Skal man snakke med andre om alt?

Det blir jo en spinnoff.
Er det greit å snakke om alt, så lenge det er til eller med folk du stoler på?
Kan du snakke om svigermors hemorider med sykklubben?
Eller om partners impotens med din beste venn?
Barnas kjærlighetssorg?
Finnes det ting man faktisk ikke bør snakke med andre enn den det gjelder om?

Det kommer vel helt an på. Hvor privat en er, hvor gode venner en har, hva en selv synes er greit å dele med og om andre, hvilken intensjon en har bak delingen osv i det uendelige.

Jeg personlig synes ikke svigermors hemoroider har noe i plenum i en syklubb å gjøre, men om en av syklubbmedlemmene er lege eller farmasøyt, så kanskje?
Mannens impotens påvirker jo i høyeste grad ens eget sexliv, og om en føler for å dele dette med ens beste venn er jo opp til den enkelte.

Både ja og nei. Avhengig av hva som er formålet med å snakke om det og konteksten for samtalen, mener jeg.

Om det er slik at mannen min har et behov for å snakke om noe som for meg er veldig privat, f.eks. sexlivet vårt, så må han selvfølgelig få gjøre det. Med én utvalgt person, som han stoler på. Ikke med hele guttegjengen mens de drikker øl.

Enig med 007, det kommer an på så mye.

Input skrev:

Både ja og nei. Avhengig av hva som er formålet med å snakke om det og konteksten for samtalen, mener jeg.

Om det er slik at mannen min har et behov for å snakke om noe som for meg er veldig privat, f.eks. sexlivet vårt, så må han selvfølgelig få gjøre det. Med én utvalgt person, som han stoler på. Ikke med hele guttegjengen mens de drikker øl.

Dette.

Ting som er problemer for meg, synes jeg at jeg har lov til å snakke om med folk jeg stoler på, selv om de involverer andre mennesker. (Hvis saken gjelder for eksempel mannen min, og jeg vet at det er konkrete personer han helst ikke vil at skal vite om den, kan det være en grunn til at jeg bør la være å snakke med en av disse. Men jeg mener det er min avgjørelse å ta da også.)

Ting som ikke er problemer for meg, og som er høyst private for dem det gjelder (svigermors hemorroider, for eksempel) synes jeg det kan være gode grunner til å ikke fortelle om til andre. Da er man mer over i slarving.

Det kommer selvsagt helt an på. Eget sexliv synes jeg hører meg og mannen min til. I hvert fall i første omgang. Klarer vi ikke å løse det på egen hånd, kan terapeuter eller gode venner muligens være et alternativ, men for meg hadde det vært et klart tillitsbrudd (og en gedigen turn-off...) å få vite at mannen min hadde omtalt kroppen min som en skikkelig turn-off for sine beste venner over en øl. Jeg synes det er utrolig respektløst. Dersom jeg og mannen ikke i det hele tatt hadde kunnet snakke om slike ting sammen, men måtte gå til andre med bekymringene først, hadde jeg tvilt sterkt på om forholdet var liv laga i det hele tatt.

Ellers er jeg tilhenger av å snakke om det meste, og ikke bære det inni seg, men det handler mye om å velge de rette personene å ta opp tingene med. Noe er forbeholdt mannen min, noe barna mine, noe vennene mine, og noe foreldre eller annen familie. Jeg innrømmer gjerne at jeg snakker av dyrekjøpt erfaring.

Skilpadda skrev:

Ting som er problemer for meg, synes jeg at jeg har lov til å snakke om med folk jeg stoler på, selv om de involverer andre mennesker. (Hvis saken gjelder for eksempel mannen min, og jeg vet at det er konkrete personer han helst ikke vil at skal vite om den, kan det være en grunn til at jeg bør la være å snakke med en av disse. Men jeg mener det er min avgjørelse å ta da også.)

Ting som ikke er problemer for meg, og som er høyst private for dem det gjelder (svigermors hemorroider, for eksempel) synes jeg det kan være gode grunner til å ikke fortelle om til andre. Da er man mer over i slarving.

Enig i alt dette.

Ja, jeg synes jeg skal kunne få snakke om mine problemer med folk jeg stoler på, selv om det involverer andre mennesker. Å utlevere andres problemer er ikke nødvendig eller greit, men jeg har sikkert trådd over grensen der opptil flere ganger.

Jeg synes intensjon har alt å si. Mener du å slarve er det ikke greit, mener du virkelig at du har grunn og behov for å snakke om det så er sannsynligheten til stede for at det er innafor. Synes jeg.

Nei, det finnes ting jeg tenker man ikke skal snakke med andre om.

Interessant å se svarene. For meg ville det vært uaktuelt å lufte noe uten at det var avklart med den som også ble utlevert.
Kan jeg spørre syklubben min om hemoridene dine, kanskje de har noen gode råd?
Impotensen din er vanskelig for meg å håndtere, kan jeg snakke med mine beste og mest betrodd venn for å få innspill på hvordan jeg bedre kan takle det?
Jeg hadde nok blitt veldig, veldig lei meg om partner hadde snakket om private ting vedrørende meg, med noen andre, selv om intensjonen er god.

Floksa skrev:

Jeg hadde nok blitt veldig, veldig lei meg om partner hadde snakket om private ting vedrørende meg, med noen andre, selv om intensjonen er god.

Jeg også. Men jeg mener likevel det må være opp til hver enkelt hva en ønsker å dele med hvem og om hva. Det som er rett for meg er nødvendigvis ikke rett for andre.

007 skrev:

Jeg også. Men jeg mener likevel det må være opp til hver enkelt hva en ønsker å dele med hvem og om hva. Det som er rett for meg er nødvendigvis ikke rett for andre.

