Lag barn, jenter! (Aftenposten)

Jeg har fulgt EU-oppskriften og var ferdig med å lage 3 barn før jeg var 32.

Zoë skrev:

Er sjeleglad for at jeg ventet. Gjorde mye i 20-årene som har vært av uvurderlig betydning i mitt liv, og som jeg ikke hadde gjort om jeg hadde fått barn tidlig. For meg var det 100% riktig å vente til jeg var 31 med å få barn.

Ja, det er jo fint og flott det, at du er sjeleglad for at du ventet og dermed rakk å gjøre alt du ønsket først. Spørsmålet er om det hadde vært like fint å vente dersom toget da var gått, og du ikke fikk de barna du ønsket deg. Ville det da vært verdt det? Det er jo det artikkelen handler om, at mange venter og dermed ender opp som ufrivillig barnløse, det er ikke kritikk mot det å få barna sent. Det er moro å farte rundt og opparbeide seg en susende karriere så fremt man faktisk får de barna når man er klar. Det kan imidlertid oppleves som en fryktelig krise om man prioriterte slik og det viste seg at man ikke lenger var fruktbar. Det vet man jo ikke på forhånd.

Jeg fikk førstemann da jeg var 27. Jeg kunne forsåvidt tenkt meg å vente enda flere år, for det passet ikke helt optimalt i forhold til karriere. Men da fikk jeg i hvert fall barn. Alternativet ville ikke vært bra for meg, jeg ville ikke vært fornøyd med livet om barna uteble. Og ikke kunne jeg vite om jeg var en av de kvinnene som ville fått problemer med å bli gravid etter en viss alder.

Jeg synes det er viktig at det bedrives opplysning om fertilitetsproblemer i voksen alder. Det er viktig at vi vet, og at vi dermed kan presse på for bedre tilrettelegging for barnefødsler i yngre alder.

Jeg opplevde ikke det å vente med prøvingen til jeg var 30 år som spesielt risikabelt. Om jeg hadde ventet enda et tiår til, så hadde det nok vært adskillig mer risikofyllt.

Selvfølgelig er det viktig å være klar over at fruktbarheten er synkende med alder. men det vet vi vel alle nå? Synes ikke det har vært snakk om annet de siste årene.

Tror ikke det er slik at vi alle skal følge samme oppskrift for et vellykket liv.
For meg ville en graviditet tidlig i tjueårene vært en katastrofe - for andre er det samme den største lykke.

Ja, jeg vil gjerne lage barn. Om bare sex her i huset gjorde at jeg ble gravid såh

Mitt tredje og siste barn ble født da jeg var 30 år, men når blir det ikke flere.

Zoë skrev:

Tror ikke det er slik at vi alle skal følge samme oppskrift for et vellykket liv.
For meg ville en graviditet tidlig i tjueårene vært en katastrofe - for andre er det samme den største lykke.

Misforstå meg rett. Jeg diskuterer ikke hvorvidt det er riktig å bli mor når man er 20, 30 eller 40. Det jeg tok tak i er holdningen om at "jeg er sjeleglad for at jeg ventet", for det kan man si når man kan vise til at man fikk barn. Det samme sier ikke nødvendigvis en 35-åring som ventet på grunn av andre prioriteringer, og som har hatt tre mislykkede prøverørsforsøk. Jeg sier ikke at folk er teite som venter. Jeg sier at vi må tilrettelegge for at det er enkelt å få barn i yngre alder, for å forhindre den økende graden av ufrivillig barnløshet og for å løse samfunnsproblemet med for få fødte barn i Europa.

Lett å si, tenker jeg. Jada, kroppen er mest klar for barn tidlig i tyveårene, allikevel er gjennomgående (med hederlige unntak) de sosialt/ressursmessig/følelsesmessig/modenhetsmessig de beste mødrene voksne, rundt tredve eller litt eldre. Man blir en bedre mor av å være klar og motivert.

I tillegg må man som samfunn legge opp til økonomiske ordninger og en sosial aksept av å kunne gjøre ting i en "ufornuftig" og utradisjonell rekkefølge. Legge opp til at det er mulig å kombinere barn og studier, legge opp til at man kan få barn før man er ferdigstudert, har jobbet noen år og gjort alt "riktig". For å være veldig svart-hvitt så er det slik nå at de som får barn når det er best biologisk ikke har så mye å tilby barna når det gjelder økonomi, stabilitet, ro, oppfølging, erfaring, modenhet, innsikt og empati.En 20-åring er og blir 10 år yngre enn en 30-åring. Og det er, i hvertfall der jeg kommer fra, ikke akkurat de skarpeste knivene som gikk hen og fikk seg en ungeflokk istedet for gymnas og før de var 22.

