Det er et pes med vinter når man har et barn som Lillemann. På med klær - av med klær - på med klær osv i et evig kjør når man skal ut av døra og på tur, og så inn et sted igjen. Når man så er en ung mann på 5 år, som ikke engang klarer holde hodet sitt oppreist sjøl - ja så blir det mange tunge tak når det kommer til å ordne vintertøyet.
Så mor ble lei og tenkte "dette må da kunne fikses." Og tanke ble gjerning, og etter litt grubling og googling, og litt mer grubling kom jeg fram til en ide på hva slags pose jeg kunne sy til Lillemann. Mål: Den skulle være varm, stor, så den kan brukes i flere år, og han skal kunne sitte fastspent inne i posen.
Har jeg lagd noe slikt før? Nei.
Bekymrer det meg nevneverdig? Egentlig ikke.
Så nok et kapittel i boka "Mor Inagh gjør ting hun egentlig ikke kan" ble avsluttet i kveld.
Jeg ofret en dobbelt dundyne vi hadde liggende i kottet og sydde - og klippet til den. Deretter sydde jeg trekk. Skal jeg sy nytt trekk til posen en gang, har jeg underveis skjønt at endel ting og tang burde jeg gjort annerledes, da jeg nok kunne brukt endel mer smidige løsninger, men hey - det er en læreprosess, dette.
Og posen ble slik jeg ville ha den, og målet ble oppnådd - så får folk bare la være å granske knappehull og selehull altfor nøye.
Og jepp - et innlegg med uhemmet sjølskryt må dokumenteres. Her er posen jeg har lagd sjøl og er veldig stolt av - med modellen jeg også har lagd sjøl (dog med noe hjelp fra min mann) - og som jeg er minst like stolt av.
Og jeg tror posen er godkjent av veslesjefen, for han sov seg gjennom hele seansen med seletilpassing og påfølgende photo shoot.
