Esme skrev:
Jeg også, jeg er kjempesint over dette og mener de fastlegene som tillater seg dette burde få mistet hjemmelen sin på dagen, for det som er den egentlige meningen er å gjøre det litt jævligere for den som søker.
Annet eksempel: Om det blir lovmessig rett til eutanasi i Norge hadde jeg reservert meg mot å utføre det. Å nekte å henvise burde jeg ikke ha lov til.
Jeg er nok også der. Tror jeg. Men jeg er blitt så rund i kantene med årene at jeg kjenner at heller ikke dette er svart-hvitt for meg. Eller jo. Jeg har en grense. Og den går nok omtrent der vi er nå tror jeg. Lindre slik at det forkorter livet - ja, absolutt. Gi medisiner med det formål å avslutte liv, det greier jeg ikke, selv om jeg absolutt kan se at det finnes tilfeller der det kan være riktig det også.
Med abort er jeg der at jeg har tenkt og tvilt meg frem til at jeg synes at fri abort er riktig. Og jeg blir overbevist om at det er riktig når jeg leser debattfeltene i visse aviser. Når vi først godtar at det finnes situasjoner hvor det er greit å avslutte livet til et foster er det i hvertfall ingen som er nærmere til å ta den avgjørelsen enn barnets mor, jeg tenker med gru på nemder bestående av fanatikere. Det betyr ikke at jeg synes at abort er noe bra i seg selv. Jeg har valgt bort gynekologi som fag delvis på grunn av at jeg ikke ville greie å utføre et sånt inngrep. Men alt rundt går det jo ikke an å trekke seg fra selv om det er vanskelig. Og disse fastlegene har knapt noen rolle i det hele tatt, jeg skjønner ikke greia. Jeg tror faktisk at det dreier seg om en samvittighetssak for dem, men jeg synes samvittigheten er på bærtur, for dette er faktisk ikke deres valg å ta. Det er endel slike tilfeller i medisinen der man står i forklare-og-trøste-rollen og det er pasienten som skal velge.