Taushetsplikt og opplysningsplikt

Lærere, leger, sykepleiere, førskolelærere etc har taushetsplikt.
Samtidig så har disse ut i fra barneloven, opplysningsplikt.

Når oppheves taushetsplikten og når inntrer opplysningsplikten?

Jeg er ikke veldig godt inne på lovverket(selv om jeg ganske sikkert burde være det), men jeg har opplysningsplikt når barnevernet ber om opplysninger ang enkeltbarn og da oppheves taushetsplikten. Jeg har også opplysningsplikt dersom jeg har mistanke om omsorgssvikt.(jeg er førskolelærer)

polarjenta skrev:

Jeg har også opplysningsplikt dersom jeg har mistanke om omsorgssvikt.

Jeg lurer faktisk på om ikke det er først ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt? Det hadde vært interessant å vite om avorlighetsgrad er definert, siden det må være en vanskelig vurdering å ta.

Du skal vel bare være bekymret for å melde bekymring? Så er det barnevernet som skal sjekke ut en eventuell omsorgssvikt?

:synser:

Vanlige folk kan melde hvis bekymret, men behandlere har taushetsplikt og skal bare bryte denne ved alvorlige bekymringer. Tror jeg.

Jeg mener det står grov omsorgssvikt, men hvor er grensa grov ikke grov?

De gangene det har oppstått situasjoner hvor man vurderer det dithen at man bør kontakte barnevernet er det som regel ganske alvorlig. Vi har også mulighet til å kontakte barnevernet anonymt og diskutere en evt sak og få råd.

Jeg er som sagt usikker på hva som står i lovverket, men det jeg er "opplært" til er at mistanke om omsorgssvikt skal meldes.

Barneombudet sier de har flere henvendelser om dette:

For leger og annet helsepersonell kan det være en utfordring å vite når opplysningsplikten skal oppheve taushetsplikten. Det kan være vanskelig for noen å tolke loven, og mitt kontor får flere henvendelser fra instanser som synes det er vanskelig å vite når man skal «melde» bekymring om et barn.

Det kan se ut som om terskelen for å gi opplysninger til barnevernet er for høy, noe som kan tyde på at vilkårene i bestemmelsen er for strenge. Jeg har derfor i mitt høringssvar til de nye endringene i barnevernsloven bedt departementet om å vurdere å gjøre endringer slik at terskelen senkes.

(lenke)

Det er et poeng at det skal litt til for å melde, synes jeg. Det er viktig å finne en balansegang. Tenk om folk ikke tør å ta kontakt med legen om barnet har et uhell, en mor med fødselsdepresjon ikke tør ta tak i dette av redsel for barnevernet etc?

Balanse skrev:

Jeg lurer faktisk på om ikke det er først ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt? Det hadde vært interessant å vite om avorlighetsgrad er definert, siden det må være en vanskelig vurdering å ta.

Mistanke om mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt.

Utrolig tullete formulering, all den tid verken førskolelærere eller leger later til å ha noe særlig om definisjonsforskjellen - hva nå den måtte være - på omsorgssvikt og alvorlig omsorgssvikt i utdannelsen.

I lenken står det bare om helsepersonell.

Barnehageloven har cirka samme formulering som helsepersonelloven.

annemede skrev:

Lærere, leger, sykepleiere, førskolelærere etc har taushetsplikt.
Samtidig så har disse ut i fra barneloven, opplysningsplikt.

Når oppheves taushetsplikten og når inntrer opplysningsplikten?

Offentlige myndigheter har opplysningsplikt til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker.

Fra Lov om barneverntjenester:

§ 6-4. Innhenting av opplysninger. Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med den saken gjelder eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen.
Offentlige myndigheter skal av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. §§ 4-10, 4-11 og 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-24.

Men som pedagog ringer man jo ikke inn en bekymring sånn helt av seg selv. Det må jo diskuteres med rektor/styrer også tar skolen/barnehagen det videre derfra. Sånn at man ikke skal sitte der og definere alene, mener jeg.

Jeg synes formuleringen er veldig uklar og forutsetter nærmest en vurdering melderen ikke nødvendigvis har kompetanse til å gjøre. Jeg tror neppe noen ville fått refs dersom det viste seg å ikke være alvorlig omsorgssvikt eller om en bekymringsmelding blir henlagt som grunnløs, all den tid man jo ønsker at terskelen ikke skal være for høy. Dermed synes jeg formuleringen bør forandres og at man ved gjentatte "grunnløse" meldinger (som f.eks. ting som bør løses i et vanlig barnehage/skole-hjem-samarbeid eller der andre instanser er mer aktuelle) heller kan satse litt på informasjon.

Da tenker jeg f.eks. på tilfeller der lærer melder bekymring for at en elev sjelden har gjort ferdig lekser og det ved nærmere ettersyn viser seg at det er tilrettelagt undervisning og lekseplan som skal til og at det har vært riktig av foreldrene å sette ned foten for hvor mange timer man skal tvinge et barn til å slite med noe h*n ikke mestrer på bekostning av fritid andre barn har.

