Kunne du tatt livet av noen?

Spooky, jeg tenkte på dette kun for et par timer siden. Og jeg kom til den konklusjonen at jeg er så hevngjerrig av meg, at jeg kunne finne på å ta livet av noen ikke bare i (selv)forsvar, noe jeg finner naturlig, men også som hevn hvis noen gjorde noe grusomt mot ungene mine.

Jeg synes ikke det er en sær problemstilling, men jeg synes det er et teit spørsmål. Rett og slett. En sånn greie som man selvfølgelig svarer "Ja, jeg hadde drept for barna mine! ", men hvem faen vet? Uten å ha vært der? Kanskje de fleste av dere som sier "selvfølgelig" egentlig hadde blitt gelé i beina og hysterisk gråtende.

Teit og teit. Sånn er det jo med alt som er hypotetisk. Man aner ikke før man står oppi det. Men det går nå an å filosofere over temaet og hvordan man er skrudd sammen likevel.

Divine skrev:

Teit og teit. Sånn er det jo med alt som er hypotetisk. Man aner ikke før man står oppi det. Men det går nå an å filosofere over temaet og hvordan man er skrudd sammen likevel.

Joa. Den bare trigger meg. Litt som sosialporr i VG.

Absolutt for å forsvare ungene mine. Det er jeg helt sikker på. Om jeg hadde fått det til, selvsagt, rent fysisk. Det er jo ikke bare-bare å ta livet av noen, hvis man ikke har for vane å gå rundt med våpen.

Ikke som hevn.

alfaCharlie skrev:

Joa. Den bare trigger meg. Litt som sosialporr i VG.

Er den så ille, da? Jeg synes påstander som indirekte stempler andre som løgnere er mye verre, sånn som "jeg kunne ALDRI ha gått ni måneder gravid uten å vite det, det går ikke an, jeg tror de som føder uten å vite om graviditeten, lyver eller har store psykologiske problemer."

Divine skrev:

Er den så ille, da? Jeg synes påstander som indirekte stempler andre som løgnere er mye verre, sånn som "jeg kunne ALDRI ha gått ni måneder gravid uten å vite det, det går ikke an, jeg tror de som føder uten å vite om graviditeten, lyver eller har store psykologiske problemer."

Huh? Hva hadde det med saken å gjøre?

alfaCharlie skrev:

Jeg synes ikke det er en sær problemstilling, men jeg synes det er et teit spørsmål. Rett og slett. En sånn greie som man selvfølgelig svarer "Ja, jeg hadde drept for barna mine! ", men hvem faen vet? Uten å ha vært der? Kanskje de fleste av dere som sier "selvfølgelig" egentlig hadde blitt gelé i beina og hysterisk gråtende.

Vel, jeg har sendt en fyr på legevakten fordi han opptrådte truende overfor barnet mitt. Jeg er ikke i tvil om at jeg kunne kverket han.

Sitron skrev:

Vel, jeg har sendt en fyr på legevakten fordi han opptrådte truende overfor barnet mitt. Jeg er ikke i tvil om at jeg kunne kverket han.

Nei, men da har du jo ordet i behold.

Den er ganske kinkig, og som aC nevner, det er umulig å vite på forhånd. Hadde jeg vært på posten og en ransmann hadde holdt sønnen min som gissel med en pistol mot tinningen hans, så hadde jeg om mulig skutt raneren på flekken. Løvemoren ville nok slått inn hvis alternativet var at feks barnet mitt eller søsteren min døde der og da, men om jeg faktisk hadde klart det er en annen sak.

I mindre akutte, men like ekstreme krisesituasjoner er det langt mer tvilsomt. Jeg kunne lekt med tanken om å gjøre det som hevn, men i realiteten er det uaktuelt.

