spore. Den tar for seg temaer som aldring, demens, tap og savn, og aller mest er den en konfrontasjon med det Logan har vært og gjort gjennom et hardt og brutalt liv. Og siden dette i alle fall på noen måter fremdeles er en superheltfilm, blir temaene og konfliktene gjort konkrete, så når Logan må ta et oppgjør med både det beste og det verste i seg selv, er det fysiske, personlige konfrontasjoner det er snakk om. Det er en særdeles vellaget film som er både vond og trist, og brutal og ubehagelig, uten å helt gi slipp på ideen om at det finnes noe det er verdt å slåss for i verden. Hugh Jackman gjør sin antagelig aller beste Logan noensinne, der ganglag og sammenbitt mimikk formidler både de fysiske smertene og de emosjonelle tapene som preger livet hans, og Patrick Stewart er en strålende tragisk professor Xavier, og greier å kombinere den fortsatt kraftfulle personligheten hans med maktesløsheten og tapet av verdighet som følger med alderdom og demens. Og den unge Dafne Keen spiller overbevisende både som taus observatør og grenseløs slåssmaskin. Dynamikken mellom henne og Logan har opptil flere likhetstrekk med Arya Stark og Sandor Clegane i
Game of Thrones. Aller mest minner fimen om Clint Eastwoods
Unforgiven, og western-assosiasjonen er gjort helt åpenbar her, med både direkte og indirekte sitater fra klassikeren
Shane.
6. Paddington. Ytterst sjarmerende og vellaget film som kombinerer den pikselperfekt animerte bjørnen fra Peru (med stemmen til Ben Whishaw) med skuespillere fra øverste hylle. Genuin varme, akkurat passe skumle scener (med Nicole Kidman som deilig overspilt, Cruella de Ville-aktig skurk og Peter Capaldi som creepy nabo) og hylende morsom fysisk komedie. Virkelig imponerende hvor godt den fysiske komedien fungerer, gitt at den som stort sett er i sentrum av alt sammen ikke er fysisk til stede - men akkurat det glemmer man fort! Sjarmerende barnefilm med mer enn nok å le av for de voksne.
7. Logan Lucky. Steven Soderberghs nyeste film er en
slags heist-film som jeg har hørt spøkefullt omtalt som
Ocean's Seven-Eleven. Channing Tatum og Adam Driver spiller brødrene som er sentrum i filmen, og de gjør selvfølgelig en strålende jobb begge to. Daniel Craig er hysterisk bra som sprengstoffeksperten Joe Bang(!), med en sørstatsaksent som er veldig langt fra James Bond. Filmen er smart skrudd sammen og veldig morsom, med fantastisk timing og kryssklipping, og en lang rekke underholdende bifigurer.
8. Anne with an E. Denne så jeg alene mens jeg lå hjemme med influensa; jeg regnet med at det primært var jeg i familien som var interessert uansett. Ukuelige Anne fra Green Gables er en av min barndoms heltinner som jeg fremdeles plukker fren i bokform når jeg skal ha noe velkjent å kose meg med. Som voksen forstår man ganske mye mer av hvor desperat og brutal bakgrunnen hennes faktisk må ha vært, og denne filmatiseringen er langt mer gritty og realistisk fortalt enn det boken er (og, forstår jeg, langt mer enn den gamle filmatiseringen, som jeg aldri har sett). Men jeg likte denne Anne og fortellingen om henne veldig godt. Det er en litt annen historie enn i boken, fordi Anne er så mye mer overbevisende merket av de fæle tingene hun har opplevd, og jeg synes det er veldig troverdig både hvordan hun skiller seg ut på skolen og derfor blir noe av en paria, og hvordan den strålende steile Marilla kjenner seg igjen i den sårbare og trassige jenta. Noen av episodene er unødvendig dramatiske, synes jeg (særlig Matthews halsbrekkende jaging etter Anne til byen), men jevnt over ble jeg veldig glad i serien og personene, og håper det kommer mer.
9. Coco. Pixars nyeste film er noe av det beste de har laget! Fantastisk og fargerikt plassert midt i meksikansk Dias de Muertes-estetikk og -historikk er det en historie om familie og musikk og det å få være den man er - men aller mest om familie, om tilhørighet til tross for motsetninger, og om verdien av å vite hvor man kommer fra, samme hvilken vei man går videre.
10. Moonlight. Fjorårets Oscar-vinner for beste film var langsommere og stillere enn vi hadde forventet, men er nydelig filmet og fantastisk spilt, særlig av de tre skuespillerne som deler på hovedrollen som liten gutt, tenåring og voksen mann. Den er nesten drømmeaktig og med veldig lite dialog - i alle fall lite dialog av den sorten som faktisk er
viktig. Miljøene og omstendighetene som beskrives er både brutale og triste, men enkeltpersonene står likevel lysende frem mot den dystre bakgrunnen, og filmen gir et komplekst og sammensatt portrett av reisen en sårbar liten gutt gjør for å finne ut hva slags mann han skal bli.
11. Black Panther. Vi fortsetter vårt Black History Month-tema med den nyeste Marvel-filmen, en storslått film i utrolig cinematiske omgivelser med nesten utelukkende svarte rollefigurer, med unntak av Martin Freeman og Andy Serkis, mer kjent som Bilbo og Gollum fra
Hobbiten-filmene. (Og alle vet hvorfor de
måtte ha dem med i en ellers helt svart film, ja?
