"Flyktninger med slike sykdommer fikk nei fra Norge"

Bør vi senke kravene til hva slags hjelp vi skal stille opp med for å ha mulighet til å slippe dem inn?

Katta skrev:

Bør vi senke kravene til hva slags hjelp vi skal stille opp med for å ha mulighet til å slippe dem inn?

Nei, vi bør slutte å være så smålige og gjemme oss bak kommunepolitikere med til dels svært dårlige prioriteringsevner, men heller bare bevilge de stakkars kronene over statsbudsjettet. Hva er det snakk om da? 1 million pr stk pr år? Penger som går til å betale lønninger og offentlig husleie, og dermed går raskt inn igjen i statskassa?

Jeg synes Katta stiller veldig gode og viktige spørsmål. Jeg ser for meg en statlig finansiering som følger flyktningene og at det gjøres en vurdering av hvilke kommuner som vil være i stand til å ta imot de flyktningene som krever spesiell kompetanse. Men den vurderingen må skje på statlig nivå - ikke kommunenivå. Kanskje. Vi må i hvert fall ta imot. Vi er for rike til å si nei.

Jeg er for lokaldemokrati, men det er en del saker som er for viktig til å bli overlatt til dårlig kommuneøkonomi.

Helt forferdelig. Har lyst til å grine av hele greia. Det er mennesker som har opplevd helvete på jord dette her, og så sitter vi og feiter oss oppå den gedigne pengesekken. :kvalm:

Dette må jo opp på statlig nivå, selvsagt.

gajamor skrev:

Nei, vi bør slutte å være så smålige og gjemme oss bak kommunepolitikere med til dels svært dårlige prioriteringsevner, men heller bare bevilge de stakkars kronene over statsbudsjettet. Hva er det snakk om da? 1 million pr stk pr år? Penger som går til å betale lønninger og offentlig husleie, og dermed går raskt inn igjen i statskassa?

Enig!

noen skrev:

Jeg synes Katta stiller veldig gode og viktige spørsmål. Jeg ser for meg en statlig finansiering som følger flyktningene og at det gjøres en vurdering av hvilke kommuner som vil være i stand til å ta imot de flyktningene som krever spesiell kompetanse. Men den vurderingen må skje på statlig nivå - ikke kommunenivå. Kanskje. Vi må i hvert fall ta imot. Vi er for rike til å si nei.

Jeg er for lokaldemokrati, men det er en del saker som er for viktig til å bli overlatt til dårlig kommuneøkonomi.

Eg trur ikkje løysinga er å senke krava. Desse menneskene treng hjelp. Og ad hoc-løysingar kor ufaglærte blir sett til å "passe på" mennesker, er ikkje hjelp! Det er ikkje som om sjukdom og traumer bare går over av seg sjølv.

Jeg ser jo for meg at utfordringene kan være like mye hvilket tilbud som faktisk finnes som penger i seg selv. Dette er hjelp som trengs nå. Man rekker ikke å bygge opp noe tilbud først. Ergo vil det sannsynligvis fortrenge andre som også har behov.

Jeg synes det er smålig, og jeg skammer meg.
Ja, det er vanskelig å gi disse et tilbud, og i en periode kan det gå utover oss selv, men er det egentlig noe alternativ?
Staten må gå inn med penger, og så må vi ta det derfra.

Det er snakk om 123 mennesker med ulike typer vansker. De kan fordeles over landet, basert på hvor det finnes ledig kompetanse og kapasitet. I verste fall kan vi kjøpe fagfolk fra andre land, det er ikke akkurat slik at de er avhengige av at legen snakker norsk. Dette går ikke på penger eller evner, det går på vilje.

