Å gi barna opplevelser med hverdagsliv på reise

Av faren min har jeg fått med meg verdien av å oppleve andres hverdagsliv. For ham har det alltid vært viktig å vise oss barna hvordan folk bor og lever i andre land også, ikke bare resortliv. Nå er han i en litt spesiell situasjon hvor han faktisk kjenner mennesker over hele verden gjennom jobben, slik at de faktisk nesten alltid kan dra på besøk til noen der de er.

I likhet med ham så mener jeg at opplevelsen av hverdagsliv er viktig for forståelse og toleranse. Jeg har selv vært utvekslingstudent i USA, bodd en uke hjemme hos en litauisk familie rett etter Sovjets fall, og vi prøver å få til reiser til venner og kjente rundt om i verden. Jeg tror nok ikke Hiawata tenker veldig mye over dette nå, men jeg håper det kan bidra til å gjøre ham til en reflektert ung mann.

Tenker dere på dette når dere reiser?

Nei, det tenker vi ikke på, her lever vi resortlivets gleder.

Ja, dette tenker vi mye på, og vi prøver å få til slike opplevelser i størst mulig grad. (Dette skyldes like mye avsmak for resort-liv og en genuin interesse og nysgjerrighet for andres liv fra min side.) Men vi har ikke de samme mulighetene som du beskriver, vi bor for eksempel ikke hjemme hos andre. Vi er bare kikkere.

Jeg har heller ikke de samme mulighetene som faren min, dessverre. Nå er hans kontakter opparbeidet gjennom et langt liv da, så kanskje jeg får det en dag. Men vi prøver å benytte oss av muligheter til å se verden på litt nærere hold når muligheten byr seg.

Det trenger jo ikke bare være eksotiske steder, det erjo forskjeller innad i Skandinavia også, som er interessante å få med seg.

Vel, vi lever i hvert fall ikke resortlivets gleder. Jeg synes det er en fin ting å tenke på, og vi besøker gjerne venner når vi reiser steder hvor vi har noen slike. Og så bor, reiser og spiser vi ofte på lokale premisser, og det synes jeg i hvert fall er viktig – vi leier leiligheter eller bor på små pensjonater, handler mat i lokalbutikkene, spiser der de lokale spiser og kjører buss og lokaltog og små ferjer. Det er morsomt og bra for den lokale økonomien. Jeg er dog ikke typen til å ville hospitere i fremmede familier og blir ofte litt svett av spisesteder som knapt er annet enn kjøkkenbordet til vertskapet. :introvert:

Det viktigste er dog alltid å tjuvlytte ekstensivt på det lokale språket og lære ungene å bøye italienske adjektiver i kjønn og tall og gjenkjenne gresk genitiv og sånt. Duh!

Jeg kjenner ikke så mange folk rundt omkring der vi ferdes, men vi lever heller ikke på resort når vi er på ferie. Vi leier ofte bil og kjører litt rundt. Vi bor ofte på mindre steder, handler på "supern" og lever forsåvidt sånn rimelig vanlig selv om vi er turister. Så en mellomting kanskje. Synes også det er viktig og øsnker at barna skal lære noe om landet de besøker.

Ja, men dog har vi ikkje reist så fryktelig mykje. Klassisk resortreise har vi ikkje dradd på. Men vi har lånt ein ferieleilighet i Spania som nokon i familien har. Det var berre ferieleiligheter rundt oss, og engelske pub'ar på kvart gatehjørne. Det var fint med varme og badeliv, men det er noko heilt anna enn å oppleve eit anna land slik det eigentleg er. For dette var jo ikkje Spania som spanjolar har det. Vi har reist med ungane sør i Tyskland og budd hos ein familie der. Det var veldig kjekt! Ein opplever eit land på ein heilt annan måte når ein får komme heim til folk og dei ta ein med på det som er verdt å sjå. Ikkje berre ramle inn på turistplassene.

Er heldig og får oppleve Island stadig vekk "innanfrå", og det er fantastisk. Sjølv om det er eit anna nordisk land, så er det tildels eksotisk, og forvirrande, og ramle inn i stovene heime hos broderfolket.

