Er en kvinne en eiendel fordi hun blir fulgt til alters av sin far?

For noen dager siden så hørte jeg på 17.30 på P4 en diskusjon ang dette med at Kronprinsesse Victoria ønsker å bli fulgt til alters av sin far.
http://www.side2.no/underholdning/article2910127.ece

Hvorpå ene debatanten mente at signal effekten av dette har var svært, svært uheldig og det passer seg ikke for en moderne kronprinsesse å gjøre noe slikt. Fordi denne skikken symboliserer at kvinnen er en eiendel som blir gitt fra far til mann.

Jeg kjente at jeg ble litt provosert av det hele. Jeg anser meg selv virkelig ikke som noen eiendel, ei heller min far eller mann har tenkt denne tanken.
Jeg bare lurer på om det ikke er mulig for en skikk å symbolisere noe nytt. Hvorfor MÅ noe som for mange kan være en koselig skikk/handling nødvendigvis symbolisere noe negativt?

Min far fulgte meg over kirkegulvet da jeg giftet meg, og jeg følte meg ikke annet enn stolt og lykkelig, og fattern stakkar jobba som bare juling med ikke å grine.

Jeg følte meg ikke som hans eiendel da, like lite som jeg hadde følt det før, eller har følt at han har forært meg som personlig slave til mannen min i ettertid. (Stakkars gubben, det er vel heller ham som blir herjet med av meg.)

Ok - greit med en prinsipiell diskusjon, men bør man fjerne alt som er hyggelig, bare fordi det kan tolkes i en eller annen retning?

Mex skrev:

Hvorfor MÅ noe som for mange kan være en koselig skikk/handling nødvendigvis symbolisere noe negativt?

Denne setningen skjønte jeg ikke. Mener du at alle "koselige skikker" forbindes med noe negativt?

Denne handlingen er basert i at ansvaret for datteren gis fra far til ektemann, det kommer man ikke unna. At man personlig ikke legger denne symbolikken i handlingen er en annen sak.

Ang. Kronprinsesse Victoria så stiller dette seg litt anderledes i Sverige, de har tydeligvis ikke hatt en like utbredt skikk med at faren følger bruden til alters som det Norge har. Det er dermed ikke snakk om å fjerne noe, det er snakk om å innføre noe. Og som kronprinsesse så er desverre ikke bryllup et privat anliggende.

Jeg personlig syns det er gammeldags, og lurer litt på hvorfor det er så koselig kontra å gå alene eller sammen med en kommende mann opp. Og hvorfor kan man ikke bli fulgt av mor?

Jeg er absolutt ikke enig i utsagnet, det er derimot en fin tradisjon, flott opplevelse for den stolte pappaen og den vordende bruden.

Min pappa fulgt meg, og mamma kunne fortelle i ettertid at han hadde vært helt i ekstase da jeg spurte ham. Noe som er vanskelig å tro for de som kjenner ham. Han var nemlig en veldig rolig sjel. Før jeg spurte ham hadde han spurt mamma om hun trodde at jeg kom til å spørre. Han holdt heller ikke tilbake tårene under byllupet.

Jeg syns det var veldig greit å ha en arm å holde fast i da jeg gikk opp langs kirkegulvet til mannen som satt og ventet sammen med sin mor. Jeg ser vel egentlig mer på det som en symbolsk "overføring" både av brud og brudgom - mor overleverer sønn, far overleverer datter fra deres respektive familier og inn i en ny familieenhet.

Pappa syns det var en utrolig stor opplevelse å føre meg opp langs gulvet. Og jeg vet at moren til mannen syns det samme om å sitte ved alteret og vente sammen med ham.

glitterchick skrev:

Jeg personlig syns det er gammeldags, og lurer litt på hvorfor det er så koselig kontra å gå alene eller sammen med en kommende mann opp. Og hvorfor kan man ikke bli fulgt av mor?

Enig. Det symboliserer en overlevering fra et mannlig familieoverhode til et annet, noe som det kanskje er på tide å slutte med? Ja, det sikkert koselig og fedre som blir spurt blir rørte og glade og sånn, men gammeldags er det uansett, synes jeg.