Og jeg hadde nødvendigvis ikke det. Hadde mannen hatt en bestevenn som fulgte han i tykt og tynt så kunne han fint snakket med ham om ting uten at jeg skulle følt noe tristhet for det.

Jeg synes uansett det er opp til meg å vurdere om jeg vil gjøre noe partneren kan bli lei seg for. Kanskje jeg ville være enda mer lei meg over å ikke ha noen å snakke med, for eksempel.

(Det finnes helt klart ting jeg ikke ville snakket med andre om, altså - jeg bare synes svaret på spørsmålet skulle være litt mer generelt enn å bare dekke meg og mine grenser.)

007 skrev:

Jeg også. Men jeg mener likevel det må være opp til hver enkelt hva en ønsker å dele med hvem og om hva. Det som er rett for meg er nødvendigvis ikke rett for andre.

Nei det er jeg helt enig i. Problemet dukker jo ikke opp før man har kryssende interesser. Altså at man deler noe, noen ikke ville at skulle deles.
Hva andre snakker om raker jo ikke meg. Før det er meg de snakker om.

Floksa skrev:

Interessant å se svarene. For meg ville det vært uaktuelt å lufte noe uten at det var avklart med den som også ble utlevert.
Kan jeg spørre syklubben min om hemoridene dine, kanskje de har noen gode råd?
Impotensen din er vanskelig for meg å håndtere, kan jeg snakke med mine beste og mest betrodd venn for å få innspill på hvordan jeg bedre kan takle det?
Jeg hadde nok blitt veldig, veldig lei meg om partner hadde snakket om private ting vedrørende meg, med noen andre, selv om intensjonen er god.

Det kan vel skje at man trenger å lufte noe FØR man tar det opp med partneren.

Jeg tror at i en del tilfeller kan det være forholdsbevarende å lufte ting med veldig nære venner når det gjelder partner, om man skal snakke med partner og hva man evt. bør vektlegge i en slik samtale. Noen av oss er slik bygget at vi tenker best på utsiden av hodet og trenger å snakke med noen for å lufte problemstillinger. Samtidig er jeg ekstremt privat, så det er en mengde ting jeg ikke snakker med noen om før jeg er nesten ferdig tenkt selv. Jeg er heller ikke noen tilhenger av å fortelle alt mulig, man bør ta en runde med hva som evt kan skje, hvordan ting kan oppfattes osv. Er det konfliktdempende eller konflikteskalerende å fortelle at man har hatt følelser for en annen, men valgte å ikke gjøre noe med følelsene og bli, slik et eksempel i annen tråd? Noen ting skal man holde for seg selv, for vedkommende hadde tydeligvis ikke reflektert over hva som kunne skje når hun fortalte dette (som hun trodde var romantisk og forholdsstyrkende). Hadde hun luftet det med en venninne, kunne venninnen kanskje vurdert dette litt frem og tilbake med henne.

Det kommer an på en mengde ting, hvordan man er som person, hvor nære og fortrolige venner har man, hvorfor vil man si ting?

Jeg er en sånn person som folk forteller ALT til. Jeg prøver å forvalte informasjonen på en god måte og det meste tenker jeg ikke engang på etter at folk har fortalt det til meg og bedt om råd eller luftet sine tanker og lettet hjertet. Jeg har mange nære venner og jeg mener at en fundamental del av vennskap er tillit og lojalitet. Jeg fremstår som ganske åpen selv, men jeg er faktisk veldig privat, særlig på vegne av mannen min og vårt parforhold. Sexliv og vårt private "rom" er helt utilgjengelig for andre. Men det finnes grensetilfeller. Feks hadde jeg noen år der jeg var i en opprivende og vond konflikt med svigers. Noe av dette involverte selvsagt min mann og måten han forholdt seg til konflikten på, noe handlet om hvordan han som voksen forholdt seg til sine foreldre og om oss som par. Det var faktisk ganske nære på at svigers fikk oss skilt, og hadde jeg ikke hatt nære venner som jeg kunne lufte dette med jevnlig, hadde vi helt sikkert vært skilt i dag. På grunn av de rådene jeg fikk og at jeg hadde noen andre å snakke med har jeg nå et helt greit og avklart forhold til svigers og de har fått respekt for oss om par og enkeltindivider. Min mann og jeg har det helt supert. Så man skal ikke kimse av å dele vanskelig og nære ting.

Ja, hvis du trenger det (og har lyst til det), kan du velge ut enkeltpersoner å fortelle hva som helst til. Uansett. Det mener jeg faktisk er en menneskerettighet. Vi kan ikke drive mer sensur av hverandre.

Skilpadda skrev:

Ting som er problemer for meg, synes jeg at jeg har lov til å snakke om med folk jeg stoler på, selv om de involverer andre mennesker. (Hvis saken gjelder for eksempel mannen min, og jeg vet at det er konkrete personer han helst ikke vil at skal vite om den, kan det være en grunn til at jeg bør la være å snakke med en av disse. Men jeg mener det er min avgjørelse å ta da også.)

Fiffig - jeg hadde i utgangspunktet tenkt å svare motsatt. "Hvis det ikke var et problem for den som "eide" informasjonen kunne jeg snakket om hva som helst til hvem som helst". Men klart: Har partneren (eller andre) noe "greier" som er et problem for en selv, er det jo en selv som eier problemet. Kjenner jeg må tenke på denne, og se om det er fordi jeg i utgangspunktet hadde en annen "setting" i hodet som gjorde at svaret mitt ble 180 grader fra ditt.

(Dette er jo det som gjør diskusjoner så bra! At man plutselig tenker tanker man ellers aldri ville ha tenkt! )