På en side kan det være like greit å få barnevernet til å se på saken, selv om det ikke akkurat lyser "alvorlig omsorgssvikt" av det. De kan få i gang eller få foreldre-skole-samarbeidet på rett kjøl eller de kan gi foreldrene støtte i sin omsorg for eleven. Eller de kan fungere som døråpner slik at eleven får hjelp av PPT. På den annen side er jo barnevernet som regel overbelastet og man kunne muligens ha hatt bedre nytte av at bekymringen sendes rett til PPT fremfor å oppta tid og ressurser hos barnevernet. For ikke å snakke om tiden man sparer eleven for ved å koble inn rett hjelpeinstans med en gang.

Jeg vet i alle fall fra familie som jobber i skoleledelse at det noen ganger kan være greit at barnevernet kommer til skolen og informerer litt om hva man skal se etter, når man bør melde osv. Jeg tror det er mer riktig fremgangsmåte enn å ha "alvorlig" som kriterie i loven. Den eneste konsekvensen jeg ser for meg at dette kriteriet har, siden vi heldigvis ikke refser folk for å ha meldt bekymring, er at saker som burde ha vært sett nærmere på aldri kommer til barnevernet. Og det synes ikke jeg er en konsekvens vi bør ta oss råd til.

Jeg syns ikke nødvendigvis formuleringen er veldig uklar, med mindre man går inn og sier konkret hva som ligger i "alvorlig omsorgssvikt". Og det blir nok vanskelig i en lovtekst. "Alvorlig" er viktig å ha med, ellers vil det være uklart når meldeplikten utløses. Det meldes altfor lite fra offentlige instanser!
Jeg er likevel veldig enig i at det bør være et godt samarbeid mellom barneverntjenesten og de ulike instansene som jobber med barn, og det er det ikke overalt i landet vårt.

jolie skrev:

Men som pedagog ringer man jo ikke inn en bekymring sånn helt av seg selv. Det må jo diskuteres med rektor/styrer også tar skolen/barnehagen det videre derfra. Sånn at man ikke skal sitte der og definere alene, mener jeg.

Nei, en melding bør i første rekke gå gjennom leder. Men dersom leder nekter, har en pedagog likevel et selvstendig ansvar for å melde.

safran skrev:

"Alvorlig" er viktig å ha med, ellers vil det være uklart når meldeplikten utløses. Det meldes altfor lite fra offentlige instanser!

Men kan ordet "alvorlig" være en medvirkende faktor til at det ikke meldes nok? Altså at noen ser at noe er galt, eller har en magefølelse som sier at "det er noe med den ungen", men er usikre på om det er alvorlig nok?

safran skrev:

"Alvorlig" er viktig å ha med, ellers vil det være uklart når meldeplikten utløses. Det meldes altfor lite fra offentlige instanser!

Nettopp det at det meldes så lite (bortsett fra fra politiet, de er flinke), tyder vel på at det er uklart når meldeplikten utløses?

Jeg tenker at ordet alvorlig ikke har noe der å gjøre. Omsorgssvikt er alvorlig. Det blir smør på flesk og egner bare til å forvirre.

Ordet "alvorlig" forutsetter jo at melder må foreta en vurdering han eller hun kanskje ikke har kompetanse eller innsyn nok til. Og da tror jeg det fort kan bli feilvurderinger underveis som i verste fall fører til at barnet ikke får den vurderingen h*n har krav på. For det er jo det det handler om. Barnets rettigheter. Og jeg mener at når man skal vurdere noe så viktig som hvilken omsorg barnet lever under så bør barnet ha krav på at dette skal være en vurdering foretatt av noen som har kompetanse til det. Vi voksne krever jo rett som det er korrekt kompetanse fra de som skal vurdere ting som gjelder oss selv. Gjerne på spesialistnivå. Helse, juridiske rettigheter osv. Vurderingen av noe så viktig som et barns oppvektsvilkår er noe som bør kvalitetssikres, og her synes jeg en lovtekst som legger opp til at melderen, uansett kompetanse, skal ta del i vurderingsarbeidet som avgjør om barnet får hjelp (eller om barnevernstjenesten gjøres oppmerksom på at et barn kan trenge dem i det hele tatt) er veldig uheldig.

Ordet "alvorlig" kan kanskje være med på at det ikke meldes nok, men jeg er også usikker på om folk flest vet hva som ligger i "omsorgssvikt"? En melder må uansett foreta en vurdering før man gjør en henvendelse til barneverntjenesten, men man skal ikke ha bevis på om det er omsorgssvikt. Mistanken er nok. Det kan kanskje være nødvendig å justere på lovteksten for å klargjøre?

Enten det eller bedre opplæring i hva lovteksten betyr?

Ideelt sett skulle jeg ønske det handlet mer om "når man er bekymret for et barn" fremfor slik det er nå, når man nærmest må hekte det på hjemmet. Det tror jeg ville ha gjort det lettere å melde. Altså: "Jeg er bekymret for barnet ditt, men jeg spekulerer ikke om du er skyld i det". Jeg tror det for de som er redde for å "gjøre noe galt" mot foreldre ville ha gjort det lettere. Man slipper å mistenke eller spekulere i hvorfor barnet ser ut til å ikke ha det bra. Og kanskje foreldre også vil få piggene litt mindre ut og være litt mer åpen for å se at barnet deres ikke har det greit? Når man starter et samarbeid med at den ene parten føler seg mistenkeliggjort så kan det jo bli vanskelig og gjøre foreldrene mindre mottakelige for eventuelle råd og veiledning. Eller for å se at de kan være en del av løsningen.