Og det kan være lurt å huske at ikke alle finner drømmeprinsen og den mannen man bør få barn med når man er 20. Et fåtall av de jeg kjenner fant en bra mann så tidlig. Mange jeg kjenner og meg selv inkludert har kysset seg gjennom noen reale frosker før vi fant den mannen det var smart å få barn med.

Hasselnøtt skrev:

Hvorfor er det alltid en oppfordring til jenter? Hvorfor snakkes det alltid om at kvinner venter for lenge? At kvinner er opptatte av å gjøre alt mulig annet i 20-årene?

Sitat fra artikkelen:

Kvinner venter alt for lenge med å få barn, advarer danske leger. Det truer velferden, sier EU.
Unge kvinner får nå en alarmerende advarsel fra Danmarks fremste fertilitetseksperter.
De sier rett ut at ikke bare Danmark, men hele Europa, står overfor en stor fertilitetskrise hvis kvinnene fortsetter med å utsette sin første fødsel til de er over 30 år.

Er det virkelig sånn at 80% av alle gutter i begynnelsen av 20-årene står klare til å bli fedre, men blir stoppet av sine bedre halvdeler?

Jeg bare spør. Dette ensidige perspektivet på saken irriterer vettet av meg. Virkelig!!

Signerer.

Madam Mim skrev:

Mange jeg kjenner og meg selv inkludert har kysset seg gjennom noen reale frosker før vi fant den mannen det var smart å få barn med.

Ja vi skal være glade for at ikke froskene våre på midten av 90-tallet ble fedre til våre barn. 🙄

Mandarin skrev:

Ja vi skal være glade for at ikke froskene våre på midten av 90-tallet ble fedre til våre barn. 🙄

Ja, de to store paddene vi var sammen med på slutten av nittitallet...? fedre til våre barn...?

Madam Mim skrev:

Ja, de to store paddene vi var sammen med på slutten av nittitallet...? fedre til våre barn...?

Slutten var det ja.

Tja, jeg vet ikke om froskene fra midten av nittitallet hadde vært noe å yngle med, heller.

Monsoon sier mye bra her. Jeg var heldig og kunne få barna mine tidlig, men har nok av venner som venter bevisst fordi de skal gjøre ferdig mastergrader og ha lederjobber først, selv om de har vært sammen siden tidlig i 20-årene. Jeg er redd noen av dem kommer til å slite. De venninnene mine som er 30 år og single kan jeg jo ikke akkurat pushe på.

Jeg skjønner poenget til legen, og vi må passe oss for ikke å føle oss truffet når vi ikke er i målgruppen. Mine studerende venner er i målgruppen, ikke de single eller de som prøve og sliter.

Mim: Jeg tenker at det er stoor forskjell påå bli mamma som 20 åring og 30 åring. De aller fleste jeg kjenner som fikk barn så tidlig endte som alenemødre. I vårt samfunn i dag er det ikke gitt at vi gifter oss med de første vi møter. Og det er vel litt av ditt poeng også. Selv var jeg helt bevisst på å starte som 25 åring,istedet for å vente, nettopp fordi jeg var redd for å slite. Men så hadde jeg hatt drømmemannen i noen år allerede.

Madam Mim skrev:

Lett å si, tenker jeg. Jada, kroppen er mest klar for barn tidlig i tyveårene, allikevel er gjennomgående (med hederlige unntak) de sosialt/ressursmessig/følelsesmessig/modenhetsmessig de beste mødrene voksne, rundt tredve eller litt eldre.

Er dette egentlig så sikkert? Det er ikke bare våre fordommer som prater her?

Madam Mim skrev:

I tillegg må man som samfunn legge opp til økonomiske ordninger og en sosial aksept av å kunne gjøre ting i en "ufornuftig" og utradisjonell rekkefølge. Legge opp til at det er mulig å kombinere barn og studier, legge opp til at man kan få barn før man er ferdigstudert, har jobbet noen år og gjort alt "riktig". For å være veldig svart-hvitt så er det slik nå at de som får barn når det er best biologisk ikke har så mye å tilby barna når det gjelder økonomi, stabilitet, ro, oppfølging, erfaring, modenhet, innsikt og empati.En 20-åring er og blir 10 år yngre enn en 30-åring. Og det er, i hvertfall der jeg kommer fra, ikke akkurat de skarpeste knivene som gikk hen og fikk seg en ungeflokk istedet for gymnas og før de var 22.

