Er far feig, som ikke tar mer pappaperm? (Aftenposten)

Ja det mener psykologiprofessor Hanne Haavind:

- Mange menn ønsker å ta lengre permisjon enn de ender opp med å gjøre. De skylder på negative arbeidsgivere, men det er feige og dårlige unnskyldninger, hevder psykologiprofessor Hanne Haavind som har forsket på fedres deltagelse i barneomsorgen.Hun mener at menn må slutte å skylde på strukturelle hindringer og negative holdninger på jobben, og at de heller må ta et oppgjør med seg selv.

- For å ta lang permisjon, må fedre forhandle på to kanter: med kona og med arbeidsgiveren. Dessverre er det svært få menn som er hjemme lenge med barna, fordi de vegrer seg for å forhandle. Det kommer de til å tape på i fremtiden, fremholder professoren.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1672587.ece

Hva syns dere?

Jeg mener det blir feil å si at far er feig som ikke tar mer permisjon!!
Det er mange krevende jobber der ute, og arbeidsgivere som er skikkelig gammeldagse og krevende. Blir litt for enkelt å greie alle over samme kam. Det finnes så mange forskjellige grunner til at far ikke tar mer permisjon. Feighet er nok bare fåtallets grunn...

Det er nok mange som taper, evt. unnlater, forhandlinger med kona.
At det finnes mange idiotiske arbeidsgivere har jeg papirer på, så det forundrer meg heller ikke det minste.

At de er for feige ... Både ja og nei. Feig om de ikke tar kampen med kona, som ikke har enerett på permisjonen, selv om det virker som de fleste tror det. (Jfr. erfaringer fra NM, hvor dårlig datagrunnlag det nå enn er. )

Jeg tok all permisjonen med minsten. Ene og alene fordi gubben ikke hadde fast jobb, og ikke kunne tatt ut permisjon uten å miste jobben. Det fine, nuvel, var jo at han uansett ble uten jobb en stund i midten av permisjonen, så vi fikk masse kvalitetstid sammen.

Tja, litt, kanskje? Rhett bruker denne unnskyldningen, og det er nok ganske sant. Sjefen hans har høylydt proklamert at man gjerne må prioritere familien og permisjoner, men da må man ta konsekvensen av det og innse at man ikke kan ha en lederstilling. Han hadde forøvrig en hjemmeværende kone i alle år. Lucky him.

Jeg vil ikke si feig...

I noen tilfeller er det klart at det blir skyldt på jobben ja. I min yrkesgruppe er det svært sjelden at mennene tar ut noe særlig pappapermisjon, for som en av mine mer uerfarne kollegaer sa til meg: "Jeg har for viktig jobb til å ta permisjon, jeg."

smurfine skrev:

Jeg mener det blir feil å si at far er feig som ikke tar mer permisjon!!
Det er mange krevende jobber der ute, og arbeidsgivere som er skikkelig gammeldagse og krevende.

Alle disse krevende jobbene er ikke besatt av menn. Noen (mange) kvinner har også krevende jobber det ikke er så lett/populært å ta permisjon fra. Dette er en likestillingskamp også mennene må ta. Ja, det finnes mange gammeldagse arbeidsgivere, men så lenge unge fedre ikke tar opp kampen så kommer vi heller ikke nærmere målet om full likestilling i arbeidslivet. Jeg håper vi en dag kommer dit at unge kvinner og menn i fertil alder stiller likt i arbeidslivet, og at arbeidsgiver vet at også mannen kan bli "borte" en stund ved familieforøkelse.

Så ja, jeg synes nok at menn ofte er feige som ikke tør eller vil ta opp kampen. På den andre siden skjønner jeg det veldig godt om familien velger det alternativet de taper minst på økonomisk. Hadde det vært full likestilling i arbeidslivet hadde kanskje kvinner og menn i gjennomsnitt tjent det samme, og da hadde også det argumentet falt bort for mange.

Jeg synes Kanne har et veldig godt innlegg her, og må si meg enig med henne på de fleste punkter. Heldigvis er det heller ikke slik lenger at mannen nødvendigvis tjener så mye bedre enn kvinnen eller har en "viktigere" stilling. Videre er det gudskjelov mange arbeidsgivere (deriblant min og mannens) som betaler mellomlegget mellom lønna og de 6 G som man får fra det offentlige. "Feighet" er absolutt ikke den eneste årsaken til at så få menn tar permisjon, men det er nok en vanlig grunn - tror jeg. Som andre har vært inne på her, er det heller ikke til å legge skjul på at mange kvinner har et oppriktig ønske om å ta hele permisjonen og ikke vil "slippe til" mannen.

