Hva er likestilling - igjen

Jeg kom over følgende artikkel i aftenposten.

Her på foreldreportalen er vi sannsynligvis ikke representative, men jeg ser at mannen min og jeg faller inn i den siste kategorien.

18 prosent av parene oppgir at begge jobber fulltid, mens delingen av husarbeid er mer spesialisert - mor og far har ulike oppgaver.

Vi jobber begge fulltid. Mannen min en del overtid også, men vi er begge enige om at det brukes av hans "fritid". Han jobber overtid fordi han synes at jobben er veldig gøy akkurat nå.

Vi gjør begge omtrentlig like mye husarbeid. Han saynnsynligvis litt mer enn meg, men vi gjør definitivt helt forskjellige ting. Jeg rydder, vasker klær, lager hverdagsmiddager og er prosjektleder for "AS Familien". Han holder orden i bodene våre, alt styret med bilen og leiligheten, lager de fancy middagene våre og gjør det han får beskjed av fra prosjektleder (altså meg). Jeg klager ikke på arbeidsmengden han legger ned i hjemmet.

Regnes dette som mindre likestilt enn kategorien:

23 prosent av parene oppgir at begge jobber fulltid og deler husarbeid og stell av barn likt mellom seg.

Synes du det er et poeng at man kommer bort fra at delingen av arbeidsoppgaver er såkalt "tradisjonell" hvis arbeidsmengden ellers er lik?
Hvorfor? Hvorfor ikke?

Ett poeng med å unngå tradisjonell arbeidsdeling er at jeg synes man bør lære barna begge deler (altså begge typene oppgaver), uavhengig av kjønn, og at jeg synes man bør unngå å videreformidle tradisjonell arbeidsfordeling til neste generasjon. Jeg synes man bør, både for sin egen del og som rollemodell, være i stand til å gjøre det nødvendigste selv, og det er vanskeligere både å kunne det og å demonstrere at man kan det dersom man aldri gjør det. Alle bør kunne rydde, vaske klær og lage mat, og alle bør kunne enkel reparasjon, lyspæreskifting, skruing og hamring.

En annen sak er at hos veldig mange par med tradisjonell arbeidsdeling betyr dette at kvinnen gjør en langt større del av husarbeidet (bruker mer tid på det, har mer ansvar for det, stresser mer over det) enn det som egentlig er intensjonen, og gjerne mer enn en eller begge av partene er klar over. Og det er jo ikke så veldig likestilt.

Jeg ser ikke noe poeng i at begge gjør de samme tingene hjemme, så lenge begge bidrar og man er fornøyd med arbeidsdelingen.
Mannen min og jeg gjør ulike ting hjemme.
Jeg synes for eksempel det er skikkelig pyton å støvsuge, så jeg er glad når han gjør det, mens han misliker tilsvarende intenst å vaske gulv.
(Nå tror vel jeg at jeg nedlegger mye mer tid på huslige sysler enn ham, det er en annen sak...)

Nå jobber ikke vi fullt begge da, så her blir det automatisk at jeg har mer ansvar for det som skjer innomhus enn han. Sånn som det er i dag.

Jeg hater å måke snø, klippe plen, ordne med søpla og slike ting, så det er det mannen som har ansvar for. Han har også ansvar for klipping av negler og vasking av ører på barna

Husvask er mest mitt område.
Klær er litt begge, jeg setter på flest maskiner med klær, mens han henger opp mest.
Legging av barn gjør vi som regel sammen.
Om morgenen har jeg som regel ansvar for barna, siden jeg har «fri» , men han leverer pjokken i barnehagen når han drar på jobb.
Om noe trengs å sys eller noe sånt, må mannen ta det (hater, hater!)

Vi er begge ganske ryddige av oss, og liker å ha det ryddig hjemme. Så der gjør vi begge en innsats.

For min del er likestilling at begge gjør en jobb hjemme, det betyr ikke at begge må gjøre akkurat det samme, og at alt må deles likt. Men at det er en rettferdig fordeling som begge synes er ok. DET er viktig

Jeg tenker at det er et poeng at barna ser at foreldre kan gjøre de samme tingene. Samtidig som de også kan få se at vi er forskjellige, og liker å gjøre ulike ting. Og når jeg er borte gjør jo mannen alt her hjemme. Når han er borte får jeg pappa til å brøyte

Jeg tror ikke det er mulig å ha en tradisjonell deling av husarbeid som faller likt ut i arbeidsmengde med mindre man bor på gård eller driver utstrakt oppussing. Det finnes rett og slett ikke nok mekking på bilen, snømåking og gressklipping til å veie opp for klesvask, barnepass, matlaging, oppvask og rengjøring 365 dager i året.

Men nei, jeg ser ikke noe poeng i at man nødvendigvis skal gjøre de samme oppgavene, men man må være litt bevisst i forhold til hvor lang tid ting faktisk tar. Så lenge begge sitter igjen med ca samme mengde fritid og jobber ca like mye tenker jeg at det er greit likestillingspolitisk. Jeg kan forresten tenke meg at de to kategoriene du nevner i innlegget ditt overlapper noe veldig, at par som fordeler på samme måte kan spre seg på de to kategoriene. For jeg ser ikke helt motsetningen.