At det ikke var de skarpeste knivene i skuffen som fikk barn da de var 20 er jo kulturelt betinget. Hvis jeg bruker meg selv som eksempel så ser jeg at jeg hadde kommet mye bedre ut om jeg fikk barn i studietiden. Én ting er permisjonsåret. Jeg ville ikke hatt fet inntekt, men i studietiden så hadde vi ikke de samme kravene til stor villa med hage, stor bil og 3 - 4 utenlandsreiser i året. Vi klarte oss med mindre. Og ville klart oss økonomisk til tross for permisjonspenger fra lånekassa. Idet barnet begynte i barnehage (studentbarnehage - jeg ville hatt mye enklere for å få barnehageplass!) ville jeg hatt fleksible dager og ikke hatt det styret jeg har idag med 50 timers arbeidsuker, jobbreiser etc. Så jeg er enig med deg, det må legges til rette for at det å få barn i yngre alder faktisk er en del av "den riktige rekkefølgen". ("Åh, tenk å vente med å få barn til man er 37, det høres slitsomt ut det. Å få barn midt i perioden hvor man kniver som verst om å få de tøffeste lederjobbene." 😉)

Madam Mim skrev:

Og det kan være lurt å huske at ikke alle finner drømmeprinsen og den mannen man bør få barn med når man er 20. Et fåtall av de jeg kjenner fant en bra mann så tidlig. Mange jeg kjenner og meg selv inkludert har kysset seg gjennom noen reale frosker før vi fant den mannen det var smart å få barn med.

Og det er jo en annen sak. Ingen mener vel at det er riktig at man skal få barn når livet ikke er tilrettelagt for det. Å ikke ha en mann er jo vesentlig i så måte. Det handler vel heller om at man bør ha lavere terskel for å synes det passer med barn - såfremt man faktisk synes det er viktig å skulle ha barn en gang. Det er jo heller ikke alle som ønsker barn.

Monsoon skrev:

Er dette egentlig så sikkert? Det er ikke bare våre fordommer som prater her?

Neida. Jeg har jobbet en del med barnevernshistorie.

Monsoon skrev:

At det ikke var de skarpeste knivene i skuffen som fikk barn da de var 20 er jo kulturelt betinget. Hvis jeg bruker meg selv som eksempel så ser jeg at jeg hadde kommet mye bedre ut om jeg fikk barn i studietiden. Én ting er permisjonsåret. Jeg ville ikke hatt fet inntekt, men i studietiden så hadde vi ikke de samme kravene til stor villa med hage, stor bil og 3 - 4 utenlandsreiser i året. Vi klarte oss med mindre. Og ville klart oss økonomisk til tross for permisjonspenger fra lånekassa. Idet barnet begynte i barnehage (studentbarnehage - jeg ville hatt mye enklere for å få barnehageplass!) ville jeg hatt fleksible dager og ikke hatt det styret jeg har idag med 50 timers arbeidsuker, jobbreiser etc. Så jeg er enig med deg, det må legges til rette for at det å få barn i yngre alder faktisk er en del av "den riktige rekkefølgen". ("Åh, tenk å vente med å få barn til man er 37, det høres slitsomt ut det. Å få barn midt i perioden hvor man kniver som verst om å få de tøffeste lederjobbene." 😉)

jeg fatter ikke hvor de fete bilene og villaene er, jeg. Kjenner ingen med fete biler eller villaer, selv om de ventet til de var 30 med førstemann. Jeg var 27 da jeg fikk første, midt i studiene, blakk som en kirkerotte etter å ha jobbet som selvstendig næringsdrivende konsulent før jeg ble gravid i en studiepause. Vi levde i Oslo på under 10 000 i mnd. Så jeg vet hva det vil si å være blakk, og det er ikek noe kult og jeg skjønner at folk ønsker å ha ting mer på stell enn jeg hadde. At det gikk bra med oss er ikke noe argument for at alle skal gjøre det samme.

Det er ikke kulturelt at enkelte 20-åringer eller enda yngre jenter får barn. det er klassebetinget, det ekle skumle ordet som vi er så redd for. Statistisk sett er det er ikke professordøtre, direktørdøtre eller ingeniørdøtre som får barn så tidlig. Det er arbeiderklassen som får barn tidlig. De som rekker å ta noe utdanning er jo ferdig med utdanningen når de er tjue, fordi de ikke tar høyere utdanning.

Zoë skrev:

Jeg opplevde ikke det å vente med prøvingen til jeg var 30 år som spesielt risikabelt. Om jeg hadde ventet enda et tiår til, så hadde det nok vært adskillig mer risikofyllt.

Selvfølgelig er det viktig å være klar over at fruktbarheten er synkende med alder. men det vet vi vel alle nå? Synes ikke det har vært snakk om annet de siste årene.