Callisto skrev:

Hva syns dere?

Jeg synes man legger alt for mye vekt på det første året og permisjonstida som det eneste saliggjørende når det gjelder å knytte seg til barnet sitt.

Mannen min var hjemme hele det første året med storesøster, men unntak av noen små formiddagstimer på norskkurs og har hatt bare minimumspermisjon med guttene. Det er overhodet ikke noe forskjell på tilknytningen mellom far og storesøster i forhold til tilknytningen mellom far og småbrødrene. Vår erfaring er at så lenge far tar aktivt del i barnas liv spiller det ingen rolle om han hadde kort eller lang permisjon i det første leveåret.

Det kan du ha rett i, Nenne, men det er et annet poeng også, som Kanne berører. Nemlig det faktum at slik det er nå, er det liten tvil om at kvinner som "forventes" å bli gravide, ikke alltid får jobber de er kvalifisert for fordi de forsvinner snart. Mens det for menn ikke er samme problemstilling. Ja til mer permisjon forbeholdt mannen, slik at dette utjevner seg. I hvert fall innen Knøtteliten skal ha jobb. 🙄

Scarlett skrev:

Det kan du ha rett i, Nenne, men det er et annet poeng også, som Kanne berører. Nemlig det faktum at slik det er nå, er det liten tvil om at kvinner som "forventes" å bli gravide, ikke alltid får jobber de er kvalifisert for fordi de forsvinner snart. Mens det for menn ikke er samme problemstilling. Ja til mer permisjon forbeholdt mannen, slik at dette utjevner seg. 🙄

Amen!
Og det inkluderer et amen til Kannes innlegg også.

Nenne skrev:

Jeg synes man legger alt for mye vekt på det første året og permisjonstida som det eneste saliggjørende når det gjelder å knytte seg til barnet sitt.

Det er jeg enig med deg i!

Men jeg har vært på jobbjakt i et år nå etter endt permisjon. Har hatt vikariater frem til nå! På intervjuer så faller alltid stemningen når man kommer inn på familieforhold, jeg har en jente på 2 år og er selv 35! Det forventes med en gang at jeg snart er i gang med nr 2 og vil forsvinne et år. Det er ingen som tenker på pappaen opp i dette. Lurer på om småbarnsfedre merker det samme???

Nå har jeg faktisk fått fast jobb og begynner i morgen

Tja. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Det kan godt være at det finnes mange krevende arbeidsgivere (for både mødre og fedre) og mødre som regner permisjonsretten som sin.

Og det er nettopp derfor vi trenger litt tøffere menn, som både tør velge og kreve en større del av permisjonstida. Samtidig er det som nenne sier, ikke bare det første året som teller for å få et nært forhold mellom barn og foreldre. Men jeg tror fedre som slipper til alene med ungene tidlig blir mer selvstendige og flinkere fedre enn de som i andre ytterkant aldri får kledt på barna sine fordi det blir jo "feil" uansett.

Kanne


Holder meg hard for ikke å pakke for lillemann når gutta skal på helgetur til helga...

Nenne skrev:

Jeg synes man legger alt for mye vekt på det første året og permisjonstida som det eneste saliggjørende når det gjelder å knytte seg til barnet sitt.

Mannen min var hjemme hele det første året med storesøster, men unntak av noen små formiddagstimer på norskkurs og har hatt bare minimumspermisjon med guttene. Det er overhodet ikke noe forskjell på tilknytningen mellom far og storesøster i forhold til tilknytningen mellom far og småbrødrene. Vår erfaring er at så lenge far tar aktivt del i barnas liv spiller det ingen rolle om han hadde kort eller lang permisjon i det første leveåret.

Jeg tror likevel at det er viktig at far er mye hjemme med det første barnet for det er da man definerer hvilken type far man blir. Jeg tror det er større sjanse for at han da knytter seg tett til de neste barna for da "kan" han dette med å være en tilstedeværende far.

Likevel så ser jeg jo rundt meg at de familiene hvor far ikke har hatt lengre permisjon har en tendens til at de fedrene ikke egentlig er mindre deltagende i barnas liv, men at de har mindre ansvar for det praktiske arbeidet med barna.

