Oppdragelsen har skylda når unger ender på skråplanet

Litt av ein brannfakkel, men stemmer det?

Når barn utvikler destruktiv atferd så skyldes det svært ofte foreldrenes oppdragerstil, konkluderes det i en forskningsrapport ved Høgskolen i Bergen.Oppdragelsen betyr mye for ungenes valg av venner, og hvorfor noen får avvikende normer og blir kriminelle, hevdes det.

Dagbladet.no

Ser i alle fall gjennom min jobb at det stemmer i veldig mange tilfeller.

Jeg syns igrunn ikke det er en brannfakkel jeg, men faktisk ganske naturlig.

Men overskriften var temmelig tabloid.

At det ofte er en sammenheng virker jo rimelig. Det er ikke dermed sagt at det alltid er sånn.

Hasselnøtt skrev:

Det er ikke dermed sagt at det alltid er sånn.

Nei, det er det vel heller ingen som påstår.

Det blir for enkelt å legge "skylda" på foreldrenes oppdragelse.
Hvorfor er det da slik at i en søskenflokk er den 1 som sklir ut, mens de andre ikke gjør det?
Oppdragelsen vil jo være den samme.
Klart oppdragelsen spiller inn, men det er MYE annet som gjør det også.

Mine foreldre har to barn - et særdeles tekkelig skolelys og en tung rusmisbruker. Så nei, jeg tror ikke at det alltid er en sammenheng - kanskje ikke engang at det som oftest er en sammenheng. Nettopp slike holdninger er det som gjør at moren min kvier seg for å spise lunsj med de andre på jobben, og ikke har våget å fortelle sine kollegaer om problemene i familien vår.

Jeg vokste opp i en sentrumsbydel i Oslo, og mange i min omgangskrets kom fra familier med vold, rusproblemer, rare foreldre som ikke grensesatte, grensesatte for mye osv. og det er jo ikke spesielt oppsiktsvekkende at veldig mange av dem det gikk skikkelig dårlig med kom fra disse familiene.

Det er ingen som påstår at dete gjelder i alle tilfeller, men at det gjelder ofte er jeg ikke i tvil om. Jeg syns ikke det dreier seg om "holdninger".

glitterchick skrev:

Det er ingen som påstår at dete gjelder i alle tilfeller, men at det gjelder ofte er jeg ikke i tvil om. Jeg syns ikke det dreier seg om "holdninger".

Det synes jeg - når en gruppe mannlige Frp-velgere sitter i lunsjen år ut og år inn og mjærer om at alle med narkomane barn kan takke seg selv fordi oppdragelsen har sviktet. Selvfølgelig hadde de ilt til med bortforklaringer hvis mamma fortalte dem sannheten om sitt liv - det gjelder jo ikke deg, da, stakkar, men jeg synes uansett det vitner om en ensporet og skremmende svart-hvitt-tenkning.

Nå ble jeg faktisk både provosert og lei meg, kjenner jeg.

Elinblu skrev:

Det synes jeg - når en gruppe mannlige Frp-velgere sitter i lunsjen år ut og år inn og mjærer om at alle med narkomane barn kan takke seg selv fordi oppdragelsen har sviktet.

Ja, når man snakker om alle, da er det snakk om holdninger. Men å påpeke at oppdragelse og engasjement spiller en rolle i om ungdom havner på skråplanet må det da være mulig å påpeke uten at du skal føle deg personlig angrepet?

Hvis ikke kan vi jo egentlig bare slutte å oppdra barna våre, hvis det ikke har noen innvirkning allikevel.

Det er innlysende at det er en sammenheng, men 2 barn i samme familie vil være forskjellige og vil derfor reagere ulikt.

Det er heller ikke sikkert at foreldrene behandler barna likt. Litt mere ekstreme oppdragelsesmetoder tror jeg ofte kan virke på noen og ha negativ effekt på andre.

Jeg er mest fascinert av navnet på forskeren: Folvard Nævdal.
Folvard Nævdal. Folvard Nævdal.

:avsporende:

Maz skrev:

Det er innlysende at det er en sammenheng, men 2 barn i samme familie vil være forskjellige og vil derfor reagere ulikt.

Det er heller ikke sikkert at foreldrene behandler barna likt. Litt mere ekstreme oppdragelsesmetoder tror jeg ofte kan virke på noen og ha negativ effekt på andre.

Ja, slik tenker jeg også.

Men det er klart at barnet er ikke gammelt før det skaper nære relasjoner til andre enn foreldrene, og opplevelser gjennom skoleårene er selvfølgelig også viktig når et menneske formes - på godt og vondt.