Tror ikke det er slik at vi alle skal følge samme oppskrift for et vellykket liv.
For meg ville en graviditet tidlig i tjueårene vært en katastrofe - for andre er det samme den største lykke.

Hjertens enig! Jeg synes også vi blir tutet ørene fulle med dette pratet uavbrutt, og jeg er temmelig lei. Vi startet prøvingen da jeg var 28, men Liv kom ikke før på 33-årsdagen min. Det er greit at jeg muligens ikke trenger å føle meg truffet, men jeg gjør det uansett. Utad ser det sikkert ut som om jeg har vært en "karrierejeger" som ville vente med barn - det er jo ikke alle som kjenner hele forhistorien vår. (Og jeg var for øvrig sammen med samme frosk både på midten og slutten av 90-tallet, for øvrig . Vi runder 13 år sammen nå, og det er sikkert mange som mener vi burde ha startet produksjon langt tidligere, men jeg må si som Zoë - for meg hadde en graviditet tidlig i 20-åra vært særdeles lite velkommen. Og det kan jeg si også i etterpåklokskapens lys.)

Madam Mim skrev:

Neida. Jeg har jobbet en del med barnevernshistorie.

Ville disse samme barnevernshistoriene hatt samme utfall om kvinnene var ti år eldre da de fikk barna? Er det alderen som har gjort dem uegnet? Nå spør jeg av nysgjerrighet, ikke for å parere.

Madam Mim skrev:

jeg fatter ikke hvor de fete bilene og villaene er, jeg. Kjenner ingen med fete biler eller villaer, selv om de ventet til de var 30 med førstemann.

Jeg må si det motsatte, jeg kjenner nesten ingen som ikke har fete biler, store rekkehus eller fancy eneboliger, idet de har fått barn. Men det er jo ikke interessant i seg selv. Det jeg prøvde å formidle er at man gjerne venter med å få barn til man er godt etablert karrieremessig, og da har man gjerne gode lønninger.

Madam Mim skrev:

Det er ikke kulturelt at enkelte 20-åringer eller enda yngre jenter får barn. det er klassebetinget, det ekle skumle ordet som vi er så redd for. Statistisk sett er det er ikke professordøtre, direktørdøtre eller ingeniørdøtre som får barn så tidlig. Det er arbeiderklassen som får barn tidlig. De som rekker å ta noe utdanning er jo ferdig med utdanningen når de er tjue, fordi de ikke tar høyere utdanning.

Ja, det er det samme jeg mener når jeg sier kulturelt betinget. Altså at vi har en kultur for å studere lenge, bruke god tid på å finne riktig partner, være godt etablert karrieremessig før vi får barn. Jeg er av samme oppfatning som deg at det gjerne er folk fra bygda eller fra ressurssvake hjem som får barn tidlig. Ettersom gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende i Danmark var 23 år for noen år siden, så må vel det bety at kulturen har endret seg? Dette tror jeg vi kan gjøre noe med. Jeg tror ikke det er et mål i seg selv å få en gjennomsnittlig førstegangsfødende på 23 år igjen, men det må vel være et mål at det ikke er katastrofe å få barn før man er 30?

Jeg ble ferdig med froskene i løpet av nittitallet, ble sammen med Temmern i -98 da jeg var 24. Vi giftet oss da jeg var 26, og fikk barn rett etter at jeg fyllte 27. Raskere syns jeg ikke vi kunne gjort det.

Jeg fikk veldig lyst på barn da jeg var 22, sånn helt ut av det blå. Jeg regner med det er biologisk, men er veldig glad jeg ventet.

Jeg var midt i studiene da vi fikk barn nr 1 og 2. Jeg trodde vi var ferdige da, før jeg fyllte 30, men så fikk vi Bonus da jeg var 32.

Jeg ser poenget med å få barn tidlig, men samtidig er det jo greit å treffe den rette først. Det er enklere å ha barn med en mann enn med flere, som for noen ser ut til å være konsekvensen av å starte tidlig.

Slikt faller eg heilt utanfor. Eg fekk førstemann då eg var 23 og fekk tredjemann då eg var 26.

Jeg er en av disse arbeiderklassepersonene uten empati og utdannelse som fikk barn da jeg var 20 år.

Jeg har også lest barnevernstatistikker og ja det er overvekt av alenemødre uten utdanning som kommer i kontakt med barnvernet, men det betyr ikke at de er alene der.

Helt ærlig vil jeg påstå at jeg hadde mer innsikt og empati da jeg var 20 enn det mim ofte viser her inne.


Det går faktisk an å ta utdannelse selv om man får barn, jeg vil påstå at det er bedre å være under utdanning som småbarnsforeldre enn i 100% jobb. Jeg har prøvd begge deler.