Matlaging - og barn som vil hjelpe til

Min 3-åring vil gjerne hjelpe til med middagslaging, og det er flott.

Er det posesuppe er det jo greit nok, han kan stå der og helle oppi vann og pulver og røre rundt. Vi er ikke så flinke til å lage alt fra bunnen i vår familie.

De gangene vi faktisk lager mat fra bunnen opplever jeg at jeg synes det er mye mer masete pga al "hjelpen". Skal sies at han er veldig sta og viljesterk med til tider voldsomt temperament.

Hvordan hånderer dere "matflinke" slik hjelpsomhet? Jeg synes det er styrete med en som på død og liv skal skrelle gulrot selv (får ikke til, blir sur og må ha hjelp), har henda borti mens jeg skjærer opp, skal helle gulrot oppi stekepanne (halvparten utenfor), skal røre rundt i stekepanne (så det spruter) - skal helle oppi melk (delvis utenfor), skal røre rundt og nekter å gi fra seg røreredskapet til meg så jeg også får rørt osv.

Litt på spissen dette. Jeg lar han få lov og hjelper han, synes det er positivt at han vil delta. Men jeg synes det er så slitomt og tiltak når det er matlaging som krever mer enn en Toropose!! Det blir gris overalt, det tar lenger tid, jeg er ikke så flink selv og trenger å lese litt oppskrifter innimellom og er ikke i humør til å ha diskusjoner om hvem som skal gjøre absolutt alt. I tillegg til prating non stop og hvorfor ditt og hvorfor datt.

Sist vi hadde fiskekaker måtte jeg omtrent krangle meg til å få snu dem jeg også, han snudde nemlig bare noen.

Hva gjør dere andre? Får de hjelpe til av hjertens lyst slik at det er søl og gris over alt? Er kjøkkenet bannlyst område mens voksne lager maten?

Vi hadde en tråd om dette nylig et sted. Jeg har begynt å la barna delta mer. De er 2.5 og 4.5 år. Han på fire tar uten problem gulrøtter, og hun på 2 kutter agurk. De rører, heller oppi, passer på kjelene. For oss har det vært veldig bra, nå er ungene med å lage middag istedenfor å sutre rundt beina på meg mens jeg lager maten.

3-åringen får hjelpe til på kjøkkenet, og siden hun er forholdsvis rolig og lite slumsete så blir det ikke den store påkjenningen for mor.

Kutte opp grønsaker er veldig stas blant annet. Og hun lager sin egen havregrøt til kvelds. (Jeg måler opp og hun heller i kjelen og rører.)

De får avgrensede oppgaver. Minstemann får stort sett hjelpe til med å spise ting. De to store er jo så store at det faktisk er hjelp i dem og de er over trassalderen. Eldstemann kan fint gjøre det meste. Andremann er under opplæring kan man si, men han får jo til det meste han også, det tar bare lengre tid. Minsten får i høyden vaske grønnsaker og røre i tom kasserolle ved siden av. Og spise grønnsaksbiter.

Og så er hun superlykkelig hvis hun får vaske opp! Fyller vann og såpe i vasken og lar henne holde på med noen plastkopper og litt bestikk. Så er hun sysselsatt en stund mens jeg lager mat.

Vår gutt på 3,5 er ivrig på kjøkkenet. Jeg passer på å koke og steke på de innerste platene så han ikke kommer borti ved et uhell. Av samme grunn er det JEG som tømmer oppi ting og snur på ting. Han kan brenne seg (noe han har gjort et par ganger). Han respekterer dette, siden han nok husker at det er vondt å brenne seg.

Ellers liker han å skjære ting, og han får en skarp biffkniv. Det blir noen kutt innimellom, men han håndterer kniven bra.

Mens han skjærer gjør jeg andre ting, slik at når han er ferdig med sitt, har jeg gjort mange andre ting.

Kan dere f.eks ha hver deres redskaper? Vi snur fiskekakene med en gaffel, da kan man ha hver sin. Går det an å begrense søl ved å f.eks plukke fra fjøla og putte i gryta?

De får lov til å hjelpe til med det de har lyst til, og det hender at det blir søl, men det står vi av.
W er mest på å finne ut av ting, det kan være greit dersom han skal være hjemme alene. Aka, hvor lenge skal eggene koke?
Lille E er har alltid vært veldig ivrig og står stadig ved kjøkkenbenken og lager mat.

Det beste er jo å klare å fortelle at det er supert om han hjelper til, men samtidlig må han skjønne at du må få hjelpe han også ellers får han finne på noe annet.

Vetle har alltid hjulpet til, synes det er koselig selvom det er mye bedre nå som han er 6 og faktisk bidrar.

Eller så kan de jo få litt vaske og rydde oppgaver, dekke på bord er jo en fin oppgave. Kaste bøss i søppel.

Hva de får hjelpe til med avpasses i forhold til ferdigheter, men de lærer jo.

Snuppa er 5,5 og klarer nå å håndtere skarpe kniver. Hun kan egentlig gjøre det aller meste på kjøkkenet. Knerten er 3 og får bare bruke vanlig spisekniv. Hans oppgaver er å dele sopp eller sqash, eller røre i grytene (som strengt talt ofte ikke trenger så mye røring, men det skader jo ikke).

