Adopsjonens pris

Var det flere enn meg som så denne i går?

Mannen min og jeg satt nesten og måpte oss gjennom den. Vi ble opprørte, provoserte, ja nesten sinte, på disse barnas vegne og jeg håper at all adopsjon her til lands foregår i helt andre former. Jeg har jo inntrykk av det, og ble derfor så sjokkert siden dette er et av våre naboland.

Om du ikke så dokumentaren finner du nett-tv versjonen i lenken over og den går også i reprise på NRK2 i kveld 23.50.

Jeg har ikke sett dokumentaren, men fulgte saken i danske media da den ble sendt der. De har både Masho-saken og en tilsvarende, Amy-saken, som dreier seg om i korte trekk det samme: Store barn adopteres litt sånn "på kjøpet" sammen med yngre søsken, de er gjerne eldre enn adoptivforeldrene får inntrykk av, og det blir en total klæsj med store tilpasningsproblemer. I disse to sakene endte det med fosterhjem/institusjon for begge barna.

Jeg ville ikke forundres så voldsomt om man får noe tilsvarende i Norge etter hvert som adopsjon av små barn blir vanskeligere. Hvorvidt adopsjonsforeningene her jobber noe mer forsvarlig enn DanAdopt... tja, det er vel mye de samme internasjonale samarbeidspartnerne ute og går?

Jeg kjenner to familier som har fått "storebror på kjøpet", så det er nok ikke helt uvanlig her heller. Den ene familien adopterte på slutten av 70-tallet, den andre på 80-tallet.

Jeg har forøvrig ikke sett programmet, eller lest noe om problemstillingen. Bare sånn for ordens skyld.

Jeg så på programmet i går, og satt egentlig og måpet hele programmet jeg og. Jeg har tenkt masse på det i dag, og jeg er fremdeles like satt ut av det hele.

Eg såg det og blei heilt knust. Det er jammen ikkje ofte eg begynner å grine etter å ha sett eit program på TV, men dette var heilt grusomt. Jenta gjekk frå å vere ei glad og livlig jente til ei jente med heilt tomt blikk.
Den scena då ho måtte gå frå middagsbordet var virkelig ille, syns eg. Eg kunne ikkje sjå at ho gjorde noko som helst gale?
Det virka dessuten som om adoptivmora ikkje ville at ho skulle trivast hos avlastningsfamilien. Der skulle ho ha det fælt sånn at ho skulle savne adoptivforeldra og vere glad for å komme heim igjen. Og så psykologen då, som meinte at det var riktig å holde litt igjen på kjærleik og omsorg slik at det ikkje skulle bli overveldande?

Til tross for denne dokumentaren trur og håpar eg at dei fleste barn som blir adoptert får eit bedre liv enn det dei hadde før. Men i denne saka blei alt heilt feil frå første stund! På rulleteksten leste eg at ein ganske stor andel av barna som bor adoptert til Danmark frå Etiopia via denne organisasjonen har biologiske foreldre som lever. Var det 70%? I såfall tenker eg at det kanskje er mange andre tvilsomme tilfeller.....

Men kjære vene (jeg har riktignok ikke sett ferdig, men...), hva i all verden er problemet til adoptivforeldrene? Sender henne vekk fra bordet pga. en irriterende bevegelse de ikke ser, men som er inni henne??? 😕

Det er jammen bra det kom en tråd opp om dette, jeg er fremdeles rystet over hele greia.

Dette er Adopsjonsforums reaksjon på saken:

"Rystende adopsjonsfilm

NRK2 viste om kvelden 26. februar filmen "Adopsjonens pris". Adopsjonsforum har mottatt en rekke reaksjoner på filmen om en adopsjon av to barn fra Etiopia til en familie i Danmark.

I filmen vises det to etiopiske foreldre som adopterer bort sine to yngste barn fordi de selv er syke, og frykter at de har kort tid igjen å leve. Filmen gir inntrykk av at familien er utsatt for visst press og noen vage løfter om hjelp før de bestemmer seg for adopsjon. Selv om Adopsjonsforum ikke kan ta stilling til den konkrete adopsjonsprosessen og hvordan filmen er klippet ⁄ redigert, etterlater dette en tvil om etikk og jus er riktig håndtert.

De danske adoptivforeldrene framstår også i et dårlig lys i filmen. Det eldste barnet er flere ganger filmet i svært sårbare situasjoner, inkludert en scene der adoptivmor sier til barnet at det ikke skal bo hjemme lenger. Dette barnet blir etter hvert tatt hånd om av en barnevernsinstitusjon selv om adoptivforeldrene beholder foreldreretten.

Forsiktig
Den aktuelle adopsjonen fra Etiopia er formidlet av den danske organisasjonen DanAdopt. Barnehjemmet de to barna kom fra ble i fjor stengt av etiopiske myndigheter.

– Denne saken illustrerer hvor viktig det er å være forsiktig ved valg av samarbeidspartnere i et land som Etiopia, sier Gudim.

Etter at et stort antall nye adopsjonsformidlere kom på banen i Etiopia for ca. 10 år siden økte antallet adopsjoner fra landet dramatisk. Det har derfor vært mye diskusjon om adopsjoner internt i Etiopia og i adopsjonsforeninger. Etiopiske myndigheter er i ferd med å stramme inn regelverket, flere barnehjem er blitt stengt av myndighetene og noen adopsjonsformidlere har avsluttet sitt arbeid i landet. Etiopiske myndigheter vurderer i disse dager hvilke adopsjonsforeninger som skal få fornyet lisens.

Presseetikk.
Adopsjonsforum mener at selve filmen også er et overgrep mot de berørte barna, deres opprinnelige familie og nåværende adoptivfamilie i Danmark. Filmen ble vist på dansk fjernsyn høsten 2012 og skapte stor debatt om adopsjon generelt og om adopsjon fra Etiopia spesielt.

I pressens "vær varsom"–plakat står det følgende:
"4.8. Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker."

De som har produsert filmen – og NRK som velger å vise den – har ikke tatt hensyn til hvordan disse barna blir eksponert for hele verden. Av denne grunn vil Adopsjonsforum ikke legge link til hvor filmen ligger på nettet. Det er et overgrep mot barna å eksponere dem ytterligere.

Adopsjonsforum vil legge ut en grundigere kommentar om saken seinere."

Nå gråter jeg! Stakkar, stakkars unger for en behandling å bli utsatt for. Også rive en unge opp fra hjemland og foreldre, og deretter flytte henne bort fra broren og sende henne fra seg og fra sitt nye hjem. Det er vel sikkert mye vi ikke fikk se i filmen, men fosterforeldrene virket jo totalt kyniske og følelseskalde mot henne.

Jeg trodde programmet var helt annerledes før jeg begynte å se, men sitter igjen med en klump i magen etter å ha sett på.

Alt var jo så feil, så feil. Biologiske foreldre som hadde fått beskjed om at de skulle få jevnlige rapporter om barna som var adoptert bort, men som møtte stengte dører over alt. Den stakkars jenta som tydelig trengte ekstra bekreftelse på at hun ikke var forlatt og uelsket av sine biologiske foreldre, ei heller (forhåpentligvis) av sine adoptivforeldre, men som psykologen mente man skulle trekke seg unna som om hun hadde gjort noe galt.

Blir helt kvalm.
Får så vondt av denne jenten at det kan ikke beskrives engang.
Og enda har jeg ikke sett ferdig. 🙁

Fikk bare vondt av å se det jeg. 🙁

Hva er greia med middagsbordet der? :sinna:

Jeg spilte det inn og skal få sett en dag jeg er litt mer opplagt.

Jeg HÅPER at filmen er tendensiøst laget og spekulativt klippet, for om den fremstiller sannheten så er der for vondt og hjerteskjærende til at jeg klarer å forholde meg til det. Den lille jentas ansikt da hun får vite at hun skal flytte igjen... Det har hjemsøkt meg i hele dag, og jeg blir ikke lett påvirket av verdens ondskap, egentlig.

Og det bekrefter hvor viktig den restriktive adopsjonspolitikken som føres i Norge er.

Jeg fikk lyst til å hente henne, putte henne i fanget mitt og aldri slippe henne. Stakkars vesle rusket!

Polyanna skrev:

Jeg fikk lyst til å hente henne, putte henne i fanget mitt og aldri slippe henne. Stakkars vesle rusket!

Grusomt rett og slett.

Hun turde jo knapt si noe når hun fikk beskjed om å flytte. Grusomt rett og slett.:(

Ja det blikket hennes når de forteller at hun må flytte igjen, det er helt forferdelig. Jeg har lest litt i danske aviser om denne saken også i dag. Jeg sitter ikke igjen med noen bedre følelse.

Dersom eg hadde vore journalisten som lagde denne filmen ville eg hatt store problem med å berre observere og filme uten å blande meg inn. Eg måtte virkelig ha kjempa mot trangen til å avbryte filminga og ta ungen med meg heim. Trur ikkje eg hadde klart å fullføre filmen.

Simone skrev:

Dersom eg hadde vore journalisten som lagde denne filmen ville eg hatt store problem med å berre observere og filme uten å blande meg inn. Eg måtte virkelig ha kjempa mot trangen til å avbryte filminga og ta ungen med meg heim. Trur ikkje eg hadde klart å fullføre filmen.

Hun blandet seg inn ved å vise filmene til en psykolog som meldte det videre til kommunen (?).