Amen til Kanne og Scarlett. Jeg tror lengre permisjoner til fedrene kan ha en hel masse gode effekter både hjemme og ute. Og jeg må si at menn som har så utrolig viktige jobber at de overhodet ikke kan ta permisjon, irriterer meg voldsomt. Hva er det vi kvinner driver med, da, tull og fjas?

Tinetoff skrev:

Amen til Kanne og Scarlett. Jeg tror lengre permisjoner til fedrene kan ha en hel masse gode effekter både hjemme og ute. Og jeg må si at menn som har så utrolig viktige jobber at de overhodet ikke kan ta permisjon, irriterer meg voldsomt. Hva er det vi kvinner driver med, da, tull og fjas?

Og amen til denne.

Å si at alle er feige, synes jeg er å dra alle over en kam.

Noen er uten tvil feige, de vil ikke ta forhandlingen med arbeidsgiver.

Noen vil ikke ta diskusjonen med mor.

Andre har arbeid hvor de vil miste arbeidsoppgaver og videre muligheter på arbeidsplassen.

For vår del var det fars arbeidssituasjon som avgjorde fordelingen av permisjon. Far er eier og ledende rørlegger i et lite firma som er sårbart for fravær - uansett årsak - og vi var begge to inneforstått med at pappapermisjon ville bli et økonomisk tap for firmaet.
Derfor var det bare jeg som tok ut permisjon.
Konsekvensene for oss har bare vært merkbare i forhold til det praktiske med ungene, som esme sier. Han er, og har hele tiden vært en synlig og aktiv omsorgsperson for ungene, men er litt dårligere på logistikken

Nå har jo jeg også hatt arbeidsplassen min hjemme, fordi det løste mange praktiske problemer for oss, og jeg har derfor hatt hovedansvar for den hjemlige logistikken.

Vi trenger en generell holdningsendring i samfunnet, slik at det å ta ut permisjoner i forhold til omsorg og barn i mye større grad blir en selvfølgelighet for både mor og far, uansett arbeid og arbeidsgiver.

Og det er mange mødre som må gå litt i seg selv, og la far slippe til både når det gjelder barn og hus :brannfakkel:

gullet skrev:

Vi trenger en generell holdningsendring i samfunnet, slik at det å ta ut permisjoner i forhold til omsorg og barn i mye større grad blir en selvfølgelighet for både mor og far, uansett arbeid og arbeidsgiver.

Og det er mange mødre som må gå litt i seg selv, og la far slippe til både når det gjelder barn og hus :brannfakkel:

Ja og da, mener jeg, at noen må være litt tøffere enn alle de andre - og faktisk våge å satse. Selv om de kan få litt kjipere arbeidsoppgaver på jobben. Jeg er enig i at det sikkert ikke er så lett som det kan se ut her i innlegget. Men holdningsendringer kommer ikke lett, NOEN må gå foran og ta de litt ubehagelige valgene.

Om menn generelt er feige, eller om noen er tøffe/heldige. Tja det er kanskje ikke så godt å si.

Hilsen dame som har viktig jobb!

Det er klart at vi kvinner kan inneha like betydningsfulle stillinger som menn. Men det er nok forskjell på hvordan det blir oppfattet om en mann i en slik stilling blir borte i permisjon i 1 år enn når en kvinne gjør det. Det kommer nok av at arbeidsgiver allerede har regnet med risikoen for at kvinnen kan bli gravid og blir borte i permisjon. Så sånn sett er det "vanskeligere" for en mann å ha permisjon fra jobben sin, det forventes ikke i like stor grad at han kan bli borte i lengre periode fra jobben sin.

Men vil vi at det skal være slik? Nei. Og veien for å nå målet er dessverre "the hard way" - at mange nok menn tar ut en større andel av permisjonen. På den måten vil etterhvert en arbeidsgivers vurdering av risikoen for at en arbeidsgiver blir borte i permisjon bli lik for menn og kvinner.

For å få menn til å ta en større del av kaken er min mening at øremerket fars-permisjon må til.

Mannen min, da, som ikke VIL?

Altså, han har storkost seg de to pappapermene, han har tatt dem alene, og han er en veldig tilstedeværende og deltagende pappa.

Men han syns 4-6 uker er akkurat passe lenge.

Sånn er det nå i hvert fall for OSS.

(I tillegg har jeg ammet lenge og mye, og storkost meg hjemme ett år, så det har vært vinn-vinn å dele det på den måten)