Da vi skulle hjem kjøpte vi 1. klasse igjen, men fikk ikke reservere seter siden det bare var noen minutter til toget skulle gå. Greit nok, det har ikke akkurat vært fullt de gangene jeg har reist tidligere. Fredag 16.11 var imidlertid en heeelt annen sak. Ikke bare var det fullt, det var smekkfullt. Så fullt at vi måtte stå i gangen, faktisk. Men det var jo heldigvis 1. klassegangen, så da hadde vi i hvertfall en fancy monitor å se på:
Ståplass i opptil 304 km/t er ... interessant.
Flyet hjem var også interessant. Vi kom tidlig til flyplassen, men innsjekkingsautomaten viste en helt annen flytype enn hva vi egentlig skulle ha, og påsto hardnakket at alle nødutgangssetene var tatt. Men da vi var vel kommet ombord, og det var like før de lukket dørene, var fortsatt hele den ene seterekken ved nødutgangen ledig. Så da flyttet jeg meg like godt dit, til godsetet ved vinduet uten sete foran. Jadda! Jeg har litt bein å stue vekk, så vanlige seter er i grunnen et mareritt.
Men så begynte det plutselig å strømme på med nye folk, etter at vi egentlig skulle kommet oss avgårde. Samtidig begynte flyvertinnen å styre med noen folk bak meg, og plasserte en yngling ved siden av meg. Så spurte hun meg om jeg egentlig skulle sitte der, og da jeg fortalte henne at jeg hadde et vindussete lenger framme sendte hun en annen kar frem dit. En av de nyankomne satte seg ned på det siste ledige setet ved siden av oss, og så begynte flyvertinnen å styre igjen med å flytte på de to som satt foran oss. Det var i grunnen det ville kaos.
Heldigvis gikk det bra. De bak hadde blitt flyttet for at barnefamilien som opprinnelig hadde bestilt nødutgangssetene skulle få sitte sammen et annet sted, siden barn ikke kan sitte ved nødutgang. De foran hadde blitt booket inn på samme plass på grunn av en feil ved gate-en. Og jeg ble sittende og strekke meg velbehagelig i godsetet hele veien hjem.
Ståplass på 1. klasse altså. 
