Den er ganske kinkig, og som aC nevner, det er umulig å vite på forhånd. Hadde jeg vært på posten og en ransmann hadde holdt sønnen min som gissel med en pistol mot tinningen hans, så hadde jeg
om mulig skutt raneren på flekken. Løvemoren ville nok slått inn hvis alternativet var at feks barnet mitt eller søsteren min døde der og da, men om jeg faktisk hadde klart det er en annen sak.
I mindre akutte, men like ekstreme krisesituasjoner er det langt mer tvilsomt. Jeg kunne lekt med tanken om å gjøre det som hevn, men i realiteten er det uaktuelt.
Jeg har faktisk vurdert å ta et liv, i en situasjon der et barn jeg kjenner satt fastlåst i noe som så ut til å være verre enn det meste, uten at barnevern, politi eller via andre rundt kunne hjelpe. (Hey, kunne noen flyttet tråden inn i medlemssalongen i det minste?

)
Presset til den ytterste grense kunne jeg som sagt gjort det i affekt/selvforsvar/barneforsvar, men med denne erfaringen fra en situasjon hvor det så faktisk ut som den eneste utvei, og der jeg faktisk alvorlig vurderte "hva om hvis", så vet jeg at det sitter langt inne. At den "jeg hadde drept den som hadde gjort noe sånn" er vanskeligere enn man tror.. Heldigvis. Jeg er glad for at det å ta et liv kjennes som et tabu og en nesten ubrytelig grense i seg selv, i tillegg til de mer "prosaiske" grunnene til å la være, som for eksempel tanken på at barnet mitt ville ble "morløst".