Knerten dekker bordet også. Det har han blitt riktig flink til.

Her i huset hjelper de som regel bare til når det er snakk om bolle- eller julekakebaking. Jeg innrømmer gjerne at jeg synes det er litt stress å ha dem med på en vanlig onsdagsmiddag, spesielt siden kjøkkenet ikke er min favorittarena i utgangspunktet. De er heller ikke veldig opptatt av matlaging, men jeg vurderer å la eldtste begynne å lage middag en gang eller to i uken snart. Noe må han jo ha å gjøre på om ettermiddagen mens han venter på oss.

Sønnen min på 2,5 år er overivrig på kjøkkenet. Han elsker kjøkkenmaskiner og alt det der, og leker ofte "kjøkkenleker" med lekene sine. Lager brrrrr-lyder som food processoren osv. Han kommer løpende med én gang han hører at jeg setter igang med noe på kjøkkenet, da vil han bli med, og det får han som regel. Av og til blir det mer stress enn kos, og da følger jeg ham pent ut i stua igjen, men stort sett er det bare hyggelig, han sitter på kjøkkenbenken og rører litt i bakebolla, hiver oppi ingredienser, ser på osv.

Min vil ikke ha avgrensede oppgaver. Han vil gjøre absolutt alt jeg gjør. Helst uten hjelp.

Og han får jo lov, han blir hverken nektet eller jaget ut. Men det føles innimellom som om hodet mitt skal koke over, og matlaging blir ikke akkurat mer gøy for mitt vedkomne.

Pelle skrev:

Min vil ikke ha avgrensede oppgaver. Han vil gjøre absolutt alt jeg gjør. Helst uten hjelp.

Og han får jo lov, han blir hverken nektet eller jaget ut. Men det føles innimellom som om hodet mitt skal koke over, og matlaging blir ikke akkurat mer gøy for mitt vedkomne.

Nei!
Skal han hjelpe til må han gjøre som han får beskjed om, ellers blir det ikke hyggelig for noen.
Skal barn bruke skarpe kniver, røre i varmegryter og holde på med ting de kan skade seg på må de følge reglene ellers får de ikke lov til å hjelpe til.

Jeg kan god stå ved siden av og fortelle hvor mye, hva og hvor, men det er jeg som bestemmer. Konsekvensene ellers blir altfor store!

Han er ganske flink til å følge instruksjoner. Men han er jo ivrig, og noen ganger så vet jo jeg bedre enn han hva han kan klare og slikt. Han er da selvsagt uenig. Og noen ganger så må man feks røre noe rundt for at det ikke skal sette seg fast i bunn. Han rører det beste han kan, men det er jo ikke alltid at det er "bra nok" av den grunn - og da må jeg også røre og han blir sur.

jeg prøver å la de holde på med egne ting (som de klarer) på sin egen plass også kan jeg jobbe litt på min plass, da er de ikke i veien. Røring og helling da er de med meg da og styrer. Det går som regel greit, det er verre når de henger i buksebeina og vil, men ikke får lov...

Da min var rundt 3 ville han også veldig gjerne hjelpe til, men han måtte finne seg i at jeg valgte oppgaver til ham. Kutting av agurk var han veldig god til. Den gangen prøvde jeg alltid finne et eller annet. Nå som han er nesten 6 kommer han egentlig bare og vil hjelpe til de gangene han kjeder seg veldig, og da innrømmer jeg at jeg ikke alltid gidder finne noe som passer hvis alt koker. Igår gav jeg han beskjed om at jeg ikke klarte finne noe til ham akkurat da, men at det var hyggelig om han ville prate med meg og prøvesmake litt.

Jeg er veldig kjip på oppgaver som involverer varme væsker. Gi dem kniven, sier jeg. Kutt heler bedre enn brannsår.

Tjorven skrev:

Hva de får hjelpe til med avpasses i forhold til ferdigheter, men de lærer jo.

Snuppa er 5,5 og klarer nå å håndtere skarpe kniver. Hun kan egentlig gjøre det aller meste på kjøkkenet. Knerten er 3 og får bare bruke vanlig spisekniv. Hans oppgaver er å dele sopp eller sqash, eller røre i grytene (som strengt talt ofte ikke trenger så mye røring, men det skader jo ikke).

Knerten dekker bordet også. Det har han blitt riktig flink til.

I barnehagen lar vi barna skjære med skarpe kniver (fra 3 år). Det er mye enklere å skjære, og de slipper å bruke masse kraft. Man kan faktisk skjære seg på spisekniver også. En annen ting er at barna erfarer at skarpe kniver faktisk er skarpe, og håndterer den deretter også. Noen kutt vil det nok bli, men da blir mestringen deretter også 🙂

Unnskyld at jeg ler, men det er av pur gjenkjennelse og lettelse over at vi ikke er de eneste som har det sånn.
Jeg har det nemlig nøyaktig sånn som HI beskriver, og tar gjerne imot tips.