Mitt inntrykk (og nå snakker jeg ikke om dere, men generelt), er at når folk sier at de "har ulike oppgaver", så betyr det ofte at hun er ansvarlig for hoveddelen av husarbeidet inne, mens han tar seg av bil, plenklipping og snømåking. Og det er sjelden eller aldri det samme som å bruke like mye tid på oppgaver i hjemmet.

For meg handler likestilling i hjemmet om å bruke omtrent like mye tid på oppgaver i hjemmet, og da mener jeg i huset/hagen/bilen/whatever.

Jeg mener absolutt at mannen og jeg er likestilte selv om det alltid er han som lager mat og alltid jeg som tar klesvasken, fordi vi bruker omtrent like mye tid på drift- og vedlikeholdsoppgaver hjemme og har omtrent like mye fritid når oppgavene er gjort. Men jeg synes ikke man er likestilte hjemme hvis hun bruker halvannen time hver dag på oppgaver inne, mens han bruker to timer i uka på oppgaver i hagen og med bilen.

Tja ... Vi jobber begge 100 %, og fordeler husarbeidet mellom oss etter beste evne. I praksis har det sementert seg litt tradisjonelt, slik at jeg har ansvaret for klesvask og det meste som har med barnas klær å gjøre, mens han har hånd om gressklipping, snømåking og bil. Handling, rydding og daglig renhold deler vi på (men vi har vaskehjelp annenhver uke). På grunn av hente- og bringemønsteret lager han de fleste hverdagsmiddagene.

Både ja og tja. For selve familiens del syns jeg det er viktigst at man tar like store deler av kaka, slik at ikke en sitter med alt det daglige vedlikeholdet, og en annen med alle "rausene" man må gjøre 3-4 ganger i året.

For å være et godt forbilde for barna syns jeg det er viktig å utfordre normene, slik at det ikke blir slik at far fikser bil og mor vasker tøy, alltid. Jeg tror det er viktig å utfordre disse tingene for seg selv også, kanskje man finner ut at det er gøy å skifte dekk eller lage mat, kanskje man finner glede i å se rene vinduer eller en ren bil, i tillegg til at man får innsikt i den andres oppgaver. Av og til kan jeg bli så lei mine oppgaver at hjernen min klør av irritasjon, og da er det veldig greit å være kompetent nok til å bytte i ny og ne.

Jeg har ansvar for gressklipping, snømåking og bil hjemme hos oss, og det er i arbeidsmengde latterlig lite i forhold til arbeidet med tradisjonelt innendørs husarbeid.

De som tror at det er en god deal å dele husarbeid på den ene siden og bil/gress/snø på den andre siden, kan umulig ha satt seg inn i hva som egentlig kreves for å holde en nogen lunde moderne bil i god stand.

Likestilling er ikke at man skal gjøre nøyaktig det samme, men at man har like muligheter - og i denne sammenhengen blir feks like muligheter til å ha fritid relevant.

Jeg tenker at det å være greit å velge seg noen oppgaver hver. Vi har også gjort det her.

Hvis den ene vasker gulv og den andre støvsuger er det ok etter min mening. Hvis den ene rydder, vasker og lager mat mens den andre reparerer og rydder i garasjen, så er jeg mer skeptisk, siden det ene tar mye mer tid enn det andre.

Hos oss synes jeg vi er ganske likestilte, men vi gjør i høyeste grad forskjellige ting.

Problemet er at begge to gjør for lite av alt, så det går ikke helt opp.

Jeg har ansvar for klesvaskeregimet. Jeg ligger alltid etter, klærne blir vasket, men veien inn i skapet igjen er utrolig lang på jeg innrømme.

Mannen min lager de aller fleste middager og han tar brorparten av henting og leveringer. Det siste fordi han bare har halvparten så lang reisevei som jeg.

Jeg er enig i det de fleste sier om at fordelingen bør være noenlunde lik slik at fritiden blir den samme. Og at begge bør kunne utføre vanlige sysler rundt hus-/hage- og bilhold. Og så synes jeg det er superviktig at ingen av partene kan melde seg ut av noen gjøremål med 'guri, det klarer jeg ikke' eller ' det nedverdiger jeg meg ikke til'.

Teofelia skrev:

Jeg har ansvar for gressklipping, snømåking og bil hjemme hos oss, og det er i arbeidsmengde latterlig lite i forhold til arbeidet med tradisjonelt innendørs husarbeid.

De som tror at det er en god deal å dele husarbeid på den ene siden og bil/gress/snø på den andre siden, kan umulig ha satt seg inn i hva som egentlig kreves for å holde en nogen lunde moderne bil i god stand.

Jeg gjør alt hos oss (med mye hjelp av barna nå som de er større), og kan skrive under på dette. "Men jeg skifter jo dekk på bilen" er en syltynn unnskyldning for å slippe husarbeid.