I følge Aftenposten er det ingen særlig lang tradisjon heller:

Ny tradisjon i Norge

I det gamle norske bondesamfunnet var det vanlig at bruden tok farvel med sine foreldre hjemme på gården og ble hentet til kirken av brudgommen.
Prosesjonen opp kirkegulvet ble ledet an av bruden, brudeparet eller kjøgemesteren.
Først rundt 1900, blant borgerskapet i byene, oppsto skikken med at far kjørte bruden til kirken og førte henne til alteret.
Det er uklart når denne skikken ble dominerende, trolig har det først skjedd fra 1960-tallet og utover.
Amerikansk film og TV nevnes som en påvirkningskilde for den nye tradisjonen.
Kilde: Kulturhistoriker Ørnulf Hodne, kirkehistoriker Hallgeir Elstad

Jeg har ikke et supert forhold til min far, men han fulgte meg opp alteret og aldri har jeg sett han så stolt og rørt før. Jeg syns det er en fin tradisjon som ikke handler om det å være ei eiendel. For meg handler det om en fantastisk fin stund og opplevelse både for far og datter.

En kvinne blir selvsagt ikke sin manns eiendel fordi hun følges opp kirkegulvet eller hvor det måtte være av sin far, men personlig har jeg helt siden jeg var barn reagert på symbolikken i dette. Når bakgrunnen for denne skikken er så utvetydig, så er det vel ikke bare å oppkonstruere en ny symbolikk bare for å få det til å passe i det romantiske bildet mange har knyttet til akkurat bryllup? Men at mange enkeltpersoner velger å gjøre det sånn, får være deres sak. Likevel tenker jeg som Glitter, at det stiller seg annerledes når kongelige (og atpåtil kongelige som i utgangspunktet ikke har tradisjon for dette i det hele tatt) praktiserer skikken. Når et land har monarki, så må det nesten forventes at en del valg de kongelige tar også vil bli gjort til gjenstand for diskusjon.

Jeg kjente jeg ble litt trist av den debatten som gikk for et par dager siden. Jeg tenkte; må de ødelegge denne, for meg, fine tradisjonen?

Da jeg for to år siden giftet meg, så fulgte pappa meg opp kirkegulvet. Selvfølgelig så jeg jo den at jeg og han jeg skulle gifte med, hadde vært sammen i 17 år, og vi har to barn, så sånn sett så var det jo "dumt" at pappa liksom skulle gi meg bort, men allikevel så betydde dette veldig mye for meg!

En ting er at jeg synes dette er en fin tradisjon, og så betydde det enormt mye for meg at pappa sa ja til å gjøre dette. Vi har en lang og kronglete historie bak oss, noe som vi vel har vært ferdige med i mange år, men dette at han sa ja til å følge meg opp, understreket virkelig at vi nå har et forhold som er bra, og det beviste for meg at jeg valgte riktig da jeg valgte å faktisk gi far/datter-forholdet en sjanse.

Og nei; jeg har aldri følt meg eid av hverken den ene eller den andre.

Jeg er enig med Fnatten, Glitter og Fadese - jeg har ikke noe mot at andre ønsker å følges til alteret av sin far, og tror heller ikke disse kvinnene ser seg som sin fars eiendom av den grunn (eller som sin manns eiendom etterpå), men det er helt åpenbart hva som er den opprinnelige symbolikken bak, og for meg var dette ikke en tradisjon eller et symbol jeg ønsket å videreføre.

Og jeg synes det må være helt legitimt å si hva man mener om slike tradisjoner, i alle fall når det gjelder kongefamilien, som knapt består av annet enn tradisjoner og symboler. (Og så er det såklart like legitimt for andre å velge å ignorere symbolikken, og gi tradisjonen sitt eget innhold for sin egen del.)

Carrera skrev:

Jeg kjente jeg ble litt trist av den debatten som gikk for et par dager siden. Jeg tenkte; må de ødelegge denne, for meg, fine tradisjonen?

Utsagn som dette blir jeg så stuss av. Man har en tradisjon med årelang symbolikk. Så innfører man den, og velger selv å legge noe annet i den (selv om fordomsfulle meg mistenker at endel damer syns det er romatisk å blir gitt fra far til mann på nettopp på grunn av det patriarkalske i handlingen). Også mener man at det er ødeleggende at den originale betydningen blir diskutert?