Det minner meg om denne saken, hvor kommunen fikk krass kritikk fra fylkesmannen fordi en elev ikke fikk den opplæringen hun skulle ha. Sitat: "Men som Fylkesmannen slår fast, har verken denne kommunen manglet kunnskap eller kompetanse. Kommunen har derimot manglet vilje til å se situasjonen til en ung grunnskoleelev, og sviktet sine oppgaver. For kommunen er det en alvorlig skrape. For eleven så er det forferdelig".

gajamor skrev:

Det er snakk om 123 mennesker med ulike typer vansker. De kan fordeles over landet, basert på hvor det finnes ledig kompetanse og kapasitet. I verste fall kan vi kjøpe fagfolk fra andre land, det er ikke akkurat slik at de er avhengige av at legen snakker norsk. Dette går ikke på penger eller evner, det går på vilje.

Det minner meg om denne saken, hvor kommunen fikk krass kritikk fra fylkesmannen fordi en elev ikke fikk den opplæringen hun skulle ha. Sitat: "Men som Fylkesmannen slår fast, har verken denne kommunen manglet kunnskap eller kompetanse. Kommunen har derimot manglet vilje til å se situasjonen til en ung grunnskoleelev, og sviktet sine oppgaver. For kommunen er det en alvorlig skrape. For eleven så er det forferdelig".

Jeg er enig med deg selv om jeg tror det er hakket mer komplisert å få til rent praktisk. Spesielt i og med at det er psykiatri en god del av dette, og det er vel et problemfelt ikke bare i Norge. Men ja, helt klart. Spørsmålet er ikke om vi skal ta imot, men hvordan vi skal få det til , helst uten at for mange andre må vente i psykiatrikø lengre enn idag.

Jeg ser kanskje for meg at kjøp av fagfolk fra andre land kan være eneste løsning hvis det er snakk om å gi disse syke god behandling. Denne type sykdom kan ikke behandles i ytterste periferi, men trenger større miljø og kompetanse. Ergo må staten gripe inn med nye midler og behandlingen og bosettingen ser jeg ikke for meg kan foregå andre steder enn i kommuner av betydelig størrelse.

Hvordan skal man så kjøpe tjenester for langtidsoppfølging i utlandet? Operasjoner er enkelt og greit, men psykiatri? Det er ikke bare enkelt å få til i praksis.

Katta skrev:

Hvordan skal man så kjøpe tjenester for langtidsoppfølging i utlandet? Operasjoner er enkelt og greit, men psykiatri? Det er ikke bare enkelt å få til i praksis.

Nei og hvem skal man kjøpe fra? Denne kompetansen er det ikke overproduksjon av noen steder. Skal det kjøpes inn kompetanse så er det vel også en fordel å kjøpe inn kompetanse med kulturkunnskapen i bånn.

Å komme til et mottak i Norge med krigstraumer og oppleve et voldsomt kultursjokk ved å bo i en trang fjord kjenner jeg en person som har opplevd. Der var ikke kulturforskjellen så veldig stor heller.

Vi må ta vår andel flyktninger, men samtidig må sykdom behandles på best mulig måte og jeg tenker at dersom det finnes andre steder hvor kulturforskjellene er mindre og kompetansen er på plass bør kanskje de sykeste behandles der for å slippe mest mulig tilleggsbelastning, men om det ikke er mulig så må vi forsøke å bidra til løsninger.

Flyktningestrømmen fra Syria og nå etterhvert også Irak er enorm. Vi må bidra, men hvordan vi best kan bidra til å hjelpe de som er syke synes jeg ikke er så enkelt.

Katta skrev:

Hvordan skal man så kjøpe tjenester for langtidsoppfølging i utlandet? Operasjoner er enkelt og greit, men psykiatri? Det er ikke bare enkelt å få til i praksis.

Disse folka kan ikke norsk, men de fleste av dem har sikkert brukbar arabisk? Det burde gjøre det gjennomførbart å rekruttere utenlandske psykologer. Og når de psykologene først er kommet til landet og er blitt godkjente, så skal det vel noe til for at de blir arbeidsledige.

Jeg skjønner jo at det ikke er fullt så enkelt i virkeligheten, men det må da være mulig å finne løsninger i krisesituasjoner?

