Språkforvirret - jeg?

Jeg har vært tre dager på studiesamling nå, og i denne forbindelsen har jeg bodd på hotell.
Til frokost her på hotellet, satte de fram en bolle vaffelrøre, så kunne man steke seg vafler om man ville.

Jeg satt og spiste for meg selv i dag tidlig, da en eldre mann henvendte seg til meg...
Jeg hadde aldri sett ham før, aldri pratet med ham, men han tok tydligvis to ting for gitt:

A: Jeg pratet tysk.
B: Jeg kunne steke vafler.

Mannen spurte meg - på tysk - hvor mye vaffelrøre han skulle ha i øsa.
Jeg ble med ham bort til vaffeljernet - svarte - på mitt heller haltende tysk at jeg trodde nok jeg ville brukt så-så mye.
Det ble vel et slags "dette er for mye, du må nok bruke litt mindre..." altså, på tysk...

Og så la jeg til - bare for å understreke at jeg slett ikke var sikker:

"Glaub ich, anyway..."

Språkforvirret - jeg? Hadde ikke rukket å drikke min våknekaffe engang, jo!

Ikke verst at du både klarte å svare (delvis) på tysk og hjelpe til med vaflene, da, og det før morgenkaffen!

Jeg syns du er flink. Ikke lett så tidlig på morgenen.
Jeg jobbet engang med en dame som ikke kunne et eneste ord fremmedspråk. Men hun var helt klart den som ble forstått best, når hun handlet med turister. Hun brukte hele kroppen for å beskrive og fortelle.
Jeg kan ennå se henne for meg.

Det er ikke så lett det med fremmedspråk når man er trett, nei. Jeg jobbet en sommer i Tyskland da jeg var student, og vi utenlandske studenter snakket både engelsk og tysk oss imellom, og skandinavene naturlig nok også morsmålet vårt. En finsk venninne ba tynt for seg en gang, langt utpå kvelden og etter ganske mye øl og mye veksling mellom tysk, engelsk og svensk: "Bitte, nicht mehr als zwei Sprachen in the same sentence!".

Glaub ich, anyway er en altfor lite brukt ytring!

Skilpadda skrev:

"Bitte, nicht mehr als zwei Sprachen in the same sentence!".

Fantastisk!