Vi gjør ikke alt likt, men vi ser at vi som par deler på mye mer enn f.eks. vennepar. Så sånn sett blir barna vante med at begge foreldrene bidrar. Noe gjøres ut fra hva vi synes er ok å gjøre/slippe å gjøre, og noe fordi det funker best sånn.

Typisk fordeling:

Morgen: Mannen lager matpakker til skolebarna, samt frokost til skolebarna.
Jeg kler på alle tre barna. Jeg vet best hva de bør/vil ha, og er mer "sprudlende" enn ham om morgenen.

Handling, legge sammen tøy fra tørketrommel/tørkestativ, støvsuge hele huset, alt som har med bil å gjøre, måke snø, er som oftest noe mannen gjør.

Vasking, legge tøy på plass i skap, rydding av ting hist og pist, klippe plen er mitt område.

Relativt delt: Oppvaskmaskin, starte vaskemaskin, lage middag, kveldsstell.

Jeg er organisator og har oversikt. Jeg ordner ting for alle, og er dessuten den som leser mest til dem. Han er fikser og den som leker mest.

Det som er veldig flott synes jeg er at han 'ser' ting ganske på samme måte som meg. F.eks. at vi må rydde, han støvsuger helt på eget initiativ, legger sammen klær på eget initiativ, og hiver av sengetøy og ordner. Han er gjerne mer effektiv enn meg der. Han er også veldig nøye på klesvask, og veldig sånn som gjør ting ordentlig. Så jeg føler helt klart at vi er to om ting. Hadde jeg skulle ordnet alt i tillegg til jobb og henting i barnehage, så hadde jeg jo ikke hatt noe liv overhode. Ingen av oss kan prioritere jobben mer enn den andre, vi deler alt av sykedager og andre ting helt likt, og familien kommer først for begge to. Det er også helt sentralt.

Det spørs hva man legger i begrepene. Dersom mannen bare gjør det som har vært sett på som typiske manneoppgaver (måkke, bygge, reparere) og kvinnen bare gjør det som har vært sett på som typiske kvinneoppgaver (vaske, lage mat, stelle barn) er det mindre likestilt enn de som deler alt likt. Dersom de ulike oppgavene som blir fordelt er innen samme segment (en tar gulvvask og oppvask, en tar klesvask og vindusvask for eksempel) så er det like likestilt. Mener jeg.

Vi er i samme kategori som Tjorvenfamilien. Vi jobber fullt, både ute og hjemme vil jeg si. Ikke mye slack i vår hverdag akkurat.

Å fordele oppgavene av rollemodellårsaker høres ut som en utopisk overskuddsgreie for meg. Det funket da vi hadde ett barn, ikke nå når vi har tre mellom 2 og 6 år.

Vi er mer i survivalmodus - for å i det hele tatt får hverdagen rundt er det nødvendig at vi fordeler oppgavene etter effektivitetskriterier. Og slik tror jeg det kommer til å være en stund.

Katta skrev:

Jeg tror ikke det er mulig å ha en tradisjonell deling av husarbeid som faller likt ut i arbeidsmengde med mindre man bor på gård eller driver utstrakt oppussing.

Det hadde ikke noe å si da jeg bodde på gård. Jeg gjorde 90% av husarbeidet inne, i tillegg til det meste av oppussing/vedlikehold utendørs, og plenklipping av 5 mål plen.. Snøbrøyting med traktor delte vi på.

Trenger jeg forresten forklare hvorfor jeg ikke bor der lenger?

Jeg tror mye av fordelingen hos oss skyldes hva vi synes er minst grusomt.

Når vi er på hytta så er det alltid mannen som vasker opp mens jeg pakker og koster gulvene. Jeg HATER å vaske opp, og gjør hva som helst for å slippe. Oppvask plager ikke ham noe særlig, mens det å rydde synes han er kjempekjedelig. Akkurat som at han støvsuger mens jeg vasker badet hjemme, for han hater virkelig å vaske bad (akkurat der har jeg gjort en god deal siden det nesten utelukkende er vaskehjelpen vår som trenger å ta badet, men støvsuges må det jo litt oftere enn det.)

Jeg ser poenget med at alle bør kunne klare alt. Jeg skal skjerpe meg når det gjelder å skifte lyspærer. Det er jo ikke vanskelig, og de ble skiftet da jeg bodde for meg selv. Nå er det en oppgave jeg har meldt meg helt ut av. Samtidig som jeg ikke irriterer meg over pærer som ikke blir skiftet. Hadde jeg irritert meg, så hadde jeg sikkert byttet selv.

Vi har definitivt en veldig skjev arbeidsdeling hjemme. Derfor ser huset også bombet ut til enhver tid.

daffy skrev:

Vi er mer i survivalmodus - for å i det hele tatt får hverdagen rundt er det nødvendig at vi fordeler oppgavene etter effektivitetskriterier. Og slik tror jeg det kommer til å være en stund.

'Survivalmodus' - for et dekkende begrep.
Som jeg sa til mannen i går etter at den siste hadde sovnet: "Dette er en dag jeg kan si: "Vi klarte det", men det er også alt jeg har å si".

Vi fordeler også ut fra hva vi liker/ikke liker så godt, men når en av oss er borte gjør vi jo alt likevel.