Ikke hittil, men vi kommer garantert til å gjøre det etter hvert som barna blir eldre. Jeg har f.eks sett hvordan beduinene lever i Oman, hvordan hverdagslivet er i Laos, hvordan livet er for de fattigste i Salvador (Brasil) osv. Vi reiste mye i oppveksten vår, og det var en salig blanding av rene solferier til Hellas o.l og turer som beskrevet over. Og jeg føler at jeg lærte mye av det. Thailand er jo mer enn strendene i Phuket, liksom.

vixen skrev:

Jeg kjenner ikke så mange folk rundt omkring der vi ferdes, men vi lever heller ikke på resort når vi er på ferie. Vi leier ofte bil og kjører litt rundt. Vi bor ofte på mindre steder, handler på "supern" og lever forsåvidt sånn rimelig vanlig selv om vi er turister. Så en mellomting kanskje. Synes også det er viktig og øsnker at barna skal lære noe om landet de besøker.

Ja, det er omtrent der vi er. Vi velger riktignok som regel bosted med basseng. Hvor mye vi er der, kan imidlertid diskuteres. En gang var vi 14 dager på et hotell i Hellas, og siste dagen brukte vi ved bassenget. Ungene fikk nye venner, og det viste seg at de også hadde vært der 14 dager, men de hadde tilbragt dagene ved bassenget... Vi hadde ikke sett dem før. Det er litt typisk oss. Vi må passe litt på å dekke alles behov. Har en 11-åring med autisme, og hun har behov for forutsigbare dager med mulighet til lek. Det har ikke vi andre tre, vi trives med å oppdage og utforske. Dessverre hender det 11-åringen lider under det. Hun trives heller ikke i bil og blir fort bilsyk.

Toffskij skrev:

vi leier leiligheter eller bor på små pensjonater, handler mat i lokalbutikkene, spiser der de lokale spiser og kjører buss og lokaltog og små ferjer. Det er morsomt og bra for den lokale økonomien. Jeg er dog ikke typen til å ville hospitere i fremmede familier og blir ofte litt svett av spisesteder som knapt er annet enn kjøkkenbordet til vertskapet.

Det er sånn vi som regel reiser også, og det gir jo et visst innblikk. Hvertfall i mye større grad enn resortferie, tenker jeg.

Det siste du skriver vil ikke jeg heller, jeg ga meg med slikt i tenåra.

Syrin skrev:

Ja, men dog har vi ikkje reist så fryktelig mykje. Klassisk resortreise har vi ikkje dradd på. Men vi har lånt ein ferieleilighet i Spania som nokon i familien har. Det var berre ferieleiligheter rundt oss, og engelske pub'ar på kvart gatehjørne. Det var fint med varme og badeliv, men det er noko heilt anna enn å oppleve eit anna land slik det eigentleg er. For dette var jo ikkje Spania som spanjolar har det.

Vi greide en gang å være en uke i Benidorm uten å finne de engelske pubene og de verste turiststedene. Vi fant hyggelige, små spanske restauranter i gamlebyen, et loppemarked i en bydel litt utenfor, og hadde noen fantastiske nauropplevelser.

Vi prøver også å reise en god del kollektivt når vi er på ferie. Det er også stas. Lokaltog og buss gjør at man møter lokale folk på vei til og fra jobb og sånne ting.

Nei, jeg må tilstå at de altfor få mulighetene vi har til å ta Guttungen med på reise, blir brukt til resortlivets gleder. Eller - i varmere strøk er det resort med godt bassengområde, i storby er det hotelliv.

Hadde vi hatt venner rundtomkring, ville det nok falt mer naturlig å teste hverdagslivet, noe vi gjør til gangs når vi er i Danmark. (Minst en gang i året.) Guttungen snakket lenge om huset "vårt" i Odense, at vi skulle hjem til Odense, og "når vi flytter til Odense."

Jeg må innrømme at jeg så godt som aldri reiser med barna mine. Det er en sånn ting jeg håper å ta igjen når de er eldre og jeg kanskje har mer enn en uke sammenhengende ferie til vanlig.

Men! Mine foreldre reiser gjerne med barna mine, og jeg vil tro ungene kjenner godt til fransk hverdagsliv på rivieraen, i det minste.

Jeg har tenkt mye på det fordi barna mine har en pappa fra et annet land, og søskenbarna deres har et veldig annerledes hverdagsliv enn de selv har. De gangene vi har besøkt familien der, har vi bodd hjemme hos dem, og deltatt i deres aktiviteter som best vi kan. Det blir så klart litt annerledes fordi det er familie.

Når det gjelder Cuba, så er min erfaring at det er lett å komme i kontakt med folk, særlig når man er litt utenfor de tradisjonelle turistområdene, og sikkert også når man har barn. Overnatting og middag var stort sett bedre hos private enn på hoteller og restauranter, så det anbefales.

Foreløbig er vi på det glade resortkjør når vi reiser med barn, men vi har stadig couchsurfere hjemme. Når ungen blir eldre kommer vi nok til å benytte oss av couchsurfing eller lignende konsepter når vi er på tur også.

Ja, og så fabulerer jeg om å bo et halvt års tid i Latin-Amerika med barn, men det er mer aktuelt om åtte-ti år.

I den grad vi har reist med barnene så har vi leid leiligheter, handlet i lokale butikker og på markeder og brukt kollektiv transport. Så om vi ikke direkte har bodd hos lokalbefolkningen, så har vi, i den rammen vi har kunnet, prøvd å se noe om hvordan det lokale livet er.

For meg er det noe av det morsomme med å reise. Jeg har det mye morsommere på reise dersom jeg har muligheten til å lage mat for eksempel. Jeg blir bare sur av å gå rundt og se markeder og butikker uten å kunne handle mat. 🙄

Ja, vi liker godt å leve "the local life" på reise. Vi har venner i Nederland som vi besøker, og i sommer skal vi besøke familie i USA. Ellers pleier vi å leie hytter i utlandet, og handle lokal mat og være litt utenom turistplassene. Men vi liker og skikkelige turistmål - det er jo ikke uten grunn at mange vil se og oppleve de store attraksjonene, de er jo oftest vel verdt et besøk. Vi skal ha et døgn på Island i sommer, og da er en dukkert i den blå lagune selvskreven.

Ja, turistattraksjoner må man få med seg, syns jeg! Det er jo ikke uten grunn at de har blitt nettopp det.

Tallulah skrev:

Vi greide en gang å være en uke i Benidorm uten å finne de engelske pubene og de verste turiststedene. Vi fant hyggelige, små spanske restauranter i gamlebyen, et loppemarked i en bydel litt utenfor, og hadde noen fantastiske nauropplevelser.

Slike prosjekt lager vi når vi er på tilsynelatende veldig turistifiserte steder.

Til spørsmålet: Ja! En av grunnene til at vi stort sett reiser til spansktalende land er at vi snakker språket, noe som gjør det lettere å få med seg og ta del i hverdagslivet.

Hverdagsliv og hverdagsliv. Altså, vi er jo på ferie og er turister, så så lenge vi ikke kjenner noen der vi skal, så blir det jo ikke så veldig tett kontakt med lokalbefolkningen. Men vi handler på vanlige dagligvarebutikker, spiser på vanlige restauranter, og tar gjerne lokalbuss om det passer sånn.

Til sommeren skal jeg prøve å treffe en gammel italiensk venn når vi forhåpentligvis drar til Italia. Men akkurat "hverdagsliv" blir det gjerne ikke likevel, med ham. Sist vi dro på tur sammen, jeg og han, fra Milano til Venezia, så husker jeg at vi stoppet hos en "kompis" av ham for å spise lunsj på veien. Og fikk servert treretters ved bassenget i et herskapshus, av hans tjenerstab.

Men vi bodde også hos en meget eksentrisk venninne (minst 20 år eldre enn oss) av ham i Venezia, enkelt, men utrolig sjarmerende. Og spiste sammen med henne og venninnene på en restaurant rensket for turister, og med en fantastisk matopplevelse. Venezia kommer alltid til å være litt annerledes for meg etter den turen. 🙂