Egentlig følger vel dette bare det som var argumentet når min bror ble narkoman.
De gangen var det skilsmisse som gjorde at barn havnet på skråplanet.

Ja. han var et skilsmisse barn, men ble som en "ordentlig" sønn for min far som hadde mistet en gutt som ville vært 1 år eldre. Broren min var 7 år når mamma og pappa giftet seg.

Vi er tilsammen 4 barn (tar ikke med de andre barna pappa hadde fra før), av oss har en havnet på skråplanet (teit ord).
Han var med i en gjeng der vi bodde den gangen, Ammerud.
Han var en liten pingle størrelsesmessig og ble truet med bank om han ikke gjorde som han fikk beskjed om.
Hvordan skal en oppdragelse endre på det?
Ja, man prøver så godt man kan å gi barnet selvtillitt for å stå for egne meninger, men ville vi stått for egnee meninger om det førte til at vi fikk bank?

Lederene for gjengen min bror havnet var et tvillingpar. Jeg vet ikke om de lever i dag, men det ville ikke forundre meg om de er to på overdosestatestikken.
Det siste jeg hørte om en av de, var at satt inne etter å ha slått ned en gammel dame og ranet henne. Broren satt inne for tyveri.

Hvordan skal man lære et barn å stå opp i mot noe slikt?
VI flyttet fra Oslo og ut på landet, ikke langt nok dessverre.
Når vi ser 9 klassebildet av broren min ser vi en gutt som er minst et hode lavere en alle, inkl jentene. Hjelper lite at han er rundt 1.85 i dag.

Slik samfunnet har blitt i dag så er det jo ikke lengre foreldrene som ser ungene mest i løpet av en dag. Oppdragelsen er det ikke lengre foreldre som står for alene.
Barnehage, skole og SFO spiller en like stor rolle.

At det kan være en sammenheng ser jeg helt klart, men jeg har som Elinblu en bror som er narkoman og som har vært skikkelig på kjøret.
Litt forskjell på oss kan man si.

Mye har også å si på miljøet man har utenom hjemmet.

Jeg mener at det blir alt for enkelt å si at det skyldes oppdragelsen. Det er mange faktorer som spiller inn. At det kan være en bidragende faktor er en ting. Mange andre ting vil også være medvirkende og mer avgjørende. En persons selvbilde og selvtilitt vil være avgjørende. Fysiske og psykiske sykdommer har mye å si. Vennekretsen vil være med på gjøre mye. Å legge skylden på en faktor er veldig forenkling. Det vil aldri være en ting som fører til at en person havner på skråplanet. Det er summen av ytre og indre faktorer som vil føre til det.

Zoë skrev:

Ja, slik tenker jeg også.

Men det er klart at barnet er ikke gammelt før det skaper nære relasjoner til andre enn foreldrene, og opplevelser gjennom skoleårene er selvfølgelig også viktig når et menneske formes - på godt og vondt.

Selvsagt er miljø utenfor hjemmet en vesentlig faktor, og gruppepress og tilhørighet er sterke saker. "Gode foreldre" er ingen garanti for noe som helst, men at det er en sammenheng med foreldreegenskaper og barns ansvarlighet tror jeg på. Men garantier er det ikke.

Brannfakkel?

Det føyer seg vel pent inn i rekken av de tingene vi foreldre får høre idag. Det er vår feil alt sammen. Spesielt er det kvinners feil. Vi er egoistiske karrierejegere som nekter å være hjemme og bake boller med barna våre, men istedenfor lar dem seile sin egen sjø og være 9-10 timer daglig i barnehagen, mens vi jobber og tjener penger til statussymbolene vi må ha, og bruker fritiden på oss selv.

Nei, alt var mye bedre i gode gamle dager...

glitterchick skrev:

Nei, det er det vel heller ingen som påstår.

Nei, men det som er vanskelig med slike studier er at om man kanskje ser en sammenheng i 75 % av tilfellene (for å ta et tilfeldig tall) vil alltid de resterende 25 % (som fortsatt er ganske mange) føle seg urettferdig behandlet. Det er vel det som er utfordringen, å ikke gjøre det om til generaliserende holdninger. Dette kjenner man jo igjen fra alle former for studier, særlig på område som er litt vonde. Det er jo også lett å forstå, for man føler seg fort stigmatisert dersom man tilfaller den andre kategorien, der sammenhengen ikke er gjeldende.

Når det er sagt har jeg ikke lest konklusjonen i denne studien og forsvarer ikke den som sådan. Uten å gjøre dette om til en annen debatt kjenner jeg meg igjen i tilsvarende "det er din feil"- studier i forbindelse med barnløshet.

Jeg aner ikke, men det stemmer godt med de jeg kjenner.