Vis spoiler
Because they're the Tolkien white guys!
) Chadwick Boseman er solid og karismatisk som T'Challah, aka Black Panther, men han er omgitt av et stort team med enda mer interessante, for en stor del kvinnelige, rollefigurer. Lupita Nyong'o er strålende, som alltid, men også overkule general Okoye og T'Challahs sylskarpe lillesøster Shuri bør nevnes. Historien er helt OK, actionscenene flotte og moralen akkurat passe preachy. Vi kan leve med denne gjengen i Marvel-universet. (Og merk at det er
to post-credit-scener, så bli sittende helt til slutt.) Vi kan også melde om at Ringens komfortsal er veldig bra.
12. The Death Of Stalin. Svart satire av Armando Ianucci om Stalins død og dagene (og den kaotiske og brutale maktkampen) som fulgte. Eksepsjonell line-up av dyktige skuespillere, og Steve Buscemi som Khrusjtsjov er et slags senter i filmen, og holder den godt sammen som en ekstremt smart og dyktig og forholdsvis åndsfrisk person som balanserer på opptil flere liner samtidig for å holde seg i live. Både traileren og det jeg visste om av Ianuccis tidligere arbeider
(In The Loop, The Thick Of It) hadde gitt meg inntrykk av at dette skulle være
litt morsommere og
noe mindre dystert, men det er nok helt riktig, historien tatt i betraktning, å gjøre det såpass grimt som dette. Morsomt er det likevel, ganske ofte, og det er jo nok av absurditeter å hente i den psykotiske paranoiaen som omga Stalin. Den mest nærliggende sammenligningen er nok Kubricks
Dr. Strangelove, men den har også en del til felles med Terry Gilliams
Brazil; begge disse filmene er veldig morsomme, men har genuin gru og brutalitet som ligger under latteren. Ianucci har valgt å la alle skuespillerne snakke med sine egne (britiske eller amerikanske) aksenter, siden de faktiske medlemmene av sentralkomiteen kom fra ulike deler av Sovjetunionen. Den mest fantastiske rollefiguren er Jason Isaacs marskalk Zjukov (på høyrøstet nordengelsk), og jeg kunne egentlig ønsket meg enda litt mer av ham og av den frigjørende no-fucks-given-innstillingen hans, men da ville dette på en annen side blitt en litt mer underholdende og litt mindre klaustrofobisk historie.
13. You Were Never Really Here. Cinematekets Troll i eske-film for mars viste seg å være den nyeste fra Lynne Ramsay, som tidligere har laget merkelige, veldig gode
Morvern Callar og dessuten
We Need To Talk About Kevin, som jeg ikke har sett, men som kom enda høyere opp på «må se»-listen nå. Denne filmen er intens og ganske brutal, med Joaquin Phoenix i sentrum som en skadeskutt veteran som sliter med traumer fra både barndom og krig som dukker opp stadig oftere jo vondere det som skjer rundt ham blir, og som gjør det tidvis vanskelig for ham å være sikker på hva som faktisk skjer. Det som først er bare korte glimt av vonde scener, blir etter hvert tydeligere for publikum, og jeg får en sterk følelse av at hans nåværende tilværelse, der han får betalt for å ta brutal hevn på vegne av andre, kan være en måte for ham å prøve å bearbeide sine egne vonde opplevelser av å ikke strekke til og ikke kunne beskytte. Phoenix er ekstremt overbevisende, og filmen er vellaget og veldig solid skrudd sammen; selv om hovedpersonen av og til, i et stadig mer marerittaktig plott, sliter med å vite hva som er virkelighet og hva som er hallusinasjon, blir aldri publikum forvirret.
14. The Shape of Water. Guillermo del Toros Oscarvinner er visuelt imponerende på en måte som minner om Jeunet (for eksempel
Amélie, som også handler om en ung kvinne som er forholdsvis isolert fra menneskene rundt seg), og den er mindre «krevende» (både når det gjelder kompleksitet og brutalitet) enn for eksempel hans egen tidligere
Pans Labyrint.
Shape of Water er også i stor grad en fabel, og den har i og for seg ekte mørke og brutale innslag, den også, men den har ikke den samme nesten
fysiske angsten og ubehaget som
Pans Labyrint hadde. Sally Hawkins er fantastisk uttrykksfull som den stumme Elisa, og rundt henne finner vi både Richard Jenkins som vennlig, men mildt ubrukelig nabo, Octavia Spencer som en ganske formidabel kollega og venn, og ikke minst fabelaktige Michael Shannon som særdeles gjennomført og troverdig antagonist. Michael Stuhlbargs vitenskapsmann med stadig mer velutviklede moralske skrupler bør også nevnes. Og vesenet Elisa føler seg så umiddelbart dratt mot er fantastisk realisert, på en måte som kombinerer
alien villskap og noe som er gjenkjennelig som følsomhet og intelligens uten å være egentlig menneskelig. Årets beste film er det kanskje ikke, men den kommer langt opp på anbefalelseslisten og er vel verdt besøket.
Men nå traff den midt i blinken. «The only winning move is not to play,» sa tolvåringen. «Det burde noen sagt til Trump.»