Dette var en av mine største sorger ved å gifte meg i utlandet; nemlig at pappa ikke kunne følge meg opp kirkegulvet. OK; i tidligere tider innebar dette noe annet. Nå er det (for oss) bare et utrolig koselig rituale.

Jeg ville ikke å gå opp der alene, og fikk mannens forlover til å følge meg opp. I ettertid ser jeg at det like gjerne kunne vært min egen forlover som gjorde dette, men hun var allerede engasjert som fotograf (det blir små forhold i utenlandsbryllup).

Mannen og jeg gikk opp til alteret sammen. Det syntes jeg var både det mest naturlige og det mest romantiske.

En ting er nå dette med at far tar brudgom i hånden og så overleverer bruden - da kan man snakke om å bli overlevert som en pakke.
Jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt på det på samme måte ved at far følger bruden inn og "dumper" henne foran alteret.

Jeg syntes det var veldig koselig at pappa fulgte meg opp, å se mannen stå der fremme og vente var spesielt og ga kribling i magen.

Det ble av presten foreslått en løsning vi syntes var veldig fint, mannen gikk ned trappetrinnene fra alteret og kom oss i møte, så "overleverte" pappa meg der, og mannen fulgte meg det siste stykket opp. Det symboliserte i så måte sånnsett det at jeg var "overlatt" til min mann noen år før selve bryllupet. for meg handler det aldri om at jeg er en eiendel, heller hvem som er mine nærmeste. Før var det mine foreldre, nå er et min mann.

Jeg synes derfor det er trist om noen virkelig reelt anser det som at jeg er en eiendel, bare fordi jeg lot min meget stolte far få følge meg opp kirkegulvet.

Velger en naiv holdning her antakelig, stikker hodet i sanden og tror ikke noen vil se på hverken kronprinsessen eller andre kvinner som menns eiendel av denne grunn.

Malama skrev:

Jeg synes derfor det er trist om noen virkelig reelt anser det som at jeg er en eiendel, bare fordi jeg lot min meget stolte far få følge meg opp kirkegulvet.

Jeg ville primært synes det var veldig rart om noen så på deg som en reell eiendel av noen som helst grunn. Det er ganske lenge siden man drev med slaveri i Norge.

Jeg ville gå opp med min mann, siden jeg er min egen person. Jeg er ikke en ting som skal gis vekk av min far. Jeg har selv vært veldig bevisst på denne symbolikken og ville absolutt ikke følges opp.

Jeg er enig med Hattifnatten om at dette er en snedig amerikansk skikk som handler om åh'ing og ah'ing av den hemmeligholdte kjolen og for at brudens far skal få en rolle. Og de fleste gjør bare som de andre gjør, fordi det er koselig og fint og vanlig og det de hadde sett på film og andre hyggelige grunner.

Men jeg er utrolig glad for å ha gått opp kirkegulvet sammen med min mann. Det var stort, rørende og et flott øyeblikk som markerte en overgang i vårt samliv.

Malama skrev:

Jeg synes derfor det er trist om noen virkelig reelt anser det som at jeg er en eiendel, bare fordi jeg lot min meget stolte far få følge meg opp kirkegulvet.

Velger en naiv holdning her antakelig, stikker hodet i sanden og tror ikke noen vil se på hverken kronprinsessen eller andre kvinner som menns eiendel av denne grunn.

Jeg tror ikke det er så mange som tenker at du eller Victoria er noen som helst sin eiendom. Men en del av oss har vanskelig å forstå at noen vil benytte et slikt rituale (eller hva man nå skal kalle det) når bakgrunnen for det er nettopp det - at kvinner i vår del av verden var som andres eiendom å betrakte. Og all den tid kvinneundertrykkelse fortsatt forekommer verden over, så forsvinner all romantisk schvung over det.

Malama skrev:

Det symboliserte i så måte sånnsett det at jeg var "overlatt" til min mann noen år før selve bryllupet. for meg handler det aldri om at jeg er en eiendel, heller hvem som er mine nærmeste. Før var det mine foreldre, nå er et min mann.

Jeg er ikke gift, og selve seremonien sier vel ingenting om hvem som er ens nærmeste.