Jeg har faktisk vurdert å ta et liv, i en situasjon der et barn jeg kjenner satt fastlåst i noe som så ut til å være verre enn det meste, uten at barnevern, politi eller via andre rundt kunne hjelpe. (Hey, kunne noen flyttet tråden inn i medlemssalongen i det minste? )

Presset til den ytterste grense kunne jeg som sagt gjort det i affekt/selvforsvar/barneforsvar, men med denne erfaringen fra en situasjon hvor det så faktisk ut som den eneste utvei, og der jeg faktisk alvorlig vurderte "hva om hvis", så vet jeg at det sitter langt inne. At den "jeg hadde drept den som hadde gjort noe sånn" er vanskeligere enn man tror.. Heldigvis. Jeg er glad for at det å ta et liv kjennes som et tabu og en nesten ubrytelig grense i seg selv, i tillegg til de mer "prosaiske" grunnene til å la være, som for eksempel tanken på at barnet mitt ville ble "morløst".

alfaCharlie skrev:

Huh? Hva hadde det med saken å gjøre?

Jeg bare skjønte ikke hvorfor du ble provosert av spørsmålet. For svarene kan vel neppe være så veldig provoserende, enten man tror det ene eller det andre om sin egen reaksjon. JEG føler i alle fall at svarene er basert på følelser og ikke på moralsk synsing, så hva er det da med spørsmålene og svarene som trigger?

Jeg kom med eksempelet mitt siden du nevnte sosialpornografi, og det er jo alltid en masse debatt og mistroenhet etter oppslag av typen "fødte uventet i do" og slike ting. Da er det en stadig oing og akking over at fordi man selv TROR at det ikke kan skje en selv, så kan det heller umulig skje med andre, og dermed dømmes folk ut fra andre menneskers perspektiv.

Aner ikke om det jeg sier gir noen mening. Jeg har det veldig klart for meg inni hodet mitt, altså. Hjelper det?

Divine skrev:

Hjelper det?

Ja.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, men jeg tenker litt annerledes, trur eg. Med sosialpornografi tenker jeg ikke "fantastiske historier fra virkeligheten", men hypotetisk sensasjonsjournalistikk og å spille på sterke følelser uten grunnlag.

Ja, jeg tror jeg skjønner hva du mener. Jeg tror bare vi hadde ulikt utgangspunkt for debatten eller noe i den dur. Mer vin?

Jeg har tenkt på den saken (på sørlandet?) der en mor fikk hjem barnet sitt ihjelslått med øks, av barnefaren. Hun hadde varskodd, kjempet om samværsrett, visste at mannen var riv ruskende gal og farlig, men visste også at hun ikke hadde noe annet valg enn å sende barnet dit, for alternativet kunne være verre.

Jeg har spekulert på hva slags muligheter hun egentlig hadde, og på om jeg i en sånn situasjon kunne ha drept.

Det er antagelig en langt mer aktuell problemstilling enn at en fremmed røver står med hevet våpen, og man selv har en hammer lett tilgjengelig for å avverge faren, liksom.

Divine skrev:

Ja, jeg tror jeg skjønner hva du mener. Jeg tror bare vi hadde ulikt utgangspunkt for debatten eller noe i den dur. Mer vin?

Gjerne!

Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg kunne ha tatt liv. Jeg trenger ikke være i situasjonen for å vite det.

Polyanna skrev:

Det er antagelig en langt mer aktuell problemstilling enn at en fremmed røver står med hevet våpen, og man selv har en hammer lett tilgjengelig for å avverge faren, liksom.

Det er det som er problemet. I slike situasjoner som den på Sørlandet har man ikke fasiten så klart for seg. Man kan ikke være sikker på om man overdriver eller om faren er så reell og overhengende. Sett bort fra det grensesprengende ved å ta en annens liv, så er det også de rent praktiske konsekvensen som er så store. Skal man ta noens liv, og så havne i fengsel selv og dermed "miste" barna sine, så skal man være rimelig sikker på at det er nødvendig. Det er ikke lett å bli så sikker.

I en viss situasjon er jeg ganske sikker på det ja. Om mine barns liv var truet f.eks.

Enig, Balanse. Og sånn vil det nok være i de aller, aller fleste tilfeller der vårt barn var truet av noe.

Hva med saken på Romerike nå nettopp? Vi vet jo ikke sikkert hva som har skjedd, men exmann har lenge truet exkone, og plutselig blir han drept, og ny mann har blitt fengslet. Det er vel ikke så mange som ikke kan forstå den? og til dels også forsvare?