Flyktningeproblemet fra Syria og nå også Irak er så enormt omfattende og med mennesker med forferdelige traumer. Vi kunne sikkert betalt bedre enn Libanon for å få arabisktalende krisepsykologer hit, men det hjelper nok ikke totalsituasjoen med mindre det finnes arbeidsledige arabisktalende krisepsykologer/psykiatere noe sted i verden.

Problemet er vel kanskje at det ikke finnes nok mennesker med kompetanse til å behandle og at løsninger derfor må bli å ta i mot uten å kunne tilby det som egentlig trengs.

Nabolandene er sprengt.

Min første tanke er også at dette ikke nødvendigvis strander på økonomi og kommunebudsjettet slik det kan virke ut fra den første artikkelen, men at man faktisk er i manko på sysselsatte i de ulike tjenestene slik at man ikke har kapasitet til denne ekstra belastningen. Dette kommer for så vidt greit frem i den andre artikkelen:

- De fleste av disse sakene ble avslått på grunn av manglende tjenesteapparat i kommunene til å følge opp medisinske behov hos en eller flere personer inkludert i saken, skriver UDI i en e-post til Aftenposten.

Én ting er å overføre den økonomiske utgiftsposten til staten, en helt annen ting er å fremskaffe kompetent personale. All den tid det i utgangspunktet er manko på en del personale i helsesektoren spesielt - og man allerede har tatt i bruk vervekampanjer i utlandet, - kan jeg godt se at man kvier seg for å øke belastningen på tjenestene ytterligere. Med det sagt mener jeg at et land som Norge bør kunne ta en slik utfordring, og tenker med gru på hvem som skal kunne ta imot disse menneskene dersom et land som dette ikke ser seg kapable til det.


Og så tenker jeg at dersom det skulle komme til det stykket at man må prioritere å gi hjelp til en del av disse flyktningene før folk som allerede står på venteliste, ja, så har man vurdert deres behov som mer primært. Men før dette vil jeg jo tro at man kan ta en revurdering av hvilke kommuner som er bedre rustet til å ta imot disse slik at kommuner med allerede få personer å spille på, og få eller ingen søkere på nye stillinger, kan få litt bedre tid på seg til å foreberede seg.


En annen tanker er om man kunne ha benyttet ressursene til allerede bosatte flyktninger med oppholdstillatelse (enten på asyl eller i kommunene) på en slik måte at de kunne bidra med å dekke opp der det mangler tjenester, og i stillinger hvor det er forsvarlig å ikke bruke fagfolk (eventuelt hatt utdanningsstipend for å øke rekrutteringen).

Norge er et rikt land. At vi skal bidra er helt åpenbart. Men man kan ikke glemme at vi er ganske få tross alt og at vi derfor har et mindre robust system med hensyn på å få på plass et apparat fort enn det endel andre land har. Jeg vet for lite om andre land til å si hva som kunne være smart her, men hvis man kunne tenke seg at vi betalte og noen andre som har arbeidskraft, men mangler penger og som kanskje ligger nærmere kulturelt tar imot kunne det være en fordel. Hvis det finnes et sånt land.

I prinsippet er det ikke snakk om 123 pers. Slike forespørsler kommer jevnlig fra Fn, vedrørende like trengende personer. Det er en reell utfordring i mange kommuner å bli ivareta dem godt nok. Finne arbeid og bosted, morsmålsopplæring og psykologer. Hvis de man alt har sagt ja til ikke får god nok oppfølging og man opplever problemer som følge av dette. .. Da er det vanskelig å si ja til flere. Jeg ser det.

Selv om det nok byr på store utfordringer å finne den korrekte, utdannede kompetansen med arabisk som morsmål, men er det bedre å være syk og traumatisert et sted man i tillegg står i fare for å bli drept hver dag, og ikke har nødvendige livsressurser, enn i det minste i trygghet med basale behov dekket?