Shute: Nå er jeg en blanding av

og

her.
Jeg er enig i at det er naturlig å nevne for eksempel "Anne og Gro" hvis man ellers ville sagt "Anne og Kjell". Og i en bok om Arne og Carlos så ville det jo vært naturlig å komme inn på hvordan det er å jobbe så tett sammen når man også er venner. Eller kjærester, om det er det de er. På samme måte som det ville vært naturlig å snakke om hvordan det er å jobbe sammen som venner dersom det var to venninner eller et heterofilt par som ble intervjuet. Og når man lar være så blir det litt påfallende.
Man kan jo tenke seg et arbeidsfellesskap med to venner, en mann og en dame, også. Da syns jeg det ville vært naturlig å nevne forholdet dem i mellom. Ergo blir det rart å ikke nevne det, bare fordi det er to homofile.
Ellers, på det Skremmern sier: Jeg syns generelt det enkleste er å ta tak i det mest synlige særtrekket. Om det er "jenga i blå genser" (noe som faktisk ville skilt seg ut, i alt det rosa. "Hun i den rosa genseren" ville jo vært fullstendig ubrukelig

), eller "hun høyeste på rekka", "hun med stort, mørkt hår", etc.
Jeg har en tendens til å se på fysiske karakteristikker som utelukkende beskrivende. Jeg kan altså godt komme på å beskrive folk som "du vet, høy, uvanlig pen jente", eller "hun med den veldig spesielle stemmen". Og i MITT hode er dette bare en praktisk måte å klare å peke ut hvem man mener på, men jeg begynner å skjønne (ut fra noen blikk jeg har fått i blant) at noen syns det er over kanten.

:sent